De kom i ly av mørket

Ondskapen ankommer Geneina i juni 2023 på en lastebil. På kameler, hesterygger og firehjulsdrevne biler. Den ankommer med alt som kan føre den videre. I ly av mørket. Først uten lyd, men snart eskalerer den til hjerteskjærende skrik og triumferende brøl. Fra de som skal dø og fra den fremrykkende hæren av væpnede unge menn som vil drepe. 

Mustafa Ramadan, hans kone og fem barn våkner brått til disse skrikene. Han forstår at de må komme seg ut før de væpnede unge mennene når huset deres. De smyger seg ut i et sanddekket intet i den fuktige natten. Tunge regnskyer skjuler stjernene. Livet blir aldri mer det samme.

Noen kilometer unna i Ardamata, gjentas det samme i november. Men denne gangen under en enorm stjernehimmel etter at regntiden er over. Det er legen Garameldin Khafir, som når solen står opp over klinikken hans, finner de fleste av pasientene sine henrettet i sykehussengene.

– Mange var skutt i hjertet eller hodet, forteller han.

Garameldin har også blitt skutt selv, det skjer mens han behandler pasienter på klinikken. En kule treffer rett over hjertet og går ut ved venstre skulderblad. Men han er i live og får hjelp til å stoppe blødningen av kolleger som også har overlevd angrepet. Nå haster det med å forsøke å hjelpe de som fortsatt lever.

– Det er min plikt å ikke la pasientene mine dø, sier han til seg selv.

I all hemmelighet ringer han etter hjelp. Hvisker ordene til dem han får tak i slik at de bevæpnede unge mennene utenfor ikke hører. De andre ringer igjen til flere. Telefonkjeden fører til et logistikknettverk der pasienter gjennom flere døgn i hemmelighet blir lastet inn i ulike biler, og som via småveier og bestikkelser tar seg de 35 kilometerne til nabolandet Tsjad.

På begynnelsen av 2000-tallet brøt det ut borgerkrig i Darfur. Verden var vitne til avskylige overgrep mot sivile. Landsbyer ble brent og sivile nådeløst myrdet av Janjaweed-militsen, hyret av Sudans president Omar Al-Bashir. 

Al-Bashir og Janjaweed hadde som mål å rense Darfur for afrikansk-etniske grupper fordi de gjorde motstand mot regimet. Ifølge FN døde 300.000 sivile. Det førte til sanksjoner mot Sudan, og Al-Bashir ble anklaget for folkemord av Den internasjonale straffedomstolen i Haag.

I 2013 ble Janjaweed innlemmet i Sudans væpnede styrker (SAF) som en uavhengig sikkerhetsstyrke. De fikk et ansiktsløft, men strukturene var de samme. Kun navnet var nytt: Rapid Support Forces (RSF).

Ti år senere, i april 2023, brøt det ut en ny borgerkrig i Sudan, da hæren delte seg i to rivaliserende grupper i en intern maktkamp. SAF på den ene siden og RSF på den andre.

I desember klarer legen Garameldin Khafir i Ardamata, etter å ha sendt pasientene sine bort, til slutt å krysse grensen til Tsjad. Krigen har pågått i sju måneder, utmattet sitter han i skyggen under en skitten presenning i en av de midlertidige flyktningleirene som er satt opp. Kulehullet i skulderen har så vidt begynt å gro.

– De drepte naboene mine, og de skjøt meg fordi jeg behandlet de som ble skadd, sier han.

Krigen i Sudan har krevd mer enn 10.000 ofre og Amnesty International mener at begge stridende parter har begått grove krigsforbrytelser. Garameldin, som var vitne til massakren hjemme i Ardamata, forteller også om overgrep i områdene rundt:

– Da jeg flyktet lå det døde kropper langs veiene helt frem til grensen. Det var så mange at jeg ikke klarte å telle dem, fortsetter han.

