La hjernene flytte

Jan Arild Snoen

Forfatter og samfunnsdebattant

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Vi kjenner alle til problemstillingen. Fattigere land tappes for ressurser ved at mange av deres best utdannede flytter til rikere land. Vi kaller det gjerne «brain drain», eller hjerneflukt på norsk. 

Selv når det handler om folk som har studert i Vesten og blitt værende der, slik at mye av utdanningskostnadene er betalt av mottakerlandet, mister fattige land talentfulle mennesker som de ville hatt god nytte av. 

Fra 1960-tallet og frem mot årtusenskiftet var dette den dominerende tilnærmingen. Men i vårt årtusen har forskningen på området vist at svaret langt fra er så enkelt. Ikke bare er migrasjon bra for mottakerlandet og den som reiser ut. Kanskje er det netto positivt også for avsenderlandene.

Flere utdanner seg 

Muligheten til å emigrere øker den forventede avkastningen av utdanningen, og flere søker seg derfor til den. Dersom de fleste av disse likevel blir i landet etter at de er ferdig utdannet, oppnås et «brain gain», altså at et lands humankapital blir større enn den ellers ville ha vært. 

Dette er det mulig å forske på, og resultatene spriker en del, som vanlig. Sandra Bergers gjennomgang for Verdensbanken fra slutten av 2022 viser et slikt sammensatt bilde. Samlet sett er det liten tvil om at mulighetene for utvandring fører til at flere tar lengre utdanning, men det er mer uklart om dette er nok til å oppveie tapet av dem som flytter ut.

I en IZA-studie fra oktober 2023 viser Phillipe Bocquier og hans kolleger til konvergerende bevis for brain gain. Fordelene er ikke bare ulikt fordelt mellom land, men også innen de enkelte land. Deres egen studie av Senegal viser at regioner med internasjonale forbindelser og tilgang til høyere utdanning tjener, mens de uten dette ikke gjør det. 

En innflytelsesrik gjennomgang fra 2011 av Docquier og Rapaport viser til flere studier som viser en netto positiv effekt. Når de går nærmere inn på tre utvalgte områder, finner de sprikende resultater. Én studie av brain drain av helsearbeidere fra det sørlige Afrika finner for eksempel ingen negativ nettoeffekt, mens en annen gjør det. 

Filippinene har en uvanlig stor utvandring av sykepleiere. I en fersk forskningsartikkel tar Paolo Abarcar og Caroline Theoharides utgangspunkt i endringer i visum-reglene for sykepleiere til USA, som førte til at antallet økte kraftig fra 2000 til 2006. Senere ble reglene strammet inn igjen. I samme tidsrom økte antallet i Filippinene under sykepleieutdanning fra 90.000 til 400.000, for så å falle tilbake til det gamle nivået. 

Når antallet som emigrerte til USA bare var 7.000 årlig på toppen, indikerer dette at utsiktene til jobb i USA, selv om få faktisk kunne realisere dem, ga en voldsom stimulans for søkningen til utdanningen. 

Andre fordeler med emigrasjon

Det kan altså hende at den direkte effekten på humankapitalen er positiv, men selv om den skulle være netto negativ, finnes det andre viktige fordeler for avsenderlandet. 

Sterke utenlandsmiljøer – diasporaer – virker positivt for samhandel og investeringer fra mottakerlandene, og gjennom disse kanalene på kunnskapsoverføring. 

Emigrantene bidrar selv ved å sende penger tilbake til familien, og ikke sjeldent ved å investere i næringsvirksomhet i hjemlandet. Noen av dem vender også tilbake til hjemlandet og har nyttige erfaringer, forbindelser og kompetanse bygd opp mens de var i utlandet. De har altså økt sin humankapital mens de var ute. 

For eksempel står overføringer fra libanesere i utlandet for en svært stor andel av landets inntekter, nesten 38 prosent av BNP, ifølge FN. Den libanesiske diasporaen er uvanlig stor, siden mange gjennom flere tiår har forlatt borgerkrig, krig og usikkerhet. 

Indiere som har vendt hjem fra utlandet står bak en firedel av de nye selskapene i landet. Det er særlig klare forbindelser mellom den indiske diasporaen i Silicon Valley og landets egen IT-industri. Taiwan dominerer verdensmarkedet for de mest avanserte databrikkene, og mange av dem som jobber i denne og beslektede næringer har vendt tilbake fra studier og jobb i USA. 

