Kommentar:
Valg i Ecuador og Guatemala: En delseier for demokratiet og naturen
Søndag 20. august var det presidentvalg i både Ecuador og Guatemala. Det sto ikke bare mellom presidentkandidater og politiske partier, men også mellom demokrati og mafiastyre, i to land der korrupsjonsnettverk og narkokarteller har tatt grep om politikken. I Ecuador var også naturen på valg. Og så langt har både demokratiet og naturen vunnet. Men det er bare en delseier.
Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
Professor ved Senter for utvikling og miljø, UiO
I Guatemala kommer 20. august 2023 til å gå inn i historiebøkene. Bernardo Arévalos overlegne seier over Sandra Torres i andre valgomgang av presidentvalget vil bli husket som et av få øyeblikk der folkeviljen seiret over korrupsjonsnettverk. Bernardo Arévalo var inntil 25. juni i år bare et kjent navn i diplomatiske kretser og ikke-statlige organisasjoner.
På tross av at han er sønn av Guatemalas første demokratisk valgte president, Juan José Arévalo (1944-51), var han en relativt anonym kongressmann for partiet Semilla (Frø), som ble etablert etter anti-korrupsjonsprotestene i 2015. Han var ikke engang Semillas foretrukne kandidat, men løsningen da to andre kandidater ble ekskludert av rettsinsitusjoner som gradvis er overtatt av korrupsjonsnettverkene.
Tre ting har endret seg siden Arévalo kom som en overraskende nummer to i første valgomgang 25. juni. For det første har guatemalanere, og særlig de unge, øynet et håp om at demokratiet skal kunne hamle opp med de skiftende, men sterke alliansene mellom eliter, kriminelle mafiaorganisasjoner og korrupte politikere og offentlige tjenestemenn – og -kvinner. Etter at en lavere domstol prøvde å ekskludere Arévalo i juli, ble han et kjent ansikt utover kjernetroppene i Guatemala by, og det ble mobilisert i hele landet.
For det andre la USA bredsida til for å sikre et demokratisk valg. For USA er Guatemala viktig fordi det både er hjemlandet til store grupper migranter, og transittlandet for enda flere. USA støttet frem til 2019 FN-kommisjonen mot straffefrihet og korrupsjon i Guatemala. Da USA under Trump trakk støtten, ble kommisjonen nedlagt etter å ha vært under stort press lenge. Etter det falt de siste bolverkene mot korrupte mafiaer i rettssystemet sammen, og en strøm av dommere og journalister måtte flykte i eksil i USA.
For det tredje så har eliten fredet Arévalo, enn så lenge. Det kom ikke flere forsøk på å sabotere hans kandidatur etter juli. Selv om motkandidaten, den tidligere presidentfruen og stadig mer konservative populisten Sandra Torres, mer enn antydet at hun ville anklage motstanderen for valgfusk i går, gikk valget relativt fredelig for seg.
Men Arévalo er sannsynligvis ikke fredet lenger enn til første forsøke på å avdekke ny korrupsjon. Selv om Arévalo har valgt en forsonende retorikk, så vil guatemalanerne forvente at han tar et oppgjør med gruppene som har korrumpert staten, og gjort Guatemala til et land der folk flest lever i fattigdom og frykt for vold, og da kan fredningen fort bli kortvarig.
Ikke nødvendigvis politisk nytt
I Ecuador var resultatet av presidentvalget nesten skuffende tradisjonelt gitt den helt spesielle situasjonen landet har vært i de siste årene, med en femdobling av mordratene. Etter en valgkamp preget av politisk vold, inkludert drapet på presidentkandidat og korrupsjonsjeger Fernando Villavicencio tidligere i august, ble valget organisert med et nesten absurd sikkerhetsoppbud under unntakstilstand. Kandidatene stemte iført skuddsikre vester og hjelmer, omgitt av tungt væpnede vakter.
