Meninger:
Finnes «det globale sør»?
Uttrykket «det globale sør» blir stadig mer utbredt, og konkurrerer med det etablerte begrepet «utviklingsland». Det er problematisk.
Forfatter og samfunnsdebattant
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Den tredje verden» er så godt som pensjonert, siden den «andre verdenen» forsvant med Sovjetunionens sammenbrudd. Nå ønsker mange at også «utviklingsland» skal fases helt ut, mens «det globale sør» – som har fått vind i seilene de siste årene – fases inn.
Felles for alle uttrykkene er at de representerer en inndeling i verdens fattige og rike land. Men inndelingen er i den forstand noe mangelfull, blant annet fordi petrostatene i Midtøsten også regnes som en del av «sør».
Skillet faller i stor grad sammen med geografi – området over den nordlige vendekrets mot resten. I Brandt-rapporten fra 1980 ble det bokstavelig talt trukket en tykk, svart grenselinje.
Det første problemet med begrepet er at det er uklart hvem det bør omfatte. Er Russland en del av nord eller sør? Og selv om Kina nå er verdens ledende industrimakt, inkluderes landet i «sør».
Kolonihistorien
Et fellestrekk er at mange land i «sør» har vært kolonier.
Den vestlige kolonialismen er for lengst avviklet, selv om Frankrike fremdeles gjør forsøk på å spille en sikkerhetspolitisk rolle i sine gamle kolonier i Vest-Afrika. Det russiske imperiet består, og Russland har nylig gått til krig for å gjenvinne tapte erobringer. Kina har også en lang imperialistisk historie, og driver i dag en aggressiv ekspansjonspolitikk overfor mange av sine naboer, ikke minst i Sør-Kina-havet.
Land i «sør» som søker samarbeid med disse to landene, kan derfor vanskelig påberope seg at de gjør det i antikolonialismens navn.
Likevel er begrepet koblet til en forestilling om at disse landene har blitt, og fremdeles blir, dårlig behandlet av «nord», og at de derfor har rett til bistand og bedre betingelser.
«Sør» som en alternativ modell
Kina bruker begrepet for å samle støtte til sin alternative, autoritære modell. India har lenge spilt rollen som leder for «den alliansefrie» bevegelsen, et annet begrep som forsøkte å beskrive samme fenomen.
India søker også geopolitisk innflytelse. Men deres fremste rival i dag er Kina, ikke Vesten. Når India konkurrerer med Kina om å være leder for «sør», skjer det i stor grad innenfor den etablerte liberale internasjonale orden, mens Kina utfordrer den samme ordenen, slik Happymon Jacob ved Jawaharlal Nehru University skrev i Foreign Affairs nylig.
Er Kina virkelig sør?
Det første problemet med begrepet er at det er uklart hvem det bør omfatte. Er Russland en del av nord eller sør? Og selv om Kina nå er verdens ledende industrimakt, inkluderes landet i «sør», men det er langt fra opplagt.
Det er for eksempel flere dollarmilliardærer i Beijing enn i New York. Geografisk ligger Kina like langt nord som USA. Da den ledende statsviteren G. John Ikenberry nylig besøkte Norge, delte han verden i tre – vest, øst og sør, der øst er en blokk ledet av Kina med Russland på slep.
En viktigere innvending er at det gir liten mening å behandle en stor gruppe land, som er svært forskjellige fra hverandre og har ulike interesser, som en blokk. Særlig dersom vi inkluderer Kina i sør, er dette lett å se.
Kina mobiliserer de samme bekymringene for «imperialisme» som Vesten har gjort tidligere. Det dreier seg om alt fra lånebetingelser og investeringer i jordbruksarealer, til kontroll med havner, jernbaner og mulig militær infrastruktur. Kinas til tider aggressive «ulvekriger-diplomati» hjelper ikke. Som jeg skrev i min forrige spalte i Panorama, viser meningsmålinger at USA er en mer attraktiv utviklingsmodell i Afrika enn Kina, og dette gjelder i enda større grad i Latin-Amerika.
Ulike økonomiske interesser
På det økonomiske området er interessemotsetningene innen sør og mellom øst og sør åpenbare. De handler ikke minst om hvorvidt et land er importør eller eksportør av petroleum og matvarer. Når Russland går til krig mot Ukraina, er det Egypt som betaler mer for maten og Thailand som betaler mer for gassen.
Fattige land som nylig har funnet olje, som Guyana, har felles interesser med de rike oljestatene i Midtøsten, og er ingen naturlig pådriver for utfasing av fossile energikilder. «Sør» insisterer på at de også har rett til en fossildrevet økonomisk vekst i en periode.
