Søker trygghet i de isolerte Nubafjellene

En sen maikveld på steppen i Sudan, der Sahara møter foten av en bølgende fjellkjede, går Adam Hasan gjennom en leir av stråhytter og presenninger. Øynene hans er røde og slitne. 

– De må komme snart, sier han.

De to eldste sønnene dro ut på morgenen, for å lete etter det lille som finnes å oppdrive av mat i dette området nå like før regntiden.

– Hvis de ikke klarer det i dag, vil det være den andre dagen uten mat. 

For bare noen uker siden flyktet Hasan (61) og familien på tolv fra hovedstaden Khartoum, 700 kilometer unna, til Nubafjellene helt sør i Sudan.

I likhet med ham har hundretusener søkt tilflukt her, der verken den sudanske hæren (SAF) eller den paramilitære gruppen Rapid Support Forces (RSF) har hatt kontroll siden krigen brøt ut i april i fjor. 

Området styres av Sudan People's Liberation Movement-North (SPLM-N). En opprørsgruppe som siden 1980-tallet har kjempet for et sekulært Sudan, og mot undertrykkelsen av den ikke-arabiske befolkningen.

Det sudanske luftforsvaret har gjentatte ganger gjennomført brutale angrep, som ofte har rammet sivile. I flere tiår ble regionen ansett som en av de mest utrygge i Sudan, men etter at det på nytt brøt ut kamper i resten av landet har Nubafjellene blitt et tilfluktssted for mange. 

Krigen i Sudan har falt i skyggen av andre kriser i verden det siste året. Titusener av mennesker er drept. Og ifølge FN er dette verdens største flyktningkrise: Nesten elleve millioner mennesker har flyktet fra kampene, de fleste internt. Mer enn 18 millioner mennesker, en befolkning på størrelse med Nederland, står i fare for hungersnød.

Flyktet i lastebil 

Hasan sitter utenfor en liten hytte i flyktningleiren Sobouri. Leiren ligger sørøst for Kadugli, hovedstaden i Sør-Kordofan, og er en av tre store flyktningleirer i regionen.

Sobouri er hjemsted for rundt 35.000 av de nesten 700.000 flyktningene som har ankommet siden krigen begynte.

Mange av disse er opprinnelig fra Nubafjellene, men har flyttet til landets større byer. 

Hasan forteller at han krysset frontlinjen i november med sin kone og ti barn bak i en lastebil. De ble fratatt alle verdisakene sine ved en RSF-kontrollpost i al-Ubayyid og avhørt i timevis. 

Dager senere, helt utmattet etter mange timer til fots, nådde de endelig fjellene med ingenting annet enn klærne de hadde på seg. 

Før bodde familien i en liten forstad i Khartoum, der Hasan levde av strøjobber. Etter at krigen brøt ut gjemte de seg i den lille leiligheten sin i månedsvis før de flyktet. 

I Sobouri-leiren har Hasan bygget én stråhytte til sine eldre barn og en annen der han og kona bor med de yngste. Foran huset, på et nedstøvet teppe, leker to- og treåringen. 

– Noen ganger, når de er sultne, gir jeg dem vann å drikke, men det lindrer ikke sulten deres, sier han.

Han peker på en liten bolle som inneholder en håndfull tamarindblader og noen frukter fra doumpalmen. En liten nøtt som det finnes mye av i Sudan, spesielt rundt Den hvite Nil.

Annenhver dag drar familien ut og leter etter det de finner i naturen som kan spises. Når de har samlet nok kan de lage en bitter, sur suppe fra tamarindbladene eller en grøt av palmenøttene.

– Vi har holdt på med dette i to måneder, sier han. 

Ifølge den nederlandske tenketanken Clingendael, som har studert situasjonen i Sudan i flere tiår, er hungersnød allerede et faktum i mange deler av landet. I september kan nesten 2,5 millioner mennesker stå i fare for å sulte.

Begge sider i konflikten beskyldes for å bruke sult som våpen, skriver avisen The Guardian.

Avlinger blir brent, hjelpekonvoier blokkert og frø plyndret, for å hindre fienden i å skaffe seg forsyninger. Bøndene kan heller ikke jobbe på åkrene sine på grunn av kampene og volden. 

Barn dør av underernæring 

En halvtimes kjøretur fra flyktningleiren er ernæringsspesialist Faudaf Tutu Kuku på jobb i en liten falleferdig betongbygning. 

Dette er det eneste stedet man kan få helsetjenester i denne delen av fjellene. 

Kuku (40) fikk opplæring i behandling av underernæring av Røde Kors i 2005. 

– Underernæring blant barn er nesten tredoblet siden i fjor, forteller han. 

Kuku og kollegene har registrert nesten 600 underernærte barn de siste to månedene, for nesten 100 av dem er situasjonen kritisk. Femti barn har allerede dødd, alle under fem år. Senest dagen før Panorama møtte ham, begravde de en nyfødt baby fra en nabolandsby. 

Den kommende regntiden, som vanligvis varer til oktober, markerer begynnelsen på den vanskeligste perioden på året. Det er nå bøndene skal plante nye avlinger. 

Årets avlinger var dårlige på grunn av lite nedbør og invasjon av gresshoppesvermer. På grunn av krigen står også mye av jorda udyrket.

Prisen på durra, den viktigste avlingen i regionen, er nesten doblet de siste månedene, og med flere flyktninger i fjellene, er det langt fra nok mat til alle. 

– Det er en dødelig blanding av faktorer, sier Kuku.

