Norfund-sjefen om Sendingutvalgets rapport:
– Bistanden kan lære noe av investorers måte å tenke på
Et regjeringsoppnevnt utvalg vil doble norsk finansiering til utviklingsland, blant annet ved å mobilisere private investorer. Vi har snakket med en som setter norske bistandskroner i arbeid gjennom investeringer hver eneste dag. I dette intervjuet snakker Norfund-direktør Tellef Thorleifsson om hvorfor så få investerer i sårbare land – og om det grønne prosjektet han ville satset milliarder på.
Publisert
Sist oppdatert
– Forvaltere av norsk bistand kan lære noe av investorers måte å tenke på, hvordan vi fokuserer på å maksimere avkastning, i dette tilfellet hvilken impact man får av pengene, og også se dette opp mot skadevirkninger bistanden kan ha. Utvalget mener bruken av knappe bistandsmidler bør organiseres rundt «investeringsprinsipper som skal sikre høyest mulig sosial avkastning». Det er en interessant måte å tenke nytt om norsk bistand, sier Norfunddirektør Tellef Thorleifsson.
Som Panorama tidligere har omtalt, fikk utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp) i midten av mai overlevert en rapport fra en ekstern ekspertgruppe med mandat om å rådgi norske myndigheter om effektiv finansiering av FNs bærekraftsmål.
I rapporten «Investering i en felles fremtid» foreslår utvalget, ledet av Nupis forskningssjef Ole Jacob Sending, nye grep for norsk bistandsforvaltning, blant annet ved å dele finansieringen i to hovedkategorier – én knyttet til tradisjonell fattigdomsbekjempelse og nødhjelp, den andre til globale fellesgoder, som klimatiltak.
I tillegg etterlyses et tredje sett av virkemidler – der norske myndigheter skal jobbe for å mobilisere privat kapital, tilsvarende 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI), til utviklingsland. Norfundsjefen synes det er et ambisiøst mål.
– I år ville 0,7 prosent av BNI utgjort rundt 40 milliarder kroner. Om vi ser tilbake på verdens ambisjoner fra 2015, om å gå fra «billions til trillions» for å finansiere utviklingsmålene, har dét vist seg krevende i praksis. Og det ble ikke noe enklere etter covid, eller med Ukraina. På energisiden, og særlig gjennom det nye Klimainvesteringsfondet, ser vi det som realistisk å få til høy privat mobilisering. Men det er dessverre mer krevende å mobilisere privat kapital til de minst utviklede landene. Men jeg liker ambisjonsnivået. For det er helt avgjørende å få mobilisert privat kapital for å lykkes med bærekraftmålene, sier Thorleifsson.
Levebrød for 200 000 småbønder
– Utvalget mener Norfund er «et effektivt instrument». Dersom politikerne tar rapporten på alvor og vil skalere opp finansieringen – er dere i stand til å håndtere betydelig mer kapital?
– Ja. På noen områder vil det måtte bygges opp over tid, men innenfor fornybar energi er det mulig å skalere veldig raskt. Det nye klimainvesteringsfondet vil, om Stortinget leverer på det de har sagt, få en samlet kapitalbase på 10 milliarder. For å spre risiko, har vi sagt at vi skal maks ha 25 prosent i ett land, som India, og vi kan ikke investere i enkeltprosjekter som blir for store. Med en større kapitalbase, kunne vi raskt økt hva vi gjør i noen enkeltland og tatt større prosjekter. Vi har en høy prosjekttilgang, et bredt internasjonalt nettverk og er en ettertraktet partner. Så ja, vi kan gjøre mer.
– Om utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim, utvalgets oppdragsgiver, ringer deg og sier, nå er det et momentum i Stortinget, gi meg en konkret pitch på hvordan Norfund kan sette enda mer penger i arbeid for å nå bærekraftsmålene. Hva ville du da vise fram?
– Vår nylige investering i selskapet Samanu, som skal lage matolje basert på leveranser av oljefrø fra lokale bønder i Etiopia, er et kjempegodt eksempel – spesielt aktuelt i en situasjon hvor de to største matolje-eksportørene i verden er Ukraina og Russland.
Norfundsjefen forklarer at selskapet skal bygge opp en lokal fabrikk, med lokale verdikjeder, og håpet er at dette vil gi levebrød til 200 000 småbønder, i tillegg til arbeidsplasser i selve fabrikken og at man dekker en viktig del av den lokale matforsyningen som tidligere var basert på import. Thorleifsson forteller at Norfund har gjort flere slike landbruksinvesteringer i Afrika de siste årene.
