Meninger:
Det trengs kulturendring blant de nærsynte og langsynte i bistandsverden
I Ukraina ble midler til langsiktige løsninger så godt som glemt i nødhjelpsplanen, og i Bangladesh ble ordet «utvikling» fjernet fra utviklingsplanen. La oss håpe at et nytt og større Norad, med ansvar for både kortsiktig nødhjelp og langsiktig bistand, kan føre til en endring der nødhjelpen brukes med langsiktighet som bakteppe.
Sivilarkitekt som har jobbet med bistand i Ukraina og Bangladesh
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
For to måneder siden ble det annonsert at forvaltningen av nesten all nødhjelp skal overføres fra UD til Norad, ikke bare Nansen-programmet for Ukraina.
Norad får da ansvar for både den raske nødhjelpen og den langsiktige utviklingshjelpen, i tråd med FNs mål om tettere kobling mellom nødhjelps- og utviklingsbistand.
De siste ukene har vi lest om bekymringer knyttet til omleggingen, at integreringen kan være en fordel og at Norad må inn i et lære-modus.
Etter å ha arbeidet mesteparten av karrieren i privat sektor, og nå de siste seks årene i humanitær sektor i Bangladesh og Ukraina, har jeg med forundring observert det sterke skillet mellom humanitær aktivitet og utviklings-aktivitet.
Jeg har et sterkt håp om at Norge som giverland og Norad som forvalter av både nødhjelpsmidler og utviklingsmidler, kan bidra til en kulturendring i bistandsverdenen.
«Utvikling» fjernet fra utviklingsplan
I Bangladesh startet arbeidet med den overordnede planen «Macro Settlement Development Plan» de første månedene etter Rohingya-krisen i 2017. Den skulle sikre planmessig, koordinert og best mulig lokalisering av infrastruktur, med veier, klinikker, varehus, kontorer, grøntområder med mer.
Etter en stund måtte ordet «development», eller «utvikling» på godt norsk, fjernes fra navnet til utviklingsplanen. Etter det jeg forstår er planen fremdeles ikke et referansedokument når det skal vurderes hvor pengene fra givere skal brukes.
Dette skyldtes delvis regjeringens motstand mot langsiktige løsninger for flyktningene, men det skyldtes også i høyeste grad de humanitære aktørenes motvilje til å binde seg til en felles langsiktig plan.
Bistår der man kan rapportere tall i Ukraina
I Ukraina har jeg sett hvordan de humanitære aktørene innen «Husly/Shelter»-feltet mer enn gjerne engasjerer seg i aktiviteter der det er enkelt å få høye tall på hvor mange personer man har bistått. Det kan for eksempel være å bytte vinduer eller pusse opp «collective sites».
De som derimot har fullstendig ødelagte hus blir henviste til container-byer eller sovesaler fra Sovjet-tiden, eller de blir avhengige av månedlig sosialstøtte fra staten og hjelpeorganisasjonene.
I Humanitarian Response Plan 2023 for Shelter Cluster i Ukraina var kun 63 millioner, av totalt 2,7 milliarder kroner, avsatt til tunge reparasjoner av boliger. Og gjenoppbygging eller erstatning av fullstendig ødelagte boliger var helt utelatt fra planen.
Samtidig snakkes det så fint i festtalene og i årsrapportene om «langsiktig planlegging fra starten», «varige løsninger» og at man må ha en såkalt «nexus-tilnærming», der man ser humanitær og langsiktig bistand i sammenheng.
Det problematiske skillet
Det er selvfølgelig en viss logikk i at det skilles mellom akutt nødhjelp og langsiktig utviklingshjelp, men det er tvilsomt om distinksjonen også fordrer separate organisasjonsstrukturer, forskjellige profesjoner, flere pengesekker og ulike beslutningstakere. Skillet handler først og fremst om rekkefølgen på aktivitetene og hvor lenge de skal vare før man skifter gir.
Dessverre er det nok slik at det har bygget seg opp to kulturer som er gjensidig kritiske til hverandre mellom humanitære aktører og utviklingsaktører. Gjennom hvordan organisasjonene definerer seg selv forsterkes motstanden mot de andre.
De humanitære generalistene skal nå mange, de skal være livreddende, og hastighet er viktigere en langvarighet. Paradokset er at de år etter år mener den livreddende aktiviteten må fortsette, og det som defineres som deres satsingsområder utvides år for år til å sakte men sikkert gli over i områder som neppe kan kalles livreddende.
Generalister eller spesialister?
Et hovedproblem er at de humanitære organisasjonene ofte ikke har kompetansen som trengs for langsiktige løsninger. Fra mitt eget arbeidsområde kan jeg nevne som eksempel at man veldig ofte ser annonser for stillinger som «Shelter and WASH specialist».
I disse stillingene skal man jobbe med alt fra arealplanlegging, bygging av infrastruktur, klinikker og skoler, huslybygging, husbygging, brønnboring, latrinebygging, bygging av kloakksystemer og pumpestasjoner og renseanlegg, avfallshåndtering, hygiene, kolerabekjempelse og distribusjon av såpe- og menstruasjonsprodukter. Og på toppen av det hele skal all aktivitet selvfølgelig «main-streames» med klima, miljø, kjønnsidentitet, tilgjengelighet og inkludering.
Det sier seg selv at dette er ikke en spesialist. Det er en generalist.
Langsiktigheten må huskes i nødhjelpen
Utviklingsorganisasjonene jobber mot kvalitet over lang tid. Spesialistene deres jobber stille i kulissene mens de venter på at de humanitære skal bli ferdige med livredningen, sikkert ikke uten frustrasjoner knyttet til de humanitæres enkle løsninger som må bygges om igjen for at de skal kunne vare.
I tautrekkingen som foregår mellom organisasjonene har Norge, som et velansett giverland, og Norad, som nå skal forvalte både betydelige humanitære midler og utviklingsmidler, faktisk bukten og begge endene av tauet.
Giverne har prioriteringsmakten når det gjelder hvordan pengene skal benyttes, og giverne har mulighet til å stille krav om at også nødhjelpsmidlene skal brukes med langsiktighet som bakteppe.
Norge blir ofte roset for å være et land som gir penger uten øremerking. Det bidrar til at organisasjonene raskt kan snu seg rundt og levere nødhjelp. Norge må fortsette med dette, men noen måneder etter en katastrofe bør man kunne stille krav til at organsisajonene løfter blikket opp og utover pengene som må brukes senest kommende desember, for så å søke om penger til å gjøre samme jobben neste år.
Jeg har et sterkt håp om at Norge som giverland og nå Norad som forvalter av både nødhjelpsmidler og utviklingsmidler, kan påvirke i retning av et bedre globalt bistandssystem. Det i tillegg til å bidra til en kulturendring i bistandsverdenen, der nødhjelpen profesjonaliseres, midlene strekker lengre og løsningene blir solide og bærekraftige. Heia Norad!
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.