Samtidig vil mange av dem, som sørlige små øystater blir hardest rammet av klimaendringer. Disse ulike interessene blir forsøkt løst ved å kreve at Vesten skal betale for hele det grønne skiftet. Slik vil det ikke gå.
Kina har overtatt Vestens rolle som dominerende råvareimportør fra fattigere land, og eksporterer industrivarer i bytte. Dette handelsmønsteret, som en gang var en del av distinksjonen mellom «nord» og «sør», er i dag altså et viktig karaktertrekk innenfor «sør». Også mange andre land i «sør» er blitt store industriland, som India, Indonesia og Tyrkia, mens servicenæringene er blitt dominerende i «nord».
Tildekker mer enn opplyser
C. Rajan Mohan fra Asia Society Policy Institute skrev i Foreign Policy 9. desember i fjor at denne inndelingen i nord og sør gjør det vanskeligere å forstå de komplekse realitetene i mange land og regioner. Hva har Kina til felles med Peru, Qatar med Haiti, Thailand med Sierra Leone? Hva har lille Costa Rica, i forkant i grønn politikk og med et solid demokrati, til felles med enorme Nigeria, en gjennomkorrupt petrostat, for å sitere forskere ved Carnegie Endowment.
Mohan peker også på at de fleste av dagens væpnede konflikter skjer mellom, eller innen, landene i «sør». Det gjelder også en rekke sovende konflikter. Tenk bare på forholdet mellom India og Pakistan, mellom Kina og India, Rwandas stadige militære innblanding i sine nabostater, Venezuelas ferske trusler mot Guyana og rivaliseringen mellom sjia-dominerte og sunni-dominerte arabiske land.
I disse «intra-sør» konfliktene spiller gjerne andre land fra sør, ofte middels store makter som Tyrkia, gulf-statene og Brasil, en militær eller diplomatisk rolle. Dessuten søker mange land allianser med nord eller øst mot et annet land fra «sør». India nærmer seg USA på grunn av trusselen fra Kina, selv om landet fremdeles beholder de gamle ambisjonene om å være lederen for de «alliansefrie». Pakistan har i perioder vært alliert med USA for å demme opp for tidligere Russland-allierte India, men har i de senere år søkt mot Kina av samme grunn.
Vietnam sto for 68-generasjonen som selve symbolet på kampen mot amerikansk imperialisme, og krigen der er selve opphavet til begrepet «det globale sør». De har i årtier støttet seg på Russland mot sin nabo Kina, men i de senere år har USA overtatt mye av denne rollen.
At «sør» ikke automatisk støtter Ukraina i krigen mot Russland, tas gjerne til inntekt for at dette er en uavhengig blokk i geopolitikken. Denne krigen viser snarere at «sør» er splittet mellom et knapt flertall som støtter Ukraina og en liten gruppe som støtter Russland og en betydelig gruppe land som forholder seg nøytrale.
Å se «sør» som en «alliansefri» blokk er simpelthen ikke korrekt. De ulike landene søker tvert imot forskjellige allianser – i nord, øst og sør, noen ganger av ideologiske grunner, men oftere av rent pragmatiske, der de kan spille potensielle partnere ut mot hverandre.
Gapet krymper
Mohan skriver at «for vestlige liberalere er konstruksjonen av «det globale sør» en enkel måte å signalisere empati med den ikke-vestlige verden» og at for elitene utenfor Vesten «har det å skylde på Vesten alltid vært en god unnskyldning for egne mangler, og posering mot Vesten har alltid vært god politikk.»
Begge grupper ignorer den ekstraordinære fremgangen i mange deler av den ikke-vestlige verden de siste tiårene, skriver Mohan. Det har han rett i.
Store norske leksikon definerer begrepet slik: «Det globale sør (eller bare «sør») er en betegnelse for land i verden som har hatt relativt lite nytte av den enorme framgangen i velstand og velferd som har skjedd i noen av verdens land de siste par hundre år.»
Selv om dette fremdeles er riktig for noen land, er det åpenbart ikke riktig for «sør» som gruppe. I de par siste tiårene, i globaliseringens tidsalder, har denne gruppen hatt en god økonomisk utvikling, slik at gapet i ulikhet både mellom land og mellom verdens individer har krympet.
Som Branko Milanovic skrev i Foreign Affairs i fjor: Den økonomiske ulikheten i verden er lavere enn på mer enn 100 år.
Det globale sør er et begrep som med fordel, slik som med «den tredje verden», kan legges til side.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.