– Samanu er et eksempel på en investeringer hvor vi absolutt kan sette mer penger i arbeid, men hvor det er krevende å mangedoble raskt, fordi den krever en del menneskelige ressurser å følge.
Kan raskt mangedoble innsatsen
I kapitalkrevende investeringer i energi og infrastruktur kan Norfund derimot relativt raskt sette vesentlig mer penger i arbeid, forteller direktøren.
– Vår nylige investering i det indiske selskapet Sael er et eksempel der vi raskt kunne ha mangedoblet innsatsen, sier Thorleifsson
Bakteppet for bioenergi-investeringen er at man i India brenner ris-halmen etter hver innhøsting, og at dette skaper forurensning og dårlig luftkvalitet i de store byene.
– Men Sael samler inn halmen, som så sendes til et bioenergikraftverk, som brenner den på en kontrollert måte – og produserer strøm.
Thorleifsson forteller at selskapet også bygger ut solparker, og investeringen til sammen skal bidra å redusere mer enn 2,8 millioner tonn CO2-utslipp per år.
– Dette er ett eksempel hvor vi har gått inn med mye penger, men hvor vi kunne investert enda mer og bidratt til at selskapet kan utvide til nye delstater, sier
Thorleifsson forklarer at det ofte er like tidkrevende å gjøre en investering på 100 millioner kroner som en på to milliarder kroner, fordi det kreves omtrent den samme jobben både i forkant og i oppfølgingen av investeringen
– Det gjør at vi kan skalere opp mye raskere der det kan gjøres store investeringer, enn der vi er avhengig av å gjøre mange små-investeringer. I energisektoren i de prioriterte landene for Klimainvesteringsfondet er det nå behov for så store enkeltinvesteringer at det kreves store beløp dersom vi skal ha en meningsfull eierandel. Flere av landene ser nå muligheter innenfor havvind, som vil være av en helt annen størrelse enn det vi har mulighet til å gå inn i nå. Vi har også sett på prosjekter som kombinerer solceller og storskala batterilagring, som vi ikke har kunnet gå inn i, fordi det ville blitt for store enkeltinvesteringer gitt dagens størrelse på fondet, sier Thorleifsson.
– Må tåle at det kan gå galt
– Noen vil si at det ikke er behov for et statlig investeringsorgan som tjener det andre mer kommersielle aktører gjør. Sending-utvalget ønsker å mobilisere mer kapital til krevende markeder – kan lavere avkastningsmål bidra på noen måte?
– Det er et relevant spørsmål. Over 25 år har vi hatt en gjennomsnittavkastning på fem prosent i investeringsvaluta og åtte prosent i norske kroner. Det er en brukbar avkastning, men gitt den risikoen vi tar, og at vi binder penger relativt lenge i land med høy risiko, så burde vi hatt en høyere avkastning – dersom vi skulle tenkt som en privat investor. Stortinget har ikke gitt oss et avkastningsmål, men har sagt at vi skal bidra til å gjøre bedrifter levedyktige og lønnsomme, og det har de sagt ut fra en tro på at lønnsomme bedrifter evner å vokse og ansette flere mennesker, sier Thorleifsson.
– Et annet aspekt, er at vi skal være en minoritetinvestor med maks 35 prosent eierandel og få med oss andre investorer. Men vi greier ikke å mobilisere andre om vi ikke kan vise at vi greier å skape avkastning. KLP, som er med på flere energiprosjekter, hadde ikke vært med om ikke de trodde at det ville bidra til at pensjonssparerne deres fikk innsatsen sin utbetalt med en rimelig avkastning. Om vi hadde hatt to prosents avkastning, så hadde investorer sagt, «ja, ja fint det, dette er staten, det er hyggelig at dere putler rundt, men vi vil ikke være med». Så om vi skal lykkes med mobilisering, er det å vise at vi greier å gjøre prosjekter lønnsomme helt avgjørende, sier Thorleifsson.
– Forsvinnende lite, «rundt 0,2 prosent av norske utenlandsinvesteringer går til lavinntektsland», heter det i utvalgets rapport. Hva tenker du må til for at de virkelig store norske selskapene skal våge å investere store penger i krevende markeder?
– Jeg tror det er todelt. Dels handler dette om behov for å endre holdninger og gi økt kunnskap på investorsiden, der det er en tradisjon for å investere i relativt trygge markeder. Jeg mener flere bør få øynene opp for at det er høy vekst i veldig mange afrikanske land – som vil gi muligheter for lønnsomme investeringer. At Norfund kan vise til prosjekter med rimelig avkastning i disse landene, kan bidra til det.
