Skam, hat og frykt – en nødhjelpers dagbok

«... setter meg på en av medisinkassene og gråter så jeg nesten kaster opp. Jeg skal hjem allerede. Jeg vil ikke, det er så uendelig mye mer å gjøre. Men kroppen trenger en pause».

Lindis Hurum gikk fra å lage underholdning på tv til å jobbe for Leger uten grenser. På heltid. De ti siste årene har 43-åringen fra Hole kommune i Buskerud vært sentral i hjelpearbeidet i noen av de verste krisene verden har sett: jordskjelvet i Haiti, et ebolarammet Liberia, flyktningkrisen ved Middelhavet og den grusomme borgerkrigen i Den sentralafrikanske republikk. I boka «Det finnes ingen de andre, det er bare oss» deler hun sine erfaringer fra disse krisene.

«Jeg kjenner denne leiren like godt som gatene på Grünerløkka. Flyet er så tett på at jeg kan se om de smiler eller ei, de barna som bor nærmest piggtråden. De smiler, de vinker og lager grimaser. Jeg flirer tilbake, men latteren setter seg fast på vei opp. Jeg tror jeg ville vist flyet fingeren om jeg var dem. Jeg skammer meg fordi jeg kan dra, fordi jeg kan velge å ta fri fra dette».

– Når jeg kommer hjem må jeg sove, møte de jeg er glad i, gå en tur i skogen – bare ha det stille. Det er ikke sånn at jeg må ha brunost eller no´, men jeg gleder meg over små ting i hverdagen. Som at det er vann i springen, og at vannet er varmt. Det er ganske deilig å ta seg en dusj, når du har vaska deg i en bøtte i tre måneder, sier Lindis Hurum.

– Vanskeligst å komme hjem

Vi sitter på en kafé i Oslo. Hun snakker om de absurde kontrastene. Om hvordan det er å gå rundt i verdens rikeste land og kjenne på noe svart inni seg. Om at noe som er så kjent, kan oppleves som så fjernt.

«Jeg strever med å finne ord for jævelskapen jeg har opplevd. Gjør mange intervjuer og er glad norsk presse endelig viser interesse for dette glemte folket. Men jeg ender med å fortelle om en av pasientene som måtte holde hodet sitt på plass så det ikke skulle falle av, etter machetehugg på begge sider av halsen. Jeg burde skjønt at dette var såpass grotesk at det ble slått opp i overskrifter, igjen og igjen. Jeg angrer på at jeg fortalte om dette grusomme og fremmede synet, for det jeg ville fortelle om, var det like grusomme, men mer gjenkjennelige synet av lærere, politimenn, bestemødre og skolejenter som strippet for alt de eide, satt så livredde og så stille de kunne mens de kjempet for å bevare verdigheten».

– Det vanskeligste er alltid å komme hjem. Jeg sliter med å koble meg på det norske ordskiftet. Det er så perspektivløst og uten en dybde som kan bidra til forståelse. Som samfunn burde vi i større grad presse oss til å ta inn at vi er del av et globalt felleskap. At mennesker andre steder ikke har det så bra som oss, og at også vi har et ansvar for at de kan få bedre liv. Det er ofte lett å peke på politikere, på media - men det viktigste er at vi alle har et ansvar for hvordan mennesker på kloden har det.

– Men du har vel også bidratt til enkle perspektiver. Du var jo med å lage «Vil du bli millionær»?

– Jo det var jeg, og «Glem ikke tannbørsten», og…

– Glem ikke tannbørsten?

– Ja, hehe. Har du ikke hørt om det? Et fantastisk program – egentlig. Bare tøys, men veldig gøy å jobbe med. Det er ikke sånn at jeg mener alle må sitte hjemme og se tunge BBC-dokumentarer – underholdning er veldig bra. Problemet er når det blir «bare det». Men jeg elsket å jobbe med tv og var stolt av jobben min.

– Men så sluttet du likevel?

– Ja. For på slutten var jeg kanskje ikke så stolt lenger. Det siste jeg gjorde var Eurovision Song Contest. Jeg hadde vært på mitt tredje oppdrag for Leger uten grenser og kontrasten ble for stor. Jeg hadde forandret meg for mye. Det sa stopp.

