Meninger:
Autoritære krefter truer nye forslag for norsk bistand
Et regjeringsoppnevnt utvalg foreslår store endringer i Norges bistand i ny rapport. Vi heier på økt innsats og bedre organisering av bistanden, men det vil ikke være mulig om ikke norske myndigheter samtidig styrker investeringene til et åpent og sterkt sivilsamfunn og til demokratisk utvikling.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.
Leder i SAIH
Programrådgiver i SAIH
Ekspertgruppen bak rapporten «Investering i en felles fremtid. Et nytt rammeverk for utviklingspolitikken» kommer med svært gode anbefalinger.
Som et av verdens rikeste land har ikke Norge bare enestående mulighet til å bidra til fattigdomsbekjempelse og til å løse globale fellesutfordringer, men også et moralsk ansvar. Det spesielt gitt hvordan rikdommen vår i stor grad er bygd på driverne bak klimaendringene.
Ekspertutvalgets anbefalinger for hvordan bistanden bør organiseres, er på sin plass. I en tid der bistandsmidler i stadig større grad brukes for å bekjempe klimaendringer og til å ta imot flyktninger i Norge, må vi tydeliggjøre hva som er målsettingen for ulike tiltak. Vi må skille mellom langsiktig bistand, med fattigdomsbekjempelse som mål, og for eksempel bærekraftige investeringer, som bidrar til utslippskutt.
Å støtte de nye globale utfordringene kan ikke gå på bekostning av verdens fattigste, og menneskerettighetene må være førende i begge tilfeller.
Globale demokratiske tilbakeskritt
Når regjeringen nå skal se nærmere på hvordan de følger opp de konkrete forslagene i rapporten, mener vi det spesielt er én bekymringsfull trend de må ta for seg: den demokratiske tilbakegangen vi ser globalt.
Bare 13 prosent av verdens befolkning bor i dag i liberale demokratier, ifølge siste demokratirapport fra V-Dem. Det klare flertallet bor i autoritære stater, og for første gang siden 1995 er det nå flere diktaturer enn det er liberale demokratier i verden.
Vi er svært bekymret over hvordan autoritære krefter er på fremmarsj, hvordan rommet for sivilsamfunnet stadig begrenses og, som vi i SAIH er spesielt opptatt av, hvordan den akademiske friheten trues.
Grunnleggende menneskerettigheter er under press og utfordrer selve målet om en inkluderende rettighetsbasert utvikling.
Dilemmaer i bistanden
Etter hvert som klimaendringene øker i hastighet, vil det bli flere som kjemper om ressursene – og vi vil se stadig flere kamper utspille seg i årene som kommer.
Våre behov i dag vil stilles opp mot behovene til kommende generasjoner, urfolks rettigheter opp mot lands behov for fornybar energi og demokratiske staters ønske om kontroll over egne ressurser opp mot «beskyttelse» av investeringer for internasjonale selskaper. Det er bare noen eksempler vi har sett nylig.
I et åpent samfunn vil ulike aktører representere ulike grupper og interesser. Ungdomsorganisasjoner løfter frem utfordringene til dagens barn og ungdom, klimaorganisasjoner og besteforeldreaksjoner løfter frem de som kommer etter oss, urfolksorganisasjoner krever sine rettigheter og fagforeninger kjemper for anstendige lønn- og arbeidsforhold.
I tillegg kommer forskere og studenter som stiller kritiske spørsmål og produserer ny kunnskap.
Den store utfordringen får vi når dette rommet for meningsutveksling og kunnskapsproduksjon trues, og når sivilsamfunnsaktørene og gruppene som målbærer ulike hensyn trues til stillhet fordi de utfordrer de med makt.
Klimarettferdighet
Rapporten nevner tillitskrisen FNs generalsekretær António Guterres påpekte i forholdet mellom det globale nord og det globale sør. Blant annet på grunn av hvordan rike land med de største historiske klimagassutslippene ikke bidrar nok til å løse problemet, mens fattige land rammes hardest.
Økt innsats, både ute og hjemme, kan være med å bedre tillitsforholdet, men det avhenger av at det gjøres på en måte som ivaretar grunnleggende rettigheter, som sikrer deltakelse og gir mennesker mer makt, ikke mindre. Dette blir spesielt viktig når, som ekspertgruppen også påpeker, stadig flere mottakere av bistand nå er land med illegitime og autoritære styresett.
Vil menneskerettighetsforsvarere og det sivile samfunn oppleve Norge som en alliert, eller vil vårt ønske om «lokalt ledet utvikling» kunne gi mer makt til diktatorene?
Hvis våre investeringer (enten det er i fattigdomsbekjempelse, klimatilpasning eller bærekraftig energi) skal få den sosiale avkastningen vi ønsker, må vi for alvor trappe opp kampen vår for demokratiet og støtte kreftene som kjemper for åpne og inkluderende samfunn.
Rapporten gir oss en ambisiøs plan for å styrke Norges rolle som en pådriver for bærekraftig utvikling, men den utviklingen er nesten umulig hvis vi ikke samtidig styrker investeringer i demokrati, i et åpent og sterkt sivilsamfunn og i beskyttelsen av de som kjemper for dem.
Fremtidens utvikling må være demokratisk, og menneskerettigheter må være førende prinsipper og en integrert del av risikoanalyser og beslutningsprosesser i Norges kommende investeringer.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.