Ett år etter at krigen i Sudan brøt ut, er Sør-Sudan på bristepunktet

Sittende i skuret han og familien deler med flere andre i samme situasjon, forteller Chuol Bern lavmælt om flukten fra Sudan. 

Han er nuer, fra Nasir nordøst i Sør-Sudan, men har bodd i nabolandets hovedstad, Khartoum, de siste årene. Hjembyen Nasir er et sted han absolutt ikke har tenkt seg tilbake til, selv om livet i Khartoum nå også er en umulighet.

– I 2014 forlot vi Sør-Sudan og dro til Khartoum. Der jobbet jeg som bygningsarbeider. Vi dro derfra for et år siden, da krigen brøt ut, og har vært rundt i Sudan før vi kom hit, forteller han.

Sammen med familien er han på vei til Juba, hovedstaden i Sør-Sudan.

– Det er ikke noe for oss der heller, så jeg vil prøve å få familien min til Uganda, der jeg kan få fullført skolen og barna mine også kan få skolegang.

Chuol Bern, kona Nyaliep og barna Nyaleit, Chang Kuoth og Dhiel er blant de nesten 600.000 sørsudanske flyktningene som det siste året har vent tilbake fra områder i Sudan til et hjemland de har liten lyst til å slå seg ned i. 

I Renk er han også en av flere vi snakker med som gir uttrykk for at framtida nok ligger lenger unna, i naboland som Uganda, eller kanskje Kenya.

Men det er ikke bare returnerende sørsudanere som kommer til Renk. Vel ett år etter krigsutbruddet i Khartoum er det nå sudanere som kommer, fordi så lite forsyninger kommer inn i Sudan.

– Ikke hjelp å få i Sudan nå

Badria Ali Adam er opprinnelig fra Darfur, vest i Sudan, men kom til Renk i august i fjor etter å først å ha vært på flukt innad i Sudan.

– Vi dro fra Nyala i Darfur i begynnelsen av 2023, fordi folk var redde, og situasjonen var spent. Men da vi kom til Khartoum, brøt krigen ut der også, så vi måtte reise sørover.

Ali Adam var gravid på det tidspunktet. Med flere små barn, og uten noen kontakt med sin egen mann, fikk hun hjelp av venner og naboer på veien.

– Etter å ha født, dro jeg videre. Det er ikke hjelp å få i Sudan nå. Jeg kom hit, men ett av barna døde her av meslinger.

I utgangspunktet er transittleirene i grensebyen Renk bygget for å huse folk en ukes tid, men Ali Adam har vært her siden august. Hun har ikke noe sted å dra.

– Det er ikke hjelp å få her heller, så nå vet jeg ikke hva jeg gjør. Kanskje jeg drar tilbake til Sudan, til Darfur, men akkurat nå er det for farlig.

Fra krise til krise

Ifølge FN har katastrofealarmen, det man hos Verdens matvarefond kaller «rødt nivå» eller sult, gått hele 56 ganger siden den siste fredsavtalen ble inngått i Sør-Sudan i 2018. 

Det kommer frem i den siste rapporten fra et ekspertpanel, lagt frem for FNs generalsekretær og Sikkerhetsrådet 29. april. 

De siste månedene har man drevet brannslukking i blant annet delstatene Unity og Jonglei. Men samtidig som behov for nødhjelp har økt, har det blitt færre donerer og flere andre kriser.

Etter at det brøt ut krig hos naboen Sudan i fjor har budsjettene blitt enda strammere, og de som skal hjelpe må prioritere hardere.

– Den humanitære krisen i Sør-Sudan er i ferd med å bli verre, med konflikter mellom lokalsamfunn, matvareusikkerhet, klimautsatthet og økonomisk uføre, forklarer Martje van Raamsdonk ved den norske Flyktninghjelpens kontor i Juba.

– I tillegg til nye flyktninger fra Sudan har vi returer fra Etiopia, grunnet kutt i nødhjelpen i leirene der. Så mange som 2,3 millioner sørsudanere er nå internt fordrevet. Mange av dem har vært drevet på flukt i flere omganger og har ikke mulighet til å reise hjem, forklarer van Raamsdonk. 

Hun har oppsyn med organisasjonenes programmer som skal ta seg av de nyankomne på grensa til Sudan, både i Renk, rett sør for Khartoum og i Aweil nordvest i landet, der det har vært en økning i flyktninger fra Darfur og det omstridte området Abyei.

De sudanske flyktningene kommer på toppen av en befolkning med stort behov for hjelp.

FN anslår at 7,1 million sørsudanere, 56 prosent av befolkningen, vil trenge nødhjelp i løpet av året. 

Videre anslås det at 1,7 millioner barn risikerer akutt underernæring, med så mange som en halv million med risiko for alvorlig underernæring. Denne befolkningen skal nå også ta imot sine returnerende slektninger.