En annen tilnærming er å forsøke og finne den samlede økonomiske effekten av brain drain på BNP. Det har forskere ved Zagazig-universitetet i Egypt gjort i en fersk artikkel, forfattet av Samar Ahmed Fouad Mohamed og kolleger, og publisert i Migration Letters. 

Forskerne så på utviklingen i BNP i 140 land i tidsrommet 2007 til 2022 og fant en klart positiv sammenheng med en indeks for brain drain. De positive resultatene i denne studien drives av overføringer fra dem som har flyttet ut. Uten dem, ville den samlede effekten ha vært negativ. 

Bør noe gjøres?

Fra et individuelt ståsted er det åpenbart en fordel å ha muligheten til å ta med seg kompetansen sin og flytte til et annet land som betaler bedre for humankapitalen.

Det er også andre grunner til at mange flytter. Det handler først og fremst om personlig sikkerhet – de drar fra krig og kriminalitet, og personlig frihet ved å flytte fra diktaturer og autoritære stater til liberale rettsstater som også gir kvinner og minoriteter av ulike slag fulle, eller i det minste bedre, rettigheter.

Generelle omlegginger i politikken som gjør det mer attraktivt å bli værende i hjemlandet er selvsagt positivt, både for dem som vurderer å dra og for alle andre. 

Det er også rom for positive virkemidler for å gjøre det mer attraktivt for kritisk viktige grupper å bli. Lønningene til leger i mange afrikanske land er for eksempel bare en brøkdel av hva de kan tjene ved å flytte, og å redusere noe av dette gapet for å beholde verdien av den investeringen som er gjort i deres utdannelse, gir mening. 

Særlig kan høyere legelønninger på landsbygda ha mye for seg, siden hjerneflukten ikke bare skjer til utlandet, men fra landsbygda til byene.

Derimot er det ikke tilstrekkelig grunnlag for å ta i bruk negative virkemidler. Det mest drastiske vil være å knytte retten til høyere utdanning til en plikt til å bli værende i hjemlandet i en viss periode. 

Det fremmes også av og til forslag om en slags exit-skatt, altså at de som reiser, eller deres arbeidsgivere i rikere land må betale en skatt for å kompensere for utgiftene de nasjonale myndighetene har hatt til utdannelsen. En slik skatt kalles gjerne en Bhagwati-skatt, etter den fremtredende indiske økonomen Jagdish Bhagwati som foreslo dette på 1970-tallet, da synet på brain drain var på sitt mest negative. 

Disse virkemidlene, i likhet med studieavgifter, har det til felles at de gjør det mindre attraktiv å søke høyere utdannelse. Når Bhagwati-skatten og lignende inngrep ikke er blitt realisert etter 50 år med diskusjon blant økonomer og i bistandsmiljøet, skyldes det både berettiget tvil om brain drain samlet sett er negativt, og utfordringer med implementeringen. 

Ja til arbeidsinnvandring

For mottakerlandet er fordelene med ferdig utdannet arbeidskraft i utgangspunktet klart positive. De reduseres riktignok av at utdannelsen ikke nødvendigvis er direkte anvendbar uten tilleggsutdanning i det nye landet og av språkbarrierer. 

Bekymringen er snarere at dette skader avsenderlandet, og med det følger argumenter om at vi likevel bør si nei, av solidaritetshensyn. 

I det britiske helsevesenet hører vi ofte slike argumenter. Omkring 30 prosent av leger og sykepleiere i NHS er utenlandske statsborgere. Av legene kommer én av fire fra Asia eller Afrika, og blant sykepleiere er andelen én av fem.

Flere land har sluttet med aktiv rekruttering der det anses som særlig skadelig for avsenderlandet. Dersom man skal gjøre slike unntak, må de være særlig godt begrunnet og av hensyn til alle de positive ringvirkningene i hjemlandet av slik emigrasjon.

Norge og andre rike land bør i utgangspunktet si ja takk til høyt utdannet arbeidskraft fra utlandet. 

Les mer fra Jan Arild Snoen:

Finnes «det globale sør»?

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.