Hvorfor er Frankrike forhatt i Afrika?

Bruker politikere og militære offiserer i vestafrikanske land, som Burkina Faso, Mali og Niger, Frankrike som syndebukk for manglende utvikling og lite fremgang i kampen mot jihadistiske angrep? Eller er det en grunnleggende folkelig misnøye over den tidligere kolonimakten i regionen?

– Frankrike er betraktet som avskyelig og uønsket i hele Afrika, mener professor Kwesi Aning, som er tilknyttet Nordiska Afrikainstitutet i Uppsala i Sverige og er direktør for Faculty of Academic Affairs and Research ved Kofi Annan International Peacekeeping Training Centre i Accra, Ghana.

Det er utbredt sinne mot Frankrike, spesielt blant ungdom i byene og blant en stor del av de velutdannede, ifølge Paul Melly, tilknyttet Afrika-programmet til den britiske tankesmien Chatham House.

– Misnøyen er trolig sterkest blant yngre universitetsutdannede, som er frustrerte over manglende jobbmuligheter, er velinformert og sammenkoblet gjennom sosiale medier – men følelsen er også ganske utbredt utover denne gruppen, sier Melly.

Han påpeker at forholdet til Frankrike er sammensatt og paradoksalt: Mange mennesker har familie i Frankrike, de søker om visum for å studere eller jobbe der, er godt informerte om fransk politikk, følger med på fransk sport, hører eller ser på Radio France eller France24 og spiser fransk mat.

– Samtidig er det en utbredt misnøye over hvor utbredt fransk tilstedeværelse er i deres samfunn, sier Melly, og forklarer at det dreier seg om alt fra forbruksvarer, besøkende politikere eller at store selskaper vinner store kontrakter.

Melly påpeker at det også er en voksende kampanje blant unge mennesker og intellektuelle om å erstatte CFA franc-valutaen, som er en arv fra kolonitiden.

Det er nå mer enn fem år siden den franske presidenten Emmanuel Macron signaliserte at regjeringen hans var villig til å støtte reform av valutaen.

– Vestafrikanske land har en plan for å lansere deres egen regionale valuta, men det er uunngåelig en kompleks reform som er vanskelig å designe og gjennomføre og kommer til å ta tid, sier Melly.

Uten suksess

Franske troppers høyt profilert deltagelse i kampen mot jihadistiske væpnede grupper i Sahel-regionen har heller ikke styrket landets anseelse.

Melly påpeker at dette er en region der Frankrike ikke tradisjonelt har hatt et stort militært nærvær, med unntak av i Tsjad.

– De franske troppene ble invitert inn av den daværende regjeringen i Mali i 2013, og av andre Sahel-myndigheter etter det. Den brede tv-dekningen av fransk militær tilstedeværelse skapte i første omgang forventninger om hva som skulle oppnås i form av fornyet sikkerhet. Dette ble til harme da de franske troppene ikke kunne levere, selv om sannheten nok er den at fullstendig suksess trolig aldri var oppnåelig i en så sammensatt og vanskelig krise, sier Melly.

Fransk arroganse

– Det har også lenge vært en oppfatning at den franske måten å behandle Afrika på er arrogant, og at de «gir opplæring», sier Melly, som legger til:

– Macron har faktisk forsøkt å endre denne tilnærmingen ved å utvide måten Frankrike samhandler på – for eksempel ved å ta opp ungdoms- og kulturelle saker, utvide bistanden og mobilisere internasjonal støtte for å takle klimaendringene. Men hans personlige stil og høyprofilerte diplomatiske tilnærming kan ofte støte mot afrikanske forventninger om hvordan en utenlandsk besøkende skal oppføre seg.

Dette er også noe som professor Kwesi Aning trekker fram:

 – President Macron oppfattes som arrogant og respektløs overfor Afrikas ønsker. Hans utenriks- og forsvarsministere er betraktet som enda verre.

– Frankrike har ikke endret tenkemåten og tror at de fortsatt er i kontroll og kan manipulere og beordre sine undersåtter. Vest-Afrika har forandret seg. Frankrike er låst i gamle vaner, og det virker ikke som om de ønsker å forandre seg, sier Aning.

