Meninger:
Tre ganger flere angrep på hjelpearbeidere enn for 20 år siden
Bombeangrepet på FNs hovedkvarter på Canal Hotel i Bagdad markerte et skille der hjelpearbeidere var blitt et mål og offer for voldelige angrep. Lørdag er det 20 år siden det dødelige angrepet.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Landdirektør for Ukraina i Redd Barna, jobbet tidligere i Irak
Sommeren 2003 hadde jeg base i Bagdad, etter å ha jobbet i Irak i flere måneder. Enkelte sikkerhetstiltak var på plass, men vi beveget oss og jobbet nokså restriksjonsfritt. Vi tilbragte mye tid på Canal Hotel, som fungerte som FNs operasjonssenter.
Bare få dager etter at jeg forlot Irak kom nyheten om at hotellet var blitt bombet. 22 mennesker hadde mistet livet. Det var sjokkerende og dypt tragisk. Folk jeg hadde jobbet tett med døde den dagen – dedikerte, modige og lidenskapelige fagpersoner som hadde kommet til Irak for å støtte mennesker som var rammet av konflikt.
For det humanitære hjelpefellesskapet var dette en vekker og et viktig vendepunkt. Angrepet var blant de mest dødelige i FNs historie, og det var første gang en nøytral internasjonal humanitær organisasjon ble mål og offer. Fra og med dette måtte vi være mye mer bevisste på hvordan vi ble oppfattet, på truslene og på sikkerhetsnivået.
Tredobling
Angrepet var starten på en ny fase, og de siste 20 årene har verden endret seg for hjelpearbeidere og for menneskene de støtter.
Tre ganger så mange hjelpearbeidere ble angrepet i 2022, sammenlignet med 20 år før, og i fjor ble 444 angrepet. Disse ble drept, skadd eller kidnappet. Dette betyr nye utfordringer for de humanitære organisasjonene, som må bruke mer tid på sikkerhetstiltak og risikovurderinger.
I dag er verden mer politisert når det gjelder sanksjoner eller giverreguleringer, noe som kan gjøre det vanskelig å jobbe i enkelte områder. Redd Barna må, som andre organisasjoner, navigere gjennom mye politikk og restriksjoner. Tidvis må vi også rettferdiggjøre hvorfor vi må hjelpe barn og mennesker.
Men saken er jo at vi tar parti. Vi tar parti for barna, og står på deres side. Og dette kan fort sette oss på kollisjonskurs med regjeringer og myndigheter. En stor utfordring for oss, og for flere humanitære organisasjoner, er at vi må kunne si fra om uakseptable forhold uten å miste muligheten til å operere i landene det gjelder.
Også fremskritt
Noen ting har også blitt bedre de siste 20 årene. Utvikling av ny teknologi har endret måten vi jobber på, og beredskap for naturkatastrofer har forbedret seg. Og vi har lært mye om hvordan vi best kan håndtere mange av behovene barn i konfliktsituasjoner har.
En annen interessant endring er at den nye generasjonen hjelpearbeidere i stor grad kommer fra humanitære responsprogrammer i egne land. I Ukraina jobber jeg for eksempel med en rekke ansatte fra Midtøsten som har vokst opp med konflikten i Syria og jobbet med Syria-responsen i ulike land. Noen har lært seg jobben i Etiopia, andre i Jemen. Alle har lært masse av å være del av responsen, både som ansatte og som pårørende.
Vi må bevare troen på humanitære prinsipper om uavhengighet, upartiskhet, menneskelighet og nøytralitet, men de utfordres stadig.
Vi har tidligere lent oss på en kollektiv misforståelse om at disse prinsippene alltid vil eksistere, men de må kjempes for kontinuerlig. I årene som kommer håper jeg de humanitære organisasjonene fortsetter denne prinsippfastheten, og at stater, givere og parter i konflikter anerkjenner oss som uavhengige aktører.
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.