– Ved ankomst til bestemmelsessted strever lokalsamfunnene med å ta seg av de nyankomne. De er allerede mottakere av hjelp og har lite å dele, sier van Raamsdonk.

Hun frykter at situasjonen vil bli enda verre, før den eventuelt blir bedre. Sør-Sudan har falt nedover på prioriteringslistene. Norge er blant land som har varslet kutt til internflyktninger i Sør-Sudan, viser revidert nasjonalbudsjett.

– Nøkkeldonorer har annonsert at nedgang i donasjoner kan bli på så mye som femti prosent. Når dette slår inn, og flere organisasjoner skalerer ned eller kutter sine operasjoner, vil de som kun jobber med nødhjelp måtte ta over. Dette går utover deres mulighet for å respondere.

– Sannsynligvis ser vi en ytterligere reduksjon i bærekraftige løsninger og programmer som skal hjelpe lokalsamfunn med å motstå nye kriser, når nødhjelp må prioriteres over alt annet. Dette gjør i sin tur lokalsamfunn enda dårligere rustet til å møte neste krise.

Nervøs stemning

Ett av stedene dette er tydelig, er rett utenfor porten til FN-styrken UNMISS i Juba. I en leir for internflyktninger i hovedstaden, har krisen i Sudan skapt befolkningsvekst. 

Nærheten til FNs fredsbevarende styrker gjør at en del av de som returnerer søker trygghet her. Ifølge leirledelsen har rundt 4000 nye internflyktninger kommet de siste månedene.

Området sto tidligere under FNs beskyttelse, men etter at myndighetene i landet fikk ansvaret i 2020, har det også vært kutt i støtte til disse leirene. Myndighetene vil gjerne at folk returnerer til der de opprinnelig er fra, og mener det skal være trygt.

Nyankomne i Juba er uenig. 

Nyayiel Gatliab Chuol ble først fordrevet fra sitt hjem i delstaten Unity , nord i Sør-Sudan i 2016. I fjor måtte hun flykte Khartoum. 

Å reise tilbake til Unity kommer ikke på tale, sier 29-åringen, som nå har fem barn.

Mannen forsvant på veien. Chuol sier hun ikke mottar noen rasjoner eller noen annen form for støtte i Juba, men at det ikke er noen andre steder å dra.

– Det er ikke trygt der jeg kommer fra, det er heller ingen igjen der. Jeg vil heller være her, selv om det er vanskelig her også nå. Vi har bodd hos andre, men trenger et eget sted å bo, og jeg ønsker at barna skal gå på skole. Det er ikke lett her heller, men UNMISS er her så det føles sikrere om noe skulle skje.

Drept på jobb

Og at noe kan skje er både flyktninger, og de som jobber med å hjelpe dem nå redd for. 

På toppen av humanitær krise og et naboland i full krig, er Sør-Sudan midt i en økonomisk krise, som også skaper politiske utfordringer.

I februar ble en av rørledningene som frakter Sør-Sudans olje gjennom Sudan til havna i Port Sudan skadet. Det har ført til høy inflasjon og en spent situasjon i Juba. 

Det påvirker også hjelpearbeidet. Det har aldri vært lett å operere i Sør-Sudan, et land med lite infrastruktur og mye vold, men i fjor ble 34 hjelpearbeidere drept på jobb i landet, ifølge FNs rapporter. 

Det er bare i Gaza og nabolandet Sudan det nå er farligere for hjelpearbeidere.

– Humanitære organisasjoner som opererer i Sør-Sudan risikerer trusler og vold, både mot personell og mot forsyninger og eiendom. Dette inkluderer fysiske angrep, trakassering, tyveri, bakholdsangrep på nødhjelpskonvoier og angrep på nødhjelpslagre, forklarer van Raamsdonk.

Skattlegger nødhjelp

Les reportasjen fra Tsjad:

Flyktninger fra Sudan forteller: – De kom i ly av mørket

I tillegg legges det en del byråkratiske føringer fra myndighetene, som får følger for hvordan organisasjonene kan levere, bekrefter hun.

Dette kan være administrativ innblanding eller implementering av stadig nye skatter og avgifter. De siste to månedene, etter at Sør-Sudan havnet i likviditetsproblemer som følge av stans i mye av oljeeksporten, har nye skatter dukket opp, også på nødhjelp og forsyninger til FNs operasjoner i landet. 

Som en følge har både FN-styrken UNMISS og FN-organisasjoner som Verdens matvareprogram, nektet å betale. Etter diplomatisk press har noe av forsyningene nå kommet inn, men nye avgifter og skatter er ventet. Også for organisasjonene.

– Med økonomisk usikre tider, forventer vi at nye slike hindringer øker. Denne typen byråkratiske hindringer, inkludert nye skatter og vilkårlige avgifter, har en innvirkning på vårt arbeid, ettersom vi må omprioritere ressurser fra de som skal ha vår hjelp, sier van Raamsdonk.