– Vet ikke om bistand virker

«Vi står alene til knes i nød, jobber rundt atten timer i døgnet og sover de siste seks. Vi har i snitt seks fødsler om dagen på vår enkle klinikk, for livet går videre selv når det egentlig har stoppet opp, og hjemmets fire vegger er byttet ut med et tøystykke festet til noen bambuspinner».

– I Leger uten grenser jobber vi ikke med bistand, men med nødhjelp. Om bistand virker? Det vet jeg ikke. Det vi gjør er å redde ett liv av gangen – dét virker. Og lenger enn det strekker jeg det ikke. For om jeg prøver meg på et større bilde når jeg er i felt, tenker på hvor håpløs situasjonen er, at for mange trenger hjelp, at vi er for få, at det vi gjør ikke betyr noe… Jeg kan ikke tenke sånn. For om vi ser på folk som en masse – distanserer vi oss. Vi må se enkeltmenneskene.

«For noen dager siden gjorde UNHCR et forsøk på å dele ut plastpresenninger, men fant ingen bedre strategi enn å stå på andre siden av piggtrådgjerdet ved terminalbygget og kaste presenningene vilkårlig inn i menneskemengden. Det brøt selvfølgelig ut kaos, folk kastet seg desperat over det som ble slengt til dem; et stykke plast er forskjellen på å sove vått eller tørt. Det ble slåsskamper, og mens vår lege Tahir behandlet seks mennesker som fikk stygge skader som følge av det, ba jeg folka fra UNHCR om å se til helvete å stoppe med denne prehistoriske måten å distribuere på».

– Har du bidratt til å redde mange menneskeliv?

– Ja. Det har jeg.

– ...sett mange døde mennesker?

– Ja, det også.

Lindis Hurum blir stille.

– Men mister du ikke motet, når alt virker som mørkest?

– Jo. I Monrovia helt på starten av ebola-epidemien der, gjorde jeg kanskje det. Det var så håpløst. Jeg tenkte at det kom til å gå lukt til helvete. I løpet av de to månedene jeg var der, falt hele samfunnet sammen. Samtidig ble epidemien fullstendig ignorert av verden. Seks var innlagt på sykehus med symptomer da jeg kom. Det var da man burde satt inn støtet, men det skjedde ingenting. Jeg var oppgitt over min egen organisasjon, andre organisasjoner og FN. Og så ble det bare verre og verre.

«Bare fire–fem dager etter at jeg kom hit, kjente jeg at jeg begynte å bli utålmodig. Og veldig urolig over tallene som ble presentert. De stemte jo ikke? De kunne ikke stemme. Tallene den ene dagen passet ikke sammen med tallene den neste. Mannen fra WHO, som hver dag rapporterte tallene, var så rolig, innga trygghet. Det er utrolig hvor beroligende en power point-presentasjon kan fremstå. Helt til du innser at det ikke er noe annet enn pene, men helt gale tall som er satt inn i excel-rader på en slide».

– Jeg jobbet sammen med to amerikanere som ble syke. Vi var helt sikre på at de skulle dø, for vi klarte ikke å evakuere dem. Heldigvis ble de sendt til USA, fikk eksperimentell behandling og overlevde. Men det var så mørkt å stå i, og så håpløst at noe sånt må skje for at verden skal våkne. Sammen med at epidemien spredde seg til Lagos var det de to syke amerikanerne som ble vendepunktet. Verden reagerte fordi vi ble redde for å få sykdommen selv. Vi ser det samme med flyktningkrisen nå. Først når vi selv rammes, tas disse krisene på alvor.

– Kan ikke klage på tynn madrass

«Basen vår er et hus i utkanten av byen, rett ved elva som skiller Den sentralafrikanske republikk og Kongo. Etter ti minutter gjennom spøkelsesbyen tuter vi hardt foran porten, den lukker seg bak oss like fort som den åpnet seg, og på innsiden finner jeg denne verdenen som er lik uansett hvilket land jeg drar til – Leger Uten Grenser-universet. (...)

