Fra Østre Kongo til Vestre Aker – en drøm som ble til virkelighet

På et rom med jordgulv i Rwandas eldste flyktningleir sitter Innocent Niyonzima, kona Odette Sabato Zaninka og deres fire barn. Det er stua i hjemmet deres. Snart skal de intervjues av det norske Utlendingsdirektoratet, forteller de. 

Håpet er å bli blant de få utvalgte kvoteflyktningene som får lov å komme til Norge hvert år. 

Kommer de gjennom nåløyet, kan det bety slutten på en livslang, kjedsom tilværelse som flyktning. Men historien deres starter ikke her.

Innocent (38) og Odette (34) er begge født i Nord-Kivu i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo), men flyktet sammen med hver sin familie til Rwanda i 1996. 

Han var elleve år gammel, hun var bare sju.

– Jeg dro til Rwanda sammen med to søsken. Det var etter at moren min var blitt drept av angripere. Faren min var allerede død fra før, forteller Innocent.

Han husker at de tre søsknene gikk til byen Kishanga. Derfra fikk de transport med Røde Kors sine lastebiler til grensebyen Goma. I Øst-Kongo (eller østlige Zaire, som landet den gang het) var det krig. Tusener av mennesker var på vandring, på vei bort fra hjem og landsbyer, på flukt fra voldshandlinger. 

Det var en periode med hissig etnisk hat-retorikk, bevæpnede grupper i kamp med hverandre, sterke motsetninger mellom folkegrupper, plyndring, massakrer og hevndrap. Den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen var kaotisk. Myndighetene hadde ingen militær kontroll i øst, der ulike militser kjempet om territorier og gruver. 

– Heldigvis kom vi oss ut i live

Rwanda, der en tutsi-dominert regjering hadde overtatt makten, åpnet grensen og tok imot dem. Det lille sentralafrikanske landet hadde bare to år tidligere opplevd et av verdenshistoriens mest grufulle folkemord, der ekstreme hutu-grupper slaktet ned over 800 000 tutsier og moderate hutuer. 

Familiene til Innocent og Odette var kinyarwanda-talende, samme språk som ble snakket av majoriteten i Rwanda. Selv om de hadde bodd i Zaire i mange tiår, regnet mange zairiere dem derfor som rwandere. 

Mange av hutuene i Rwanda, blant dem også deltakere i folkemordet, flyktet til nabolandet Zaire. Bevæpnede hutugrupper fortsatte der med plyndring og vold. Samtidig ble disse hutuene jaktet på av rwandiske og rwandisk-støttede styrker. Angrep og sammenstøt dem imellom bidro til ytterligere massakrer, vold, frykt og kaos. I Nord-Kivu deltok også kongolesiske regjeringssoldater i overgrep mot tutsi-minoriteten i 1996, rapporterte Human Rights Watch den gang.

– Vi ble tatt godt imot i Rwanda. Først var vi i én leir, deretter kom vi til Kiziba, forteller Innocent.

Kona Odette husker derimot lite eller ingenting av flukten.

– Jeg var så ung, og vet bare det foreldrene mine har fortalt meg. Vi flyktet fordi landsbyene i området ble angrepet og husene brent ned. Heldigvis kom vi oss ut i live, sier hun.

De møtte hverandre og ble et par i Kiziba, Rwandas eldste flyktningleir. Leiren var forbeholdt kongolesiske flyktninger, nær grensen til hjemlandet. Den har gitt trygghet og ligger landlig til, omgitt av vakre, grønne åser, men for folk i leiren har livet vært alt annet enn grønt og vakkert.

Flyktningene har ikke hatt mulighet til å dyrke egen jord, og vært helt avhengige av pengebidrag fra FN og tilleggsinntekt fra arbeid inne i selve leiren. Selv om de snakker samme språk som vertsbefolkningen, prioriterer rwandere heller å gi jobber til sine egne, forteller flyktninger oss. Svært få har derfor klart å skaffe seg arbeid utenfor leiren. 