Bakgrunnen for valget er også spesiell: Sittende president Guillermo Lasso har sittet gjennom en periode preget av pandemi, en voldsom økning i vold og kriminalitet, og der både mexicanske, ecuadorianske og albanske mafiaorganisasjoner har tatt grep om politikken. Han er historisk upopulær, og ble selv nær avsatt i en riksrettssak i mai under korrupsjonsanklager. Isteden brukte han en bestemmelse i grunnloven som medførte nyvalg på både kongress og president, og valgte å ikke stille selv.
I en sånn situasjon er det kanskje overraskende at de to som vil gå videre fra første omgang i presidentvalget – Luisa Gonzales og Daniel Noboa – egentlig ikke representerer noe nytt i ecuadoriansk politikk. Luisa Gonzales, som fikk 33 prosent av stemmene, er kandidaten til Rafael Correa – president mellom 2007 og 2017, og nå i eksil i Belgia på grunn av en korrupsjonsdom. Han er fremdeles ecuadoriansk politikk sin sterke mann, og det første Gonzales kommer til å gjøre om hun vinner andre valgomgang i oktober, er sannsynligvis å benåde Correa.
Den såkalte «correismen» står fortsatt sterkt i deler av landet, der man husker oppsvinget i levekår og den relative freden som hersket under Correa sitt styre. At det var akkurat correismen som Villavicencio pekte ut som den tyngste samarbeidspartneren til mafiaorganisasjonene, blir av mindre betydning for mange.
Åpner for viktig debatt
Den store valgoverraskelsen er ikke Gonzales, men nummer to: Daniel Noboa. Han er sønn av fem ganger presidentkandidat og bananmagnat Alvaro Noboa. Selv har han også bakgrunn i næringslivet, og har drevet valgkamp på sin evne til å skape arbeidsplasser. At en såpass tradisjonell sentrum-høyrekandidat vant over Cristian Zurita, som erstattet den drepte Villavicencio, er overraskende og skuffende for dem som ønsket seg et oppgjør med korrupsjonen.
Men det er også overraskende at han vant over Jan Topic, som kom som nummer fire. Han er en tidligere leiesoldat – som har profilert seg selv som den nye sterke mann som skal få bukt med kriminaliteten og volden. Forbildet er El Salvadors Nayib Bukele, som har satt både menneskerettigheter og demokrati til side og gjennomført massearrestasjoner.
Heller ikke urfolkskandidaten Yaku Pérez vant frem, men det gjorde noen av sakene han har kjempet for: å la oljen ligge i et nytt felt i Amazonas (Yasuni), og stoppe gruvedrift i et område med stort biologisk mangfold (Chocó Andino). Begge disse forslagene fikk flertall i en avstemning samtidig med presidentvalget. Hvordan det blir implementert, er usikkert, men det åpner på nytt for en viktig debatt.
Konklusjonen må være at både naturen og demokratiet vant en delseier – siden valget ble gjennomført i fredelige former midt i en historisk voldsbølge. Men hvorvidt dette er begynnelsen på noe nytt, er usikkert. Selv om Gonzales lenge har ledet på meningsmålingene, er anti-correismen kanskje enda sterkere i Ecuador enn correismen. For mange er det utenkelig å stemme for en kandidat som vil bringe Rafael Correa tilbake til ecuadoriansk politikk.
Da kan en relativt anonym sønn av en bananmagnat fra Guayaquil være et bedre alternativ. At Villavicencio (og Zurita) sitt anti-korrupsjonsparti er blitt det nest største i kongressen (etter Gonzales og Correa sitt), gir et visst håp om at noen vil ta fatt i det som er blitt en kreftsvulst i det ecuadorianske demokratiet.
En anledning for Norge?
Så langt har altså demokratiet overlevd i både Ecuador og Guatemala. I Guatemala har Semilla og Arévalos seier skapt et håp om at folkelig mobilisering kan slå ut mafia. Men alle vet at formell presidentmakt ikke betyr makt over mafiaen. For å lykkes kreves videre tung mobilisering – og støtte – ikke minst fra utlandet.
Det kan være anledningen blant annet Norge trenger for å gå tilbake på avgjørelsen som ble tatt for et snaut tiår siden om å forlate sitt gamle samarbeidsland. Om ikke gode krefter i Guatemala har trengt det før, trenger de det nå.