Vi strijobber for å få klinikken til å fungere bedre; vi trenger flere folk, bedre hygiene, mer utstyr (...). Hundrevis av mennesker venter på å få legehjelp hver dag. Det er mange med alvorlig malaria, barn i koma fordi de ikke har spist på dagevis, andre med alvorlige kniv- og granatskader, og noen som mest av alt trenger noen å snakke med og bli sett – og som finner trøst i en Ibux. Og bakenfor disse hundrevis, er det tusenvis av andre. En voksende elv av glemte skjebner som ikke har vann, ikke toalett, ikke mat. Ingenting».

– Det skulle egentlig ikke være mulig å få til det vi gjør. Et team med folk som aldri har møtt hverandre, fra forskjellige land, i alle aldersgrupper. Vi bor oppå hverandre, deler do og mat. I en helt håpløs situasjon, i et land som i utgangspunktet var ute å kjøre, i en leir der 100 000 mennesker bor i gjørma. Man kan ikke klage på at man sover på en tynn madrass da.

«Idet jeg går ned flytrappa, ser jeg franske soldater som står og ligger på taket av terminalbygningen, de følger oss med kikkert og skuddsikte. Det er maskingevær overalt. Grønnkledde folk uten ansiktsuttrykk. (...)

Terminalbygget er tomt. Det er ingen i passkontrollen, vi går gjennom grensa slik vi går over dørstokken hjemme. Det er ingen i helseskranken som sjekker om vi har den obligatoriske gulfeber-vaksinen. Vi må selv bære sekkene og bagene våre fra flyet, det er ingen i tollen, så vi trenger ikke vise papirene som forklarer hvorfor vi har med oss radioutstyr til mange tusen, en bag med medisiner, massevis av euro, mat og vin. (...) Så lett er det altså å komme seg inn i et land i krig. (...) Gatene er totalt folketomme. Plyndra butikker. Enorme avenyer uten så mye som en katt. Det lave sollyset treffer som en hån den svære, hvite fredsduestatuen som pryder Place de la Réconciliation idet en tanks svinger inn. I gatene er det bare oss og militærkjøretøy i alle varianter».

– Oppdraget i Den sentralafrikanske republikk er nok det farligste jeg har vært med på.

Engstelig for å bli kidnappet

«Tankerekken min blir avbrutt av et redselsskrik. Jeg står rett utenfor porten til klinikken og forstår med en gang at noe er alvorlig galt. Pasienter med barn i armene løper skrikende ut sammen med ansatte, panikken sprer seg som en flodbølge fra klinikken og utover i leiren. Jeg løper motsatt vei, men assistenten min Sympho stopper meg i porten: «Det er en mann med to håndgranater inne i konsultasjonsrommet, han jager en muslim som har gjemt seg der. (...)

Mannen er rasende, han skriker og veiver med håndgranatene. Jeg gjenkjenner ham som en av soldatene i den kristne militsen Anti-Balaka, (...) en blanding av gangster, hip-hoper og militær. (...) Hadde det ikke vært for at han akkurat nå står med våre liv i hendene, hadde jeg tenkt at han så litt latterlig ut i sitt krampaktige forsøk på å se ut som en geriljasoldat.»

– Nei, jeg blir ikke redd i slike situasjoner. Samtidig kan jeg ikke være naiv og helt uredd, det er det farligste.

– Om det noe jeg er engstelig for, er det kidnapping. Det ville sannsynligvis også innebære overgrep, som voldtekt. Jeg har ganske dårlig samvittighet for foreldrene mine som er bekymret når jeg er ute, og en kidnapping ville være det verste. Det er blant annet derfor jeg ikke vil dra til Syria nå. Der er det enorme behov, men jeg kjenner at der går min grense. Det er rett og slett er for farlig.

Volvo og hus med hage

«Dette er også en del av å velge dette livet: å forlate dem jeg er glad i, å velge dem bort hver gang jeg reiser for å hjelpe andre».

– Jeg tror foreldrene mine er stolte, men de skulle nok ønske at jeg ikke gjorde dette. At jeg heller bygde hus med hage i Hønefoss, med mann og barn og Volvo. Jobbet som lærer eller noe sånt. Likevel tror jeg de skjønner, og er fornøyd med at jeg har funnet en jobb som gir meg mening.

– Kunne du ikke vært lykkelig med hus og Volvo og en lærerjobb på Hønefoss?

