– Vi håper på et langt og trofast forhold

– Så langt er vi svært fornøyd med samarbeidet med Norge og Caritas Norge. Jeg håper at Norge blir en fast, konsistent partner som har vilje til å gå sammen med oss. Det handler om å være en ledsager, en følgesvenn som har tålmodighet til å gå sammen med oss hele den lange veien, sier Caritas Ukraina-direktør Tetiana Stawnychy. 

Vi møter henne på den katolske hjelpeorganisasjonens hovedkontor i Kyiv. Derifra styrer den 56-årige økonomen og teologen en organisasjon bestående av en myriade av lokalforeninger over hele landet. Alle samarbeider tett med frivillige i lokale menigheter og med offentlige organer. 

– Vi ser ikke slutten på denne krigen ennå, og jeg vil anslå at hjelpebehovet kommer til å være der i minst 10-15 år etter at krigen er over. I tillegg til at ødelagt infrastruktur må gjenoppbygges handler det også om menneskene, gjenoppbyggingen av normale liv, en normal hverdag. Vi må bistå med intern helbredelse og gjenoppbygging av menneskene etter traumene de har opplevd. Dette er svært viktig, sier hun. 

Programmer for psyko-sosial støtte er allerede en integrert del av organisasjonens ulike hjelpeprogrammer, et humanitært arbeid Norge støttet med solide 93 millioner kroner i 2022. 

Gresk-katolske Caritas Ukraina og Caritas-Spes, utgått fra den romersk-katolske delen av den katolske kirken, er til stede på bakken over hele landet. 

Sterkt knyttet til hjemstedet

– Behovene på landsbygda i de østlige regionene, i nærområdene til frontlinjen, er åpenbart de største. For det er i de regionene at folk kan ha en svært begrenset kontakt med samfunnet for øvrig. Det er de som er igjen av sivilbefolkningen som er de mest sårbare og utsatte. Av ulike grunner er de ikke stand til å reise eller de har en sterk motvilje mot å gjøre det fordi de er så bundet til hjemstedet. Det gjelder blant anney en del eldre. I slike områder er matvarehjelp fortsatt høyst aktuelt, sier Stawnychy. 

Hun mener denne sterke tilknytningen til hjemmet og hjemstedet kan ses på som et ukrainsk særtrekk. 

– Våre ansatte opplever det også i en del sammenhenger der vi tilbyr former for psyko-sosial støtte blant folk som er fordrevet fra sine hjem. For eksempel når vi arrangerer såkalte «barnevennlige rom», da oppstår det en form for gruppedynamikk der bekymringer og følelser kommer til overflaten, sier Caritas-sjefen.

Hennes ansatte forteller at alle brukerne snakker om hvor høyt de elsker hjemmet sitt og om hvordan landsbyen eller byen de bor i er det vakreste stedet i verden. 

– Det er absolutt ingen tvil om at det er en sterk hjemlengsel de bærer på, sier hun.  

– Minst redde for å reise

– Tradisjonelt har den sosiale mobiliteten i Ukraina vært lav. Men de som nå har flyttet på seg, bort fra sine hjemsteder – eller kanskje helt ut av landet - er ofte de yngre og mer velutdannede. De som følte seg minst ukomfortable med å reise var også de første som evakuerte og forlot landet, oppsummerer hun. 

Inntektsgenererende aktiviteter, å skaffe folk bolig, helsetjenester, trygt drikkevann og – i noen områder – mat-pakker er fortsatt tjenester det vil være et sterkt behov for, i tillegg til masse psykososial støtte, mener Caritas-direktøren. 

– Ulike grupper blant de internt fordrevne og folk som er pårørende til sønner eller fedre som er drept ved fronten er målgrupper vi må ha et særlig fokus på i det psyko-sosiale, sier hun. 

I fjor ga Caritas Ukraina nesten 4 millioner hjelpetjenester til mer enn 2,3 millioner mennesker, ifølge egne tall. Hjelpen fra den katolske organisasjonen ble gitt uten hensyn til religiøs tilhørighet. 

– Vi har hindret en katastrofe

– Hva vil du si om hele den humanitære bistandsoperasjonen i Ukraina, sett under ett? Med alle dens mange aktører? Hva er dens styrker og svakheter? 

– Det faktum at vi har hindret en humanitær katastrofe, mener jeg, er et bevis på at alle aktører har spilt en rolle og gjort en jobb. Er det så mulig å gjøre denne jobben enda bedre? Jo, selvsagt kan den gjøres bedre, og jeg oppfatter at det er stor interesse for å utvikle gode mekanismer for koordinering av bistanden. I denne sammenhengen er det viktig å huske at Ukraina har særtrekk, situasjonen kan være annerledes enn i andre humanitære kriser. For det er det første er det en operasjon som foregår under krig, som jo er noe annet enn en naturkatastrofe. For det andre har du en aktiv stat og et svært levende sivilsamfunn. 

Stawnychy understreker at hun med dette ikke mener å si at Ukraina er «super-utviklet», men at det eksisterer en form for samfunnsansvar og pliktfølelse i befolkningen. 

– Du kan se dette dukke opp i ulike situasjoner gjennom flere år i Ukraina. Det kommer fram når det er noe stort som skjer, en kollektiv respons. Det er en form for samfunnssolidaritet samtidig som folk, i dag, har en viss tillit til myndighetene. 

–  Uttrykk for noe dypt menneskelig

Caritas-direktøren viser blant annet til hvordan det ukrainske samfunnet responderte i de første dagene etter invasjonen, da hundretusener av mennesker var i bevegelse bort fra de mest kamputsatte områdene. 

– Vi opplevde det ute på Caritas-sentrene rundt om i landet. De sydet av aktivitet. Så enormt mange frivillige - tilsammen rundt 6000, tror jeg - strømmet til. Folk kom med mat, varme klær, sengetøy, ting til barna. Denne responsen bare økte i omfang så snart hjelpen begynte å strømme inn fra utlandet. 

– Hvordan forklarer du dette brede folkelige engasjementet for å hjelpe? 

– Jeg tror det handler om noe som ligger i oss, dypt inne i hvert enkelt menneske. Det er et uttrykk for hvem vi er som mennesker, at vi er mennesker i kraft av at vi tilhører et større sosialt fellesskap, og at vi – stilt overfor urettferdighet – ønsker å handle. Å gjøre noe, å hjelpe andre er en livgivende handling også for de hjelper.

Amerikansk-ukrainske Tetiana Stawnychy har ledet den katolske hjelpeorganisasjonen i Ukraina siden sommeren 2021. 

Hun er selv datter av to politiske flyktninger som forlot Ukraina ved slutten av andre verdenskrig. Den gang og i mange år etter var landet fortsatt en del av Sovjetunionen, fram til landet ble selvstendig i 1991.