Da RSF ble en uavhengig sikkerhetsstyrke innad i SAF, hadde den ansvar for Sudans grenseovervåking. Samtidig med at RSF ble anklaget for brutale metoder, ble det lansert en avtale mellom EU og utvalgte land rundt Sahara. 

Avtalen gikk ut på at i bytte mot penger, skulle de afrikanske landene selv hindre migranter i å krysse grensene. Og dermed hindre dem i å nå Middelhavet og til slutt Europa. I 2015 ble to milliarder Euro kanalisert fra EU til de involverte landene.

I Sudan gikk pengene indirekte til RSF, ettersom de hadde ansvaret for Sudans grense mot blant annet Libya. 

I tillegg til en oppblomstring i økonomien, fikk de også en enda sterkere posisjon da Omar Al-Bashir ble avsatt i 2019, og i 2021 da SAF og RSF tok makten gjennom militærkupp. 

Snart oppsto det en intern konflikt mellom SAF og RSF, som resulterte i en fullskala borgerkrig i 2023. Konfliktforsker Johan Brosché ved Unviersitetet i Uppsala, ser ingen utsikter til en positiv utvikling med det første:

– Jeg tror at Sudan i nær fremtid vil bli delt, slik som Libya, der RSF kontrollerer den vestlige delen av landet og SAF den østlige, sier Brosché.

Fembarnsfaren Mustafa Ramadan gråter. Han gjemmer ansiktet i hendene og sliter med å finne ordene. Få lyder bryter stillheten, en lett bris utenfor teltet, en bilmotor et stykke unna. 

På den vestlige siden av grensen i Tsjad er det nokså øde. Kun noen få små samfunn spredt i et enormt område av den gryende Sahara-ørkenen, og teltleirer som nylig er satt opp for flyktningene fra Sudan. 

Ifølge UNHCR har mer enn fem millioner mennesker flyktet og nærmere 600.000 har kommet til Tsjad. Men mange kom aldri helt frem.

– Vi ble skilt fra hverandre under flukten. RSF jaget oss, jeg kom hit først og ventet, men familien min kom aldri, forteller Mustafa omsider mens tårene renner.

Mustafa forteller at han reiste tilbake til Sudan for å lete etter familien. 

Til slutt klarte han å finne ut hva som hadde skjedd. Hans kone og de fem barna var i en gruppe med flere på flukt mot Tsjad, da de ble angrepet og skutt på av RSF-soldater. Av frykt for å bli drept av kulene, hoppet de i den dype elven som var fylt til breddene på grunn av regntiden.

– Da jeg gikk langs elva, fant jeg dem. De hadde druknet, alle var blitt skylt opp på land. Min kone holdt fortsatt vårt yngste barn i armene.

Krigen som starter i april 2023 i hovedstaden Khartoum når snart Darfur. RSF jager raskt ut flertallet av de siste SAF-soldatene, og tar kontroll over det meste av Darfur. Konfliktforsker Johan Brosché mener det er en overhengende risiko for etnisk rensing i området i dag. Andre mener at det som skjer nå er en fortsettelse av det den arabisk-etniske aksjonen Janjaweed startet under ledelse av Omar Al-Bashir på begynnelsen av 2000-tallet; å fordrive eller drepe de afrikanske etniske gruppene i Darfur. 

For Mustafa er det vanskeligere å sette ord på. 

– Verdighet og medmenneskelighet er viktig, men det er vanskelig å beskrive hva de gjorde mot oss.

Ordene kommer langsomt og i bruddstykker. Han legger ansiktet i hendene sine og er stille - lenge. Så forteller han om hvordan gravide fikk kuttet opp magen og fostre ble lemlestet. Stemmen skjelver i det han forteller om halshugginger og hoder som ble kastet i latriner. Likene ble liggende i gatene. 

I hovedstaden N'Djamena, 90 mil vest for Mustafa og Garameldin, møter vi Eric Kwakya. Han har ikke mistet familien, men må likevel være landets mest ensomme mann. Han er Tsjads eneste psykiater, ifølge humanitære organisasjoner i landet.