– Jeg er rastløs som person. Å velge dette livet er å ta dét på alvor, og jeg tror ikke jeg hadde trivdes med en lærerjobb på Hønefoss, med den boble-plast-tilværelsen, der alt skal være trygt og på det jevne. Hadde jeg selv hatt barn, håper jeg at jeg ville tatt dem med så de skulle få oppleve verden. Jeg tror det er viktig, også for å se at Afrika er mer enn bare krig og konflikt. Det nyanserte bildet av barn som går på skole, at folk der lever vanlige liv. Slike ting kommer jo aldri frem.

– Men du er vel med på å opprettholde dette unyanserte bildet?

– Ja, jeg vet… Vi er med på å bidra til bildet av Afrika som et fælt sted, fordi vi jobber der det er krise. Jeg snakker om den delen av Afrika som ikke går så bra, fordi dét budskapet også må ut. Og det ville være rart om jeg samtidig sa at jeg dro på ferie til Kigali eller Zanzibar, til de fantastiske stedene i Afrika. Men ja, det er et stort dilemma, og jeg sliter litt med akkurat det.

– Du har uttalt at Monrovia, under ebola-krisen, var noe av det jævligste du har opplevd. Du var flere ganger i media da; hva var det du ikke fortalte om?

– Hmm. At vi spiste sykt god mat og drakk øl. Det var absurd, da jeg kom fungerte jo alt. Livet gikk sin gang og det var strandbar og nattklubber - alt en storby har. Monrovia er en kul by. Slik var det da jeg kom, men så endret alt seg. Da jeg dro, lå det døde folk i gatene. Butikker var stengt. Byen var i lock-down ogden livlige byen ble helt stille. Sånn sett presenterte jeg et riktig bilde, men det er klart at det er mange sider med Liberia som ikke frem.

Rock Club Bangui

«Sitter på Rock Club Bangui, ved bredden av elva. Rett på den andre siden ligger Kongo. Det er så nært at jeg nesten kan kaste stein dit. Jeg sitter i et land fylt til randen av krig og død. Tvers overfor meg er et land som ikke kan skilte med stort bedre forhold. Likevel, her jeg sitter, er det idyll. Det er fyr på grillen, kaldt øl i glasset, en lett bris.

Svømmebassenget bak meg er fullt av bleke expats: Utenlandske hjelpearbeidere, soldater, journalister, businessmenn. Akkurat idet jeg tenker at dette er så absurd som det kan få blitt, blir det enda en omdreining verre: Det kommer kjørende en vannscooter med en breial utlending, like irriterende og harry som alle andre på vannscooter. Hjernen min klikker over et hakk, jeg blir uvel. Vi drikker kald øl, flørter med andre hjelpearbeidere i bikini, leker bajas på vannscooter – mens det bare noen få hundre meter herfra er noen som gjemmer seg for å unngå å bli drept».

– Når man har vært lenge nok i felt må det være lov å ta seg et bad og en øl. Som nødhjelpsarbeider må man også ha fritid, og jeg har vært på flere ville fester i felt, der alkoholen strømmer - samtidig som det rapporteres kriser rett utenfor porten. I Bangui var det i utgangpunktet ikke slik. Det var for farlig, også jobbet vi atten timer i døgnet. Men helt på slutten, rett før jeg dro, var vi på en fest på et hotell. Det var helt..., heelt absurd - jeg taklet det ikke. Det ble for drøyt når jeg visste hva som skjedde rett utenfor hotellporten. Jeg måtte bare dra.

Den oppsiktsvekkende festen fikk Lindis Hurum til å tenke...

– Dersom det er mulig for nødhjelpsarbeidere på jobb i en konflikt å gå på fylla et steinkast unna krisen, er det ikke så rart vi, her hjemme, kan sitte her på en kafé i Norges rikeste land å ignorere alt det jævlige som skjer. Så jeg prøver alt jeg kan å la være å bli moralsk forarget på disse tingene, men lykkes ikke alltid. Selv om jeg kan se det er menneskelig, og forstå at det er sånn – gjør det meg likevel sint. Jeg tror at hvordan vi velger å møte andre menneskers lidelse er avgjørende både for hvem vi er og hvilken verden vi ønsker å leve i.