Å få rwandisk statsborgerskap er også tilnærmet umulig for kongolesiske flyktninger – med mindre de har en helt spesiell, etterspurt yrkeskompetanse eller gifter seg med en rwander.

Panorama snakker med unge flyktninger som er frustrerte over situasjonen og som forteller at livene deres står «på vent». Selv om mange har fått utdannelse på skolene i leiren, er det i neste omgang vanskelig å få gode jobber som skaper økonomisk trygghet og framgang.

For de fleste har drømmen vært å komme seg til utlandet. I den drømmen er det FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) som deler ut «gullbillettene» – til et bedre liv i rike, vestlige land.

561 fikk lov å reise

Kiziba-leiren er Rwandas eldste flyktningleir. I 2022 huset den 16 000 kongolesiske flyktninger. Dette er mennesker som kom dit som barn og voksne for over tjue år siden, men de fleste er barn som senere er født og oppvokst i leiren. 

Det var blant annet fra denne leiren at Norge tok imot 561 flyktninger i fjor. De kongolesiske FN-flyktningene utgjorde et av de aller største «uttakene» innenfor en kvote på 3000 vedtatt av Stortinget for 2022.

Saksbehandlere fra Utlendingsdirektoratet (UDI), Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og Politiets utlendingsenhet kom i fjor høst til Rwandas hovedstad for å intervjue, foreta kontroller og forberede reisedokumenter for FN-flyktningene.

Slike intervjuer har blant annet til hensikt å vurdere flyktningenes beskyttelsesbehov, vurdere troverdigheten i de personlige historiene, avklare eventuell tvil om identitet og sjekke om noen har vært involvert i forhold som etter norsk lov kan være straffbare.

Aktuelle kandidater var på forhånd plukket ut av UNHCR, noe som betydde at de fleste av disse fylte de norske kriteriene. De endelige vedtakene om hvilke kandidater som skulle aksepteres for innreise til Norge, skulle besluttes av UDI i desember i fjor.

– Er det vår tur?

Da vi første gang møter ekteparet Innocent og Odette i den trangbodde flyktningleiren i november 2022, har de ennå ikke fått vite om familien deres vil få flyktningstatus i Norge. Men de har et håp: De vet at FNs høykommissær for flyktninger har valgt dem ut til intervju med norske migrasjonsbyråkrater.

Det vet også at andre venner, naboer og bekjente, blant dem Innocents fetter og hans familie, tidligere er blitt akseptert. Fra sin mobiltelefon rapporterer fetteren tilbake om et godt liv i Norge. Nå håper Odette og Innocent at det er deres tur. I Kiziba-leiren har hver dag vært en kamp for å skaffe mat på bordet og klær til seg selv og de fire barna Imena, Imanzi, Tumukunde og Itahiwacu. 

Maten familien kunne få kjøpt, var ofte ensidig og knapp. Kjøtt og fisk sto sjelden på bordet.

– Det er stor mangel på jobber her og ingen av oss har fast jobb, forteller Odette mens hun sitter ved stuebordet i den enkle boligen deres i leiren. 

Jordgulv og bølgeblikktak vitner om at livet i leiren kan være tøft, særlig i regntida. Vann må hentes fra en brønn i nærheten og klær vaskes for hånd. 

Familien har gjennom årene vært helt avhengig av støtten fra UNHCR og Verdens matvareprogram (WFP). Det månedlige beløpet de får, er ikke i seg selv nok til å fø firebarnsfamilien, men Odettes og Innocents strøjobber som henholdsvis vaskehjelp på helsesenteret og vaktmann gjør at de som oftest kan gi barna mer enn ett måltid om dagen.

– Men mot slutten av måneden må vi ofte be om kreditt hos kjøpmannen for å ha litt mat i huset, forteller Odette.

– Har dere håp om arbeid hvis dere kommer til Norge? 

– Absolutt. Vi er fortsatt friske og sterke. Vi er interessert i å ta all slags arbeid, sier Innocent. 

Han forteller at han tidligere jobbet som lærer. Deretter fikk han en litt bedre betalt jobb som hotellansatt, men den forsvant under en nedbemanning som følge av koronapandemien. Nå får han innimellom oppdrag som vaktmann. 

