Organisasjonenes kriseliste-mani

Maren Sæbø

Journalist og kommentator

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

I helga ble jeg oppmerksom på at organisasjonen CARE hadde laget en liste over underdekte kriser igjen.

Den brøt gjennom lydmuren og ble omtalt av VG, illustrert med et bilde av prinsesse Diana og senere kommentert av Shazia Majid. Majids kommentar handlet om alle krisene vi ikke ser i skyggen av Gaza og Ukraina, noe det er lett å slutte seg til er et problem.

Men det som fanget oppmerksomheten min denne gangen, var ikke analysen til Majid. Det var at flere tilsynelatende stabile og fungerende land kom langt oppe på lista som var omtalt i kommentaren.

Angola – en versting?

Helt på toppen av CARE sin liste står Angola, i det sørlige Afrika. I VGs omtale av landet står det at Angola «er i dyp krise som følge av den langvarige borgerkrigen, tørke og flom».

I saken står det også at 7,3 millioner mennesker trenger nødhjelp. Allikevel, har CARE funnet ut, ble Angola omtalt kun 1049 ganger i de internasjonale mediene som de har undersøkt, mens Barbie-filmen tikket inn 273 279 omtaler.

Jeg er jo helt enig i at vi gir Angola for lite oppmerksomhet. Dette har vært blant de viktigste landene for Norge sør for Sahara siden 1980-tallet, da min egen familie bodde der.

Det er den langvarige borgerkrigen i Angola, og mine erfaringer fra den på 1980- og 1990-tallet, som har vært motoren i min egen journalistikk om kontinentet. Å vokse opp med en krig «ingen hadde hørt om», eller i beste fall en krig som en sjelden gang ble nevnt som et varmt hjørne av den kalde krigen, vekket min interesse både for journalistikk og landets historie. Det førte også til at jeg skrev en hovedfagsoppgave om det siste, som ble levert inn ved et universitet i Sør-Afrika i 2002, det året krigen endte.

Det er den samme krigen som oppgis som årsak til den «dype krisen» av CARE. Det stemmer nok at myndighetene i Angola har en tendens til å skylde på krigen når de blir holdt ansvarlig for mangler og feil ved eget styresett. Det stemmer også, som det står i CAREs rapport, at landet har et vedvarende landmineproblem.

Men å oppgi en langvarig borgerkrig som en av hovedårsakene til at mer enn sju millioner trenger nødhjelp 22 år etter at den samme krigen har tatt slutt, er å strekke strikken noe.

Minst omtale, ikke størst behov

Strikken strekkes nok også i CAREs anslag på at 7,3 millioner trenger nødhjelp i Angola.

Verdens matvareprogram har anslått at rundt 1,5 millioner mennesker i Angola i dag lever med en høy grad av matvareusikkerhet, eller kan komme til å trenge assistanse.

CARE sine tall ser ut til å stamme fra UNICEF, som blant annet har anslått at 2 millioner barn kan trenge assistanse, 3,8 millioner av befolkningen kan trenge humanitær hjelp, 600 000 vil trenge helsehjelp og 1 million kan trenge hjelp med ernæring.

Til sammen 7,4 millioner, ifølge fotnotene i den halvårlige rapporten fra august 2023 til UNICEF, som ikke ser ut til å dvele over eventuell overlapp i kategoriene over.

UNICEF stiller seg allikevel bak de samme tallene som Verdens matvareprogram når de appellerer for hjelp til Angola, der er anslaget fortsatt på i overkant av halvannen million.

På min undring over at Angola topper kriselista, svarer CARE på Facebook-posten min at de finner land der mer enn én million er rammet av en krise, og så ser de på omtalen. Det er altså her Angola «topper» lista, fordi det får minimalt med omtale.

Fredelige Zambia

Litt mer omtale, med 1371 artikler, fikk Zambia. Landet har noen av de samme utfordringene med flom og tørke som nabolandet Angola.

CARE skriver i sin rapport at 1,3 millioner får for lite å spise i landet, de kvalifiserer altså til å stå på lista.

Men en slik ren kvantifisering av antallet mennesker i krise sier jo ikke noe om hvor dyp krisa er. Det er ganske åpenbart for alle som kjenner kontinentet at tørke og flom i Zambia, som kan skape matusikkerhet for én million mennesker, ikke er det samme som tørke og flom i Sør-Sudan der 7,7 millioner trenger hjelp, eller i Sudan, der tallet er 18 millioner.

Zambia har et fungerende politisk system, de har infrastruktur og de har fred. Det gjør at det sjelden er noen som sulter i hjel i Zambia når det er krise.

Andre problemer, som et pågående kolerautbrudd, kan også kontrolleres. Det er mye vanskeligere i Sør-Sudan eller Sudan, hvor koleraen nå er endemisk. Er det da urimelig at krise og krig i Sør-Sudan og Sudan får mer oppmerksomhet enn den i Zambia?

Varierende kriterier svekker troverdigheten

Det CAREs liste gjør er altså en ren avpolitisering og dekontekstualisering av kriser på kontinentet.

Lista bruker forskjellige indikatorer på hva som gjør at et land er i krise. Noen land har mange som lever i matusikkerhet, andre har mange «fattige». Man kan også forledes til å tro, om man kun leser denne lista, at det er dyp krise i land som Angola, Zambia og Uganda (nummer ni på lista, grunnet høy mødredødelighet). Det er det ikke.

Kriser som ikke når opp på CAREs liste, fordi de får mer oppmerksomhet, opplever ofte krig og en dypere krise, og vil etter helt vanlige nyhetskriterier omtales mer. Riktignok ikke like mye som Barbie-filmen eller boka til prins Harry, som har 215 084 omtaler, ifølge CAREs analyse.

Videre kan lister som CARE sin, som altså ikke vurderer landenes egen evne til å løse kriser, skape et inntrykk av at det som avgjør om matusikkerhet utvikler seg til sult eller et helseproblem til en epidemi, er vår oppmerksomhet om saken, og i forlengelsen av det, vår evne til å gi.

Gjelder ikke bare CARE

CARE er ikke den eneste organisasjonen som lager kriselister. Flyktninghjelpen har sin årlige liste over verdens mest neglisjerte flyktningkriser. Leger Uten Grenser utarbeider en liste over verdens glemte kriser, blant annet.

Hensikten er nok god, alle disse organisasjonene er opptatt av at vi som pressefolk har store hvite flekker på kartet vårt, og at noen av verdens mest alvorlige humanitære kriser ikke dekkes.

Men i sin listemani ender man fort opp med å bli nettopp det man forsøker å kritisere pressen for, å være overfladisk, i god Barbiefilm-stil.

At de heller ikke helt lyktes denne gangen med å få pressen til å ta humanitære kriser på alvor, understrekes vel også av valget av bilde til VGs omtale av lista, er et 27 år gammelt bilde av prinsesse Diana i et minefelt i Angola.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.