For en måned siden gikk klinikken han driver tom for terapeutisk nødmat til barn. Han kan heller ikke tilby elektrolyttløsninger mot diaré lenger.

De som ikke har råd til de rundt 50 kronene det koster å reise til nærmeste sykehus, rundt seks timer unna med bil, er det lite håp. Kuku har sluttet å ta imot nye pasienter. 

– Det er ingenting vi kan gjøre, sier han. 

Isolert av konflikt 

Gjennom tiår med konflikt har Nubafjellene vært nærmest isolert, og mange viktige forsyningsruter er nå blokkert på grunn av krigen.

Nødhjelp kommer bare inn fra nabolandet Sør-Sudan, men general Abdel Fattah al-Burhan, som leder Sudans hær (SAF) og i praksis er landets leder, nekter hjelpeleveranser å komme inn.

Grensen til Sør-Sudan kan bare krysses uoffisielt, noe frivillige organisasjoner, inkludert FN, vegrer seg for å gjøre. 

Konflikten i fjellene begynte på 1980-tallet, da den andre sudanske borgerkrigen brøt ut mellom det kristne sør og det muslimske nord. 

Krigen endte i 2005 med en fredsavtale som ga den sørlige delen av landet en folkeavstemning om uavhengighet.

Men da Sør-Sudan løsrev seg fra Sudan i 2011, ble Nubafjellene nektet en lignende folkeavstemning. Konflikten blusset opp igjen.

Med avsettelsen av den mangeårige presidenten Omar al-Bashir i 2019, kom håpet om varig fred tilbake til Nubafjellene. Men generalene saboterte den lovede overgangen til en sivil regjering, flere kupp fulgte – og så brøt krigen ut på nytt i fjor. 

– Den sudanske hæren er der 

På en liten høyde, bare noen kilometer fra Sobouri-leiren, huker en gruppe krigere i fillete uniformer seg ned i skyggen av et lite tilfluktsrom.

Her, ved foten av Nubafjellene, har SPLM-N-opprørerne forskanset seg. For bare noen uker siden bombet SAF sivile bosettinger i området. 

– Vi har alt under kontroll, sier opprørskommandant Daoud Khamis. 

Han går raskt over taggete steiner ned i den åpne steppen. Khamis er 54 år gammel og har på seg en lett kamuflasjedrakt og joggesko.

Han peker ut i bushen, der man kan se noen hus rundt to kilometer unna.

– Den sudanske hæren er der, sier han. 

Bare noen kilometer unna ligger Kadugli, hovedstaden i Sør-Kordofan. I løpet av det siste året har den lille byen, okkupert av SAF siden starten av konflikten i 2011, blitt et symbol på konflikten mellom regjeringen og opprørerne.

Etter at krigen brøt ut, forble SPLM-N i utgangspunktet nøytral, men begynte snart å utnytte svakheten til sine motstandere, som hadde oppmerksomheten vendt mot andre fronter.

Først drev de RSF ut av området, deretter erobret de noen SAF-utposter rundt Kadugli. De gjenværende soldatene har vært beleiret i byen i flere måneder. 

Midt i en liten bosetting i lavlandet stopper Khamis foran et svart, forkullet hull i bakken. Det er krateret etter en granat fra et Antonov-bombefly. 

 – De kjenner våre posisjoner og angriper fortsatt sivile, sier han.

I årevis har kampen om disse områdene gått fram og tilbake mellom hæren og opprørerne. Hæren har vært overlegne i lufta, mens opprørerne er godt kjent i det vanskelige terrenget i fjellene.

– Da kampene startet på nytt i fjor, tok vi dusinvis av stridsvogner og andre militære kjøretøy, sier Khamis.

Området der flyktningleiren Sobouri nå ligger, var inntil nylig kontrollert av hæren. 

Små militser og leiesoldater med egne agendaer rekrutteres på begge sider i Sudan. Og en politisk løsning er vanskelig å se.

SPLM-N-opprørerne i fjellene vet også at mindre spenningen mellom de to hovedpartene i stridighetene, kan føre til uønsket oppmerksomhet fra den parten som går seirende ut. 

Regionen har kanskje de største gullforekomstene i landet. Og gull, lenge en av Sudans viktigste eksportvarer, har vært en av drivkreftene bak den sudanske konflikten.

Hvis RSF skulle beseire SAF, kan opprørerne i Nubafjellene dermed få enda en ny fiende.

Håp

Sent på kvelden, like før det siste dagslyset forsvinner, er Adam Hasan ute og leter etter sønnene, som fortsatt ikke har kommet hjem. 

Han svinger inn på en sandete sti, som fører ut i det tørre landskapet fra flyktningleiren. Han passerer busker strippet for sorrelblader og kvinner i fargerike kjoler med tunge vannbeholdere på hodet. Endelig ser han dem. 

Den eldste, tolv år gamle Ahmed, har en liten sekk over skulderen med det guttene har funnet av mat denne dagen: tamarindblader og doumpalmefrukt.

Gutten er taus mens faren hilser på ham og broren. Han har gått i ti timer denne dagen. Tilbake i hytta tenner moren et lite bål, sorterer den magre fangsten og koker litt vann. 

For første gang denne dagen smiler Hasan. 

Så snart regntiden er over vil han sette opp en liten gård og drive jordbruk her i Nubafjellene. Han er overbevist om at ting vil bli bedre i fremtiden, og at han og familien vil overleve hungersnøden. 

– Forhåpentligvis, sier han.