Så er det jo en reelt høy risiko i denne kategorien land, påpeker Thorleifsson.
– Det kan være politisk risiko, prosjektrisiko eller frykt for korrupsjon. Her kan Norfund som med-investor være med på å håndtere og ta ned risiko, med vår erfaring og gjennom en andel av den nødvendige kapitalen. Som rapporten påpeker, er det også mulig å gjøre mer for å få på plass garantiinstrumenter som gjør at man kan redusere risikoen noe. Jeg tror ikke at garantier er så saliggjørende at det løser alt, men det kan være viktig del i en verktøykasse, der staten kan spille en rolle, sier Thorleifsson.
– Omdømmerisikoen ved slike investeringer er også en del av bildet. Ta Yara, som et eksempel. De investerer tungt i Afrika, vel vitende om at de løper en risiko. Selv om feil må kunne påpekes, mener jeg det er viktig at de ikke henges ut på en urimelig måte om det skjer noe galt, for da tør man ikke investere igjen. I møter med politikere og andre sier jeg ofte at vi må være forberedt på at ting kan gå galt – og tåle det.
Vil bruke kapitalen sirkulært
– Utvalget påpeker at det finnes «en rekke eksempler på effektiv mobilisering av privat kapital til de minst utviklede landene». Hva har Norfund gjort for å lykkes med det?
– I land som DR Kongo, Sudan og Somalia har vi vært særlig avhengig av gode lokale partnere, som kjenner forholdene og vet hvordan man kan tilpasse seg krevende rammebetingelser. Vi har i mindre grad greid å få med oss private investorer utenfra til disse landene, men vi har lykkes med å bidra til å få fram noen virksomheter som er lønnsomme og som greier seg bra, sier Thorleifsson.
– Bistand er først vellykket når den er overflødig, er dere gode på å trekke dere ut?
– En fordel med den måten vi er satt opp på, er at bærekraften i prosjektet er ivaretatt ved at vi skal investere med avkastning, og at vi skal selge oss ut, så bedriften kan klare seg på egenhånd. Vi gjennomfører jevnlige studier av bedriftene vi trekker oss ut av, for å se om de lever videre og evner å vokse. Funnene er gjennomgående svært positive.
Thorleifsson forklarer at Norfund gjerne vil investere i et prosjekt så tidlig som mulig, få bedriften til å vokse, og så selge seg ut for å kunne bruke pengene på nytt.
– På energisiden har vi lykkes med det i høy grad. Der har vi i snitt en eierperiode på fem år. På andre områder, for eksempel på landbruksinvesteringer i Afrika, er det vanskeligere å finne kjøpere . Da er vi beredt på å jobbe langsiktig. Vi må ikke ut, men jeg vil gjerne at vi bruker mye av kapitalen sirkulært. Det er da vi gjør størst forskjell.
Thorleifsson forteller at Norfund i fjor mottok 2,7 milliarder kroner over statsbudsjettet –1,7 milliarder til utviklingsmandatet og 1 milliard til klimamandatet.
– Samtidig inngikk vi nye avtaler om investeringer for 6,5 milliarder kroner. Det hadde ikke vært mulig hvis vi ikke hadde resirkulert kapital, sier Thorleifsson.
Panorama spør om Norfundsjefen kan konkretisere hva han tenker bistandsforvaltere kan lære av investorer.
– Vi er opptatt av å være mest mulig addisjonell, altså å se på når gjør vi størst forskjell med pengene. Vi skal investere der pengene virkelig trengs, og helst der hvor prosjektet ikke hadde skjedd om ikke vi hadde kommet inn. En del av dette gjøres også i bistanden, for all del, men det å aktivt se på hva som kan måles, på hva som gir mening å måle, har jeg stor tro på. Samtidig må man ikke belaste små organisasjoner med enorme målekrav som koster mer enn det man får ut av dem, sier Thorleifsson.
– Det mangler ikke på velskrevne rapporter med gode intensjoner i bistandens historie. Hva vil være din oppfordring til politikerne for å hindre at denne havner i en skuff?
– Jeg håper at det blir en reell debatt om hvordan man kan følge opp utvalgets ambisjoner om å mobilisere mer kapital. Norsk bistand er i år på rundt 50 milliarder kroner. Det er en del penger, men sett opp mot behovene og investeringsmulighetene for å møte bærekraftsmålene, er det småpenger. Vi er helt avhengig av å mobilisere privat kapital om vi skal nå dem, sier Thorleifsson.