Kampen om innflytelse

– Hvordan ser du for deg at motstanden mot Frankrike vil utspille seg framover når mange land, som Russland, Kina, EU, USA, konkurrerer om innflytelse i regionen?

– På forskjellig vis er tilnærmingen til USA, EU, Kina og for eksempel Tyrkia faktisk komplementær til det franske engasjementet. USAs militære styrker har samarbeidet tett med franskmennene, bidratt med overvåkningsstøtte og drivstoffpåfylling i luften. USAID og EU er partnere i støtte til Sahel-programmer for matsikkerhet. Biden-administrasjonens politiske agenda om å støtte demokratisk grunnlovsfestede styresett i Vest-Afrika er delt i stor grad av EU, Frankrike og Tyskland. Kina og Tyrkia er viktige økonomiske aktører, men støtten de gir – bygging av infrastruktur, eller i Tyrkias tilfelle forsyning av droner til Sahel-armeer – er et supplement til vestlig innsats.

Melly mener Russlands engasjement er radikalt annerledes.

– Fokuset deres har vært på sikkerhet. Deres våpenforsyning er komplementær til vestlig militærhjelp. Men utplasseringen av Wagner-leiesoldater undergraver sikkerhetstilnærmingen til Frankrike, USA og FN – fordi Wagner ikke  opererer under de samme styresett- og menneskerettighetsreglene som de andre. I FNs sikkerhetsråd støttet russerne Mali da de krevede at FNs fredsstyrker måtte trekkes ut av Mali, en politikk Vesten betraktet som farlig – selv om også de til slutt måtte bøye seg for kravet fra Mali som vertsland, sier Melly.

Torsdag kveld sa den nye militærjuntaen i Niger at de har avsluttet alle militære samarbeidsavtaler med Frankrike. Det skal være rundt 1500 franske soldater i landet. I tillegg er det rundt 1000 amerikanske soldater tilknyttet en dronebase i landet. 

Historien glemmes ikke

Afrikas tvetydige forhold til Frankrike begynte under kolonitiden og ble forsterket av den brutale uavhengighetskampen i Algerie 1954–1962

Mange i Sahel-beltet i Afrika husker fortsatt at franskmennene stod sentralt i bombingen av Libya i 2011, og direkte militærintervensjon på bakken for å styrte Gaddafi-regimet. De etterlot seg et land i kaos, noe som førte til en voldsøkning i andre land i regionen.

I alle årene etter 1994 har Frankrike måtte tåle kritikk for at de ikke gjorde nok for å stanse folkemordet mot tutsier og moderate hutuer i Rwanda. Frankrike var en nær alliert av daværende president Juvenal Habyarimana mens forberedelsene til folkemordet pågikk. President Macron har reist til Kigali og offentlig innrømmet Frankrikes ansvar.

Det er heller ikke glemt at daværende president Nicolas Sarkozy holdt en fortsatt beryktet tale i Senegal i 2007 da han hevdet at «Afrikas tragedie består i at afrikanere ikke fullt og helt har tatt steget inn i historien».

Franske ledernes nære omgang med en korrupt og maktglad elite i mange av de tidligere koloniene gjennom årene har bidratt til å skape et bilde av europeere mest opptatt av å bevare det bestående.

Frankrike har lenge ønsket å redusere sitt militære fotavtrykk i Afrika uten at det skal svekke deres økonomiske og politiske interesser. En illustrasjon av dette er Nord-Mosambik der et islamistisk opprør i 2021 satte en stopper for det franske oljeselskapet Totals planer om å bygge et stor flytende gassanlegg helt nord i landet. Mosambiks myndigheter og hæren klarte ikke å nedkjempe opprørerne. 

Rwanda ble trukket inn og sendte soldater som har klart oppgaven med støtte fra tropper fra andre land i det sørlige Afrika. Utgiftene til de rwandiske styrkene som nå forsvarer halvøya der gassanlegget bygges er betalt av Frankrike, noe av dem indirekte gjennom EU.

Les også:

Jihadister holder millioner av afrikanere på tå hev