Meninger:
Fem år etter: Fortsatt mye norske penger, fortsatt få ansatte
I 2019 lanserte Norge en stortingsmelding om våre interesser i multilateralt samarbeid. Ett av målene var den gang å øke antallet nordmenn i internasjonale organisasjoner. I evalueringen som kom nå fem år etter, er målet om flere FN-ansatte verken evaluert eller nådd.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Seniorrådgiver i Norec. Jobber med rekruttering til internasjonale organisasjoner
Selv om Norge fremdeles er blant verdens land som gir mest penger til FN per innbygger, har vi ikke flere borgere i FN-systemet enn land som Djibouti og Albania, som gir langt mindre økonomiske bidrag enn oss, ifølge de siste tilgjengelige tallene fra 2022.
Norge har nemlig opplevd en nedgang på nærmere 100 norske FN-ansatte de siste ti årene. Selv om vi også for ti år siden ønsket oss flere nordmenn inn i FN.
Til motsetning har vårt naboland Sverige, som også er blant topp-giverne, mer enn dobbelt så mange av sine borgere som oss i FN.
Det er en ulempe med så få FN-ansatte når verden står i en verdikamp som også har internasjonale organisasjoner som arena. I den nye evalueringen av multimeldingen, lagt fram onsdag, blir det også lagt vekt på at vi må få mer kunnskap om FN slik at vi kan identifisere de rette FN-organene som er viktige for Norge.
Hva har skjedd – eller ikke skjedd?
En viktig måte å rekruttere nordmenn til FN på er gjennom juniorekspertordningen, der Norge betaler for en nordmann som arbeider i en FN-organisasjon i tre år.
Etterpå er det mulighet for å søke jobb videre som internsøker, men da få betalt av FN.
En Fafo-studie for Norsk senter for utvekslingssamarbeid (Norec) i 2023 viste at nær 80 prosent av alle norske junioreksperter har fått tilbud om å fortsette i FN. Men under halvparten har ønsket å fortsette. Dette er et lavere tall enn i land som Sverige, Danmark, Tyskland og England.
Siden 2014 har tallet på norske junioreksperter i FN gått ned fra 78 til 37 i 2022. Dette er en halvering på ti år. Samtidig opplever vi i Norec, som gir veiledning til nordmenn som ønsker seg en karriere i FN, økt interesse for en jobb i FN.
En stillingsannonse kan ha alt fra 20 til 120 søkere, litt avhengig av tjenestested. Samtidig har finansieringen av disse stillingene gått ned, mens bidraget til FN har gått opp.
Hvorfor er dette viktig?
I Nupi-rapporten står det at «autoritære stater i større grad ønsker å investere i multilaterale styringssystemer med helt andre politiske mål enn de som ligger til grunn i Norge.»
Hva betyr dette egentlig? Er det ikke nok å gi penger? Bør vi kanskje i tillegg til pengestøtten være representert med ansatte som kan representere norske verdier og interesser?
Slik verden er i dag, med økt polarisering og økt stormaktskonkurranse i det globale sør, blir FN og andre multilaterale organisasjoner viktige arenaer for norsk utenrikspolitikk.
Norge har også kompetanse som FN trenger: en lang tradisjon for fredsmekling, gode fagmiljø på deling av naturressurser og overvåking av pengebruk. Dessuten er norsk ledelseskultur og HR-kunnskaper etterspurt – «The Scandi-way» er kjent og respektert.
Hvorfor er det da ikke flere nordmenn i FN? Hvordan kan vi selge oss inn bedre? Kanskje må norske etater være lenger fremme i skoene for å støtte norske kandidaturer, ikke bare til lederstillinger, men også på bakkeplan i de internasjonale organisasjonene.
Det er lettere å selge inn norske penger enn norske kandidater som konkurrerer med andre lands kandidater.
Begge deler øker vår innflytelse, og Norge kan med fordel bli bedre på det siste.
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.