Meninger:
Ekspertrådene for bistanden må ikke havne i en skuff
Rapporten til det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget for norsk bistand er ambisiøs, grundig og god. Nå er det viktig at den ikke havner i en skuff, men fører til kloke endringer i utviklingspolitikken. For dette er en regning vi ikke har råd til å utsette.
Generalsekretær i FN-sambandet
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Rapporten, som ble lansert i mai, gir råd til norske myndigheter om hvordan effektiv finansiering for å nå FNs bærekraftsmål kan sikres.
Den kommer på et svært kritisk tidspunkt. De 17 bærekraftsmålene, vedtatt i 2015, ga verden marsjordre om å avskaffe fattigdom og sult, å gi alle tilgang på god utdanning og helsetjenester, løse klima- og naturproblemene og mye mer. Men nå, godt over halvveis inn i perioden til 2030, henger målene i en syltynn tråd.
Det skyldes nettopp manglende finansiering.
Koronapandemien og krigen i Ukraina har fått enorme økonomiske konsekvenser verden over. Stadig flere mennesker har ikke råd til å sette mat på bordet, og de fattigste landene har ikke midler til å investere i sykehus, skoler eller klimavennlig landbruk.
Mye bistand går til flyktningutgifter i Norge
Ekspertrapportens anbefaling om at norsk bistand må økes er med dette bakteppet, ikke bare viktig, men betimelig.
Dessuten, som rapporten på en faglig overbevisende måte demonstrerer: Bistand virker! Det virker for menneskene og landene som mottar den. Og det er i vår egen interesse.
Dessverre for utvalget og utviklingsministeren, kommer rapporten på et tidspunkt hvor det mildt sagt er lunken politisk interesse for å øke den offentlige pengebruken i Norge. Dette faktum må ikke bli en grunn for å legge rapporten i en skuff.
Både denne og framtidige regjeringer bør ha en ambisjon om å øke Norges bistand.
Den lavest hengende frukten er å finansiere flyktningutgifter i Norge ut av bistandsbudsjettet. Å bruke bistand på dette har Norge og andre rike land fått kritikk for i en årrekke. Ifølge OECD, var det aldri ment å være en stor utgiftspost, det var først ved den første flyktningbølgen i 2015–2016 at disse utgiftene gikk i taket. I tillegg gir det negative svingninger på budsjettet og mulig dårligere bistand fordi det vil gå utover langsiktigheten til andre prosjekter.
Tiltakene er ikke nødvendigvis dyre
Rapporten kommer med flere anbefalinger som ikke koster penger, og som derfor kan tas tak i med en gang.
Den anbefaler for eksempel å klargjøre målene i utviklingspolitikken, at det settes en «investeringsinstruks» for forvaltningen og etterlyser en gjennomgang av den norske bistandsporteføljen for å sette søkelyset på resultater.
Dette er bra og på høy tid. Spesielt avgjørende er det at det tas grep for å sikre at mest mulig midler kommer fram til den tiltenkte mottakeren. Det vil blant annet bety at mellomledd og transaksjonskostnader må ned, og koordineringen mellom givere, internasjonalt og nasjonalt, må opp.
Overdrevet resultatfokus
Samtidig må ikke norsk bistand bli så resultatfokusert at man ikke er villig til å bevilge midler til prosjekter der det tar tid å se resultatene, prosjektets natur gjør at det er vanskelig å måle resultater, eller risikoen i mottakerlandet er høy.
Dette gjelder kanskje spesielt land som er rammet av krig og konflikt eller i autoritære stater – der vi som givere må finne de riktige kanalene for å støtte menneskerettighetsforsvarere og annet demokratiarbeid. Da kreves forståelse av konteksten, men også forståelse for at resultatene kanskje ikke vil vises på kort sikt.
Et overdrevent resultatfokus vil dessuten kunne gå utover mottakerorganisasjonens egne prioriteringer og vurderinger av den beste implementeringen.
FN trenger kjernestøtten
FN-organisasjoner må bevilges tilstrekkelig kjernestøtte, der det ikke legges føringer, og det på bekostning av øremerkede midler.
På den måten bidrar man til at organisasjonene selv kan avgjøre hvor og hvordan prosjektene best følges opp. Behov settes foran giverlandets interesser. Også dette er tiltak Norge kan gjøre nå, og som ikke koster mye.
Heller enn å øremerke, bør Norge følge opp gjennom aktiv styring og god og fleksibel forvaltning. Et «Team Skandinavia» for den multilaterale bistanden, som Norads evalueringsdirektør foreslår, er en glimrende ide. I februar i år inviterte de nordiske FN-forbundene parlamentarikere fra alle de fem nordiske landene til FN-byen i København, nettopp for å diskutere hva Norden kan få til sammen i FN.
Private midler har en pris
Utvalget tar til orde for at norske myndigheter skal jobbe for å mobilisere private investeringer til utviklingsland, tilsvarende 0,7 av Norges bruttonasjonalinntekt (BNI).
Dette er vel og bra. Utviklingsland, spesielt lavinntektslandene, trenger mer og bedre private investeringer. Men her er det viktig å ikke sette forventningene for høyt, i hvert fall ikke på kort sikt.
For eksempel viser en nylig utgitt studie av Verdensbankens investeringer i solenergi i Zambia, at for hver offentlig investerte amerikanske dollar, ble kun 28 cent mobilisert i privat kapital.
Sektoren klarer ikke å tiltrekke seg nok private midler fordi kapitalkostnadene er for høye. Studien er tydelig på at solenergi i Afrika sør for Sahara vil være avhengig av finansiell hjelp lenge. Det vil derfor være en positiv overraskelse hvis Norge klarer å mobilisere så mye som ekspertutvalget tar til orde for. Det må likevel ikke bli en hvilepute for å unngå å øke den offentlige bistanden.
Rapporten er levert, nå venter en kritisk oppfølging. Utvalget foreslår selv en stortingsmelding. Det er ingen dum idé, men resultatet må bli noe mer. For også stortingsmeldinger har en tendens til å havne i en skuff, og denne rapporten er for viktig til det.
Tiltak kan – og må igangsettes nå, og da må regjeringen på banen. Det haster for verdens fattige, og det haster om vi skal nå FNs bærekraftsmål.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.