Meninger:
«Kriseliste-mani»: Hvordan rangerer vi menneskelig lidelse?
Målet vårt er at land som ønsker og trenger hjelp til å håndtere kriser, skal få støtte. Men siden ingen gir til en krise de ikke har hørt om, trengs det oppmerksomhet. Det kan oppnås gjennom «kriselister», som gir medier en inngang til å belyse vanskelige temaer og land de ellers ofte glemmer.
Leder for kommunikasjon og samfunn i CARE Norge
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
I en kommentar i Panorama skriver Maren Sæbø om CAREs ferske rapport Breaking the Silence. Under overskriften «Organisasjonenes kriseliste-mani», sier Sæbø seg kritisk både til rapportens form og innhold.
Årets Breaking the Silence er nummer åtte i rekken. Rapporten handler ikke om hvilke kriser som er de dypeste eller de mest alvorlige. Målet er derimot å identifisere hvilke kriser som har fått minst omtale i året som har gått.
På den måten ønsker vi å bidra til å trekke oppmerksomheten dit, både hva gjelder medienes søkelys og donorenes bevissthet.
Slik lager vi kriselistene
Metoden er nokså enkel: I samarbeid med medieanalysebyrået Meltwater identifiserer CARE land hvor kriser rammer mer enn én million mennesker.
I 2023 førte det til en liste på totalt 48 land. Deretter undersøkte vi hvilke av disse krisene som har fått minst medieoppmerksomhet. I 2023 kom Angola på topp.
Sæbø er særlig kritisk til «at flere tilsynelatende stabile og fungerende land kom langt opp på lista», og trekker blant annet frem listetopp Angola.
Ifølge Sæbø peker CARE på den langvarige, tilbakelagte borgerkrigen som hovedårsak til landets kriser. Men det vi trekker frem som hovedårsaker til at mange trenger nødhjelp i Angola i dag, er naturkatastrofer og klimaendringer.
Når mange organisasjoner velger å lage ulike former for kriselister, er det én viktig grunn til det: Det er en tabloid og enkel måte å invitere til nyhetssaker på. Listene tilbyr en nyhetsknagg. Så er det opp til mediene hva de velger å gjøre ut av dem.
Hvor stor må krisen være?
Så kan man gjerne diskutere hva som er krise nok til at et land løftes frem på en kriseliste. Det er ingen lett oppgave å rangere menneskelig lidelse. Men i en verden hvor stadig flere kriser kommer som følge av klimaendringer, er politisk stabilitet ikke nødvendigvis en god nok forsikring mot krise.
Det vil selvsagt ha sitt å si for et lands evne til å respondere på krisen, men selv i et nyslått mellominntektsland som Angola løfter Verdens helseorganisasjon frem feilernæring som en årsak til at titusener av barn dør årlig.
Er det krise nok når millioner av mennesker i et land er i behov av nødhjelp? For en humanitær organisasjon som CARE er svaret «ja».
Det kan være gode grunner til, som Sæbø påpeker, at noen land får mer dekning enn andre. Likevel mener vi det er viktig å holde et øye på hvor medienes blikk rettes.
Alle de glemte krisene er i Afrika
Samtlige ti glemte kriser på vår liste er på det afrikanske kontinentet, mens kun Sudan fra samme kontinent når opp på topp ti når vi ser på hvilke land som får mest oppmerksomhet.
Vi skulle gjerne sett at flere flater ble viet til journalistikk som bidrar med inngående utenriksanalyser og nyheter, slik Sæbø selv ofte står for.
I vår egen kommunikasjon om rapporten har vi løftet frem nettopp dette: At tøffe økonomiske prioriteringer i mediene går hardt ut over utenriksjournalistikken.
I selve rapporten deler vi råd og anbefalinger for hvordan man kan få mer oppmerksomhet rundt humanitære kriser.
Relevant at noen hører om krisene
Sæbø frykter at lister som vår «kan skape et inntrykk av at det som avgjøre om matusikkerhet utvikler seg til sult eller et helseproblem til en epidemi, er vår oppmerksomhet om saken, og i forlengelse av det, vår evne til å gi».
For Angola sin del, har kriser i 2023 gått hånd i hånd med underfinansiering av nødhjelp – en utfordring som deles også av land med større kriser, som får langt større oppmerksomhet.
«Vår evne til å gi», eller hvor bistand rettes og hvordan, spiller unektelig en viktig rolle. Det er ikke på vår agenda å bagatellisere lands egne evner til å respondere på kriser. Tvert imot.
Vår agenda er at land som ønsker og trenger støtte i sin kriserespons, skal få det. At noen får høre om disse krisene, er da av en viss relevans.
Kriselistene trengs
Når mange organisasjoner velger å lage ulike former for kriselister, er det én viktig grunn til det: Det er en tabloid og enkel måte å invitere til nyhetssaker på. Listene tilbyr en nyhetsknagg. Så er det opp til mediene hva de velger å gjøre ut av dem.
I Sæbøs kritikk om at stabile land kommer høyt opp på lista, ligger en kime til mange interessante spørsmål: Hva er egentlig grunnen til at så mange i Angola trenger nødhjelp? Hvordan kan det unngås? Og hva kommer det av at samtlige kriser som får minst oppmerksomhet, er kriser som pågår i afrikanske land?
Årets rapport har fått bred mediedekning, med mer enn 100 oppslag internasjonalt, og er enda fersk. Vi håper – og vil fortsette å jobbe for – at rapporten blir et springbrett til mer dekning som går i dybden og formidler svar på slike spørsmål.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.