Det livsviktige intervjuet

Dagen etter hjemmebesøket vårt hos Innocent og Odette er et hundretall mennesker, for det meste barnefamilier, på vei opp den bratte og hullete veien fra leiren. Lenger opp i åsen venter to busser innleid av FN.  

Voksne og barn er kledd i sine fineste klær. Innocents og Odettes familie er intet unntak. Odette selv – i finkjole for anledningen – har spandert motorsykkeltaxi opp den gjørmete veien, mens søsteren hennes har båret minstebarnet Itahiwacu til stedet der bussene venter. 

Flyktningene fra Kiziba blir innlosjert på et senter i hovedstaden og møter formiddagen etter til intervju med norske UDIs saksbehandler. 

Det er det norske politiets utsendte som står for fotografering og innhenting av fingeravtrykk til digitale registre. Via kinyarwanda-talende tolker informerer IMDis rådgivere om bosetting av flyktninger i norske kommuner.  

Men først blir familien id-kontrollert og det tas bilder til reisedokumenter. Alt skal være klart i tilfelle de er blant dem som blir godtatt for reise til Norge.

Dagen etter forlater de Kigali, uten at Panorama har fått spurt hvordan intervjuet gikk. To busser med et hundretall håpefulle «norgesvenner» vender tilbake til leiren. På dette tidspunktet står de fortsatt uten svar på om «gullbilletten» til Norge er deres.

Én måned senere – i desember 2022 – kommer svaret: Over 90 prosent av kandidatene fra leirene i Rwanda, blant dem flest barnefamilier, får innvilget sine søknader. Prioriteringen av familier med barn er i tråd med norske politiske føringer. 

Innocent og Odette er blant dem som får positivt svar. Nå mangler bare at en norsk kommune svarer ja på IMDIs anmodning om å bosette familien.

Jungeltelegrafens glade trommer

I april 2023 møter vi dem igjen – i ankomsthallen på Gardermoen – hvor de kommer trillende ut med bagasje og barn. De smiler om kapp i møtet med familie og venner.

Jungeltelegrafen har spredt sitt glade budskap. Gamle kjente fra flyktningleiren, som allerede er blitt bosatt i Oslo-området, er varslet.

– Dette visste vi ikke. De kom fra Oslo, Drammen og Lillestrøm for å møte oss, forklarer Innocent oss senere når vi viser ham bildene fra ankomsten. 

Flyktningkonsulenter fra Vestre Aker bydel i Oslo er også på plass for å ta imot Odette, Innocent og barna. De sørger for transport til første bosted og mer informasjon om hva som venter.

Etter et par uker i en midlertidig bolig er det klart for innflytting i en fireroms leilighet på Hovseter i Oslo.

– Her er det jo kjøtt overalt

Odette og Innocent smiler varmt når de tar imot oss etter noen uker i den nye boligen. Det meste av det de trenger, er allerede på plass. De er blitt tatt godt imot og Innocents fetter og hans familie bor i naboblokken, forteller de. 

Utenfor skinner sola på grønne plener. Lokale beboere spaserer med handleposer på vei hjem fra nærbutikken. Barn er i frydefull lek i lekestativer på EU-godkjent støtsikkert underlag.

De viser oss leiligheten: en romslig stue og to soverom, et kjøkken med komfyr, vann i springen, oppvaskkum og arbeidsbenk. De viser oss også et baderom med vaskemaskin, vannklosett og varmt vann i dusjen.

Det er nye tider. Etter 27 års «ventetid» under blikktak er det tid for å kunne tenke på en bedre framtid. Barna er allerede i gang med norskkurs og snart er det de voksnes tur.

I komfyren putrer en kylling på et stekebrett, mens deilige dufter sprer seg i rommet.

– I Rwanda var det jo nesten umulig å få tak i kjøtt. Her finnes det overalt. Jeg har lagt på meg flere kilo allerede, smiler Innocent.

Den lange reisen fra Østre Kongo til Vestre Aker er over.