– Har du opplevd krig som barn, er det lettere å begå bestialske handlinger, sier han.

Eric Kwakya har jobbet med krigstraumatiserte mennesker i regionen siden 2005. Han understreker viktigheten av gruppeterapi for både barn og voksne, fordi det fører til at menneskene selv begynner å snakke med hverandre og sammen bearbeide det som har skjedd. Men å forklare deler av det RSF er anklaget for i Darfur er vanskelig, medgir han. Samtidig fins det forklaringer.

– Rus virker på samme måte som traumer. Man mister kontakten med virkeligheten og blir traumatisert, forklarer psykiateren.

Mange av soldatene i dagens RSF er unge og var selv barn og vitne til volden i Darfur på begynnelsen av 2000-tallet. Kwakya understreker at det ikke er noen unnskyldning, men han frykter at dersom barn ikke får hjelp til å bearbeide traumer, er det fare for at de selv utfører de samme handlingene når de blir eldre.

Hjelpeorganisasjoner definerer krigen i Sudan som en av de største humanitære krisene i 2024, og advarer om folkemord i det vestlige Darfur og en stor flyktningbølge.

Sudan-ekspert Alex de Waal tror konflikten kan bli regional.

– Det er stor fare for at krigen sprer seg til Tsjad. Og hvis det eksploderer i Tsjad, vil det samme skje i Den sentralafrikanske republikk.

I 2019 stanset EU grensekontroll-støtten til Sudan, og i dag er grensen til Libya stort sett ubevoktet, mens millioner av mennesker i regionen er på flukt. Grenseovergangen er en av de store migrantrutene på vei til Middelhavet og Europa.

– Dersom det blir en kollaps i Sudan og RSF tar kontroll over Darfur, er det en risiko for at ruten Sudan-Libya tas i bruk igjen, sier Alex de Waal.

En stein markerer grensen mellom Tsjad og Sudan. Fra en retning kommer folk, med slitne og tomme blikk. Noen synker sammen i sanden etter at de har passert steinen. Andre bærer restene av det som en gang var livet deres. 

I blant passerer en eselvogn med deler av husholdningen, en lenestol, et bord, sekker med mat. I motsatt retning er trafikken lavere. Lastebiler med forsyninger som ikke får reise videre, venter. 

Et lite stykke unna, på den andre siden av steinen, står en pick-up-bil med påmontert maskingevær: RSF, de unge mennene med våpen.

Mustafa er en av få som har vendt tilbake til det han flyktet fra. Men må innse at han mistet alt der ved elveleiet. Tanken på fremtiden er blitt en uutholdelig påminnelse om alt som engang var. Han har flere ganger vurdert å ta sitt eget liv, sier han.

Men noe holder ham fortsatt her. Kanskje ligger det noe i det Eric Kwakya snakker om, det som er med å definere eksistensen vår. 

– I krig går humanismen tapt, gjerningsmannen mister en del av sin menneskelighet og de som blir drept mister hele sin menneskelighet.

Garameldin Khafir har nettopp hilst på pasientene han klarte å få ut av Ardamata for noen dager siden. Alle har overlevd. Flere er allerede i sikkerhet. Garameldin selv har ingen steder å gå. Han har ennå ikke rukket å registrere seg som flyktning for å få tilgang til telt, mat og andre nødvendigheter. I stedet oppsøker han folk han kjenner hjemmefra for å unngå å være alene. 

En mann som har mistet alt og kun har med seg klærne han har på seg. Traumene er sterke. Så snart han setter seg ned, begynner kroppen å riste. Han gråter når han snakker om det han har vært gjennom. Men midt i all ødeleggelsen, sorgen og døden har Garameldin en ting klart for seg.

– Jeg skal tilbake til Ardamata og få pasientene mine i sikkerhet.