– Alle har et ansvar

«Jeg tenker mye på hat. Og ondskap. Jeg kan våkne om morgenen, og det første jeg tenker på, er hat. Hva er det? Hvor kommer det fra? Jeg googler «hat»: sterk aversjon. Intens motvilje. Det blir for abstrakt nå som jeg har sett og pusta i det daglig. Jeg lurer på om jeg kunne blitt ond. Hatet noen så mye at jeg ville kutte hodet av dem».

– Hvor lenge jeg kan fortsette? Så lenge jeg føler jeg kan bidra og det er bruk for meg. Jeg er akkurat ferdig med videreutdanning i Disaster Management ved København universitet. Det gjorde jeg blant annet for at jeg skal kunne ta andre roller i Leger uten grenser enn å være koordinator i felt. Så nå er jeg Master of Disaster...

Lindis Hurum ler litt av tittelen hun akkurat gav seg selv. Vi spør hva hun tenker om politikere og beslutningstakere når hun står der blant utdaterte fly og titusener av flyktninger på en flyplass i Sentral-Afrika.

– Våkn opp! Det var tidenes mest tilgjengelig flyktningleir, men ingen kom for å hjelpe. At folk flest har glemt Den sentralafrikanske republikk, er ille. At store, humanitære aktører ignorerer tusenvis av flyktninger er helt uakseptabelt.

«WFP, UNHCR – FNs høykommissær for flyktninger og UNICEF beveger seg uendelig langsomt fra katastrofe til katastrofe. FN-systemets akutte respons i en akutt krise er dessverre et oksymoron (en selvmotsigelse, red.anm.), det har jeg sett flere ganger på nært hold nå. Det var ikke det spøtt bedre i flyktningkrisen i Sør-Sudan i fjor, eller Elfenbenskysten i 2011. FN-organisasjonene er muligens gode på langsiktighet og bærekraft, men de er for tungrodde, topptunge og overbetalte til å kunne snu seg rundt kjapt. For redde også ser det ut til, det er i hvert fall det de skjuler seg bak nå. Som mannen ved innsjekkingen på flyplassen da vi skulle reise hit, synes de å ha funnet den beste unnskyldning for å kansellere: det er jo krig».

Komfortabelt med aircondition

– Jeg har stått i to av de mest tydelige eksemplene de siste årene på at FN ikke var i stand til å reagere raskt og godt nok på akutte humanitære kriser. De er til stede, men de klarer ikke å skifte gir – systemet er for tungt. I Bangui måtte jeg oppsøke dem fysisk på et kontor, de var ikke å finne noe sted i flyktningleiren. Der satt de, komfortable i sine aircondition-kontorer, og skrev rapporter. Også bodde de på luksushotell midt oppi krisen; med bar, svømmebasseng og god mat. Jeg var innom der på et møte, og fikk en utrolig dårlig smak i munnen bare av å være der inne.

– «Hvorfor sitter de inne på det hotellet, hvorfor kommer de ikke hit og hjelper», spurte flere i flyktningleiren på flyplassen. Jeg hadde ikke noe godt svar å gi dem. For meg er det komplett umulig å forstå hvordan man som nødhjelpsarbeider kan sitte trygt på et hotell og samtidig vite at hundretusener sulter rett utenfor.

«Hver dag lander et amerikansk krigsfly som spyr ut militært utstyr og soldater fra Den afrikanske union. Andre fly leverer FN-folk i skjorte og bukse, hjelpearbeidere med diverse logoer på brystet og fotojournalister i bukser med mange lommer. De går ut av flyet maks hundre meter fra mennesker som står ribbet til skinnet. Hva tenker folka i leiren når ingen av dem som går ned flytrappa, kommer mot dem for å hjelpe, men heller setter seg i armerte kjøretøy og biler med aircondition og kjører vekk?»

– Det er mørke tider. Og jeg sliter mange ganger med å holde motet oppe. Den enkle løsningen for meg da, er å reise ut igjen. Til en krise eller en konflikt, og bidra til å hjelpe enkeltmennesker jeg kan gjøre noe konkret for.

– Har du blitt «avhengig» da?

– Nja, kanskje. Det er vel ganske avhengighetsskapende å ha en konkret og meningsfylt jobb, der du vet at du hjelper mennesker i nød. Det er vanskelig å slutte med det, og hvorfor skulle jeg det egentlig?