Om hvite – og svarte – helter i Afrika

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Allerede i januar 2023 fikk jeg høre at Fantefilm ville lage spillefilm om en hvit heltinne i Afrika – med et bevisst mål om ikke å falle i white savior-fella. Jeg ble nysgjerrig. For er det i det hele tatt mulig? Ja, selv om man virkelig prøver?

Filmen skulle handle om et dramatisk døgn for Lindis Hurum på jobb for Leger uten grenser i Den sentralafrikanske republikk. Hendelsen hadde alt som skulle til for å fremkalle en PTSD-diagnose hos de involverte. 

Men sett med en filmskapers øyne, hadde hendelsen også alt som skulle til for å bli en spenningsfilm. Eller en «tettpakket dramathriller som fengsler med stolkantspenning» som NRK formulerte det i sin anmeldelse.

Plottet

Bakgrunn: En voldelig konflikt mellom kristne og muslimer i Den sentralafrikanske republikk.

Scenen: Rundt 100 000 mennesker har samlet seg på et område rundt flyplassen i hovedstaden Bangui. Et provisorisk sykehus med for få sengeplasser, for lite medisiner, omgitt av høye gjerder.

Rollebesetning: Sinte svarte menn med ville øyne, våpen og macheter i rollen som skurkene. Redde kvinner og barn i rollen som ofrene. Og selvsagt: Internasjonale hjelpearbeidere som setter eget liv i fare i kampen mot ondskapen i rollen som heltene.

I dette velkjente scenarioet gjør de humanitære heltene det de er der for; redder liv mot alle odds. Og den største helten av dem alle? En dame fra Buskerud. En kvinne som til og med på et tidspunkt i livet hadde gjort et moralsk hopp fra å jobbe med tv-programmer som «Vil du bli millionær» og «Gullruten» til å ende opp som den mest profilerte humanitære stemmen i norsk offentlighet.

Fristelsen for Martin Sundland fra Fantefilm må ha vært uimotståelig da han en dag fikk høre om det som hadde skjedd – direkte av Hurum selv. Før pressen visste det, og tre år før historien kom på trykk i Hurums bok «Det finnes ingen de andre – det er bare oss» (2016).

Takk, men nei takk

Men Hurum nektet. Hun luktet lunta. Dette stinket hvit heltinne blant navnløse afrikanere. Om luftbroer av velvilje fra det gode Nord sendt til det sønderrevne Sør.

Hurum har dessuten bølgende langt lyst hår og blå øyne. En lei detalj når man ønsker å formidle at helter kommer i alle farger. Slike ting som Leger uten grenser bryr seg om. Men ikke den kommersielle filmbransjen som skal trekke publikum til kinosalen. Til slutt lot hovedpersonen seg likevel overtale.

Jeg fryktet enda en film som Erik Poppes «Tusen ganger god natt» fra 2013. En film hvor en hvit «verdensledende» krigsfotograf beveger seg blant navnløse svarte statister hvis eneste oppgave er å fremstå så farlige og umenneskelige at den hvite riktig kan skinne i alt sitt heltemot.

Klarte de det?

Så, klarte det det? Var det i det hele tatt mulig? En film om humanitærarbeid som ikke farger kinnene i samme nyanse som kinosetene? Tja. For en titter med oppmerksomme briller er det mange scener å feste seg ved som bryter med white savior-narrativet.

Noen eksempler:

1. På en sprakete telefonlinje intervjues Linn (filmens Lindis) direkte på NRK-nyhetene. Sliten forteller hun om pengene de trenger og medisinene som aldri kommer. Programleder (Rima Iraki) legger ansiktet i alvorlige folder, men hopper raskt til neste sak om nordmenns juleshopping. Spark på leggen til mediene, til nordmenns likegyldighet/privilegier ­– og en påminnelse om at Vesten ikke alltid leverer redningen slik vi liker å tro.

2. I kaoset på sykehuset skal en kvinne føde. Og den fødende har et navn! Hun heter Rose. Spark på leggen til alle journalister, fotografer og bistandskampanjer som opp gjennom årene har glemt at også afrikanere har et navn. De heter ikke bare «mor med fem barn» eller «mann uten ben».

3. Rose har dessuten med seg mannen sin som støtte. Han jobber på et universitet og er bekymret for barnet i magen. Det er hans første. Vil det gå bra? Når barnet er ute (på dramatisk vis) får vi se en overlykkelig pappa som omfavner det lille underverket. Spark på leggen til filmer og media som stort sett fremstiller afrikanske menn i flyktningleirer som sinte, følelsesløse analfabeter som voldtar kvinner.

5. Flere lokale helter får plass. Spesielt får vi scener som viser at uten de lokales kompetanse i språk og kultur er det umulig for de internasjonale å gjøre jobben sin. Et budskap som sjeldent når oss her hjemme.

Sørgelig og begeistret

Listen kunne vært mye lenger. Det er gode nyheter. Men mens jeg skriver, innser jeg at det mest av alt er ganske sørgelig at jeg lar meg begeistre over at en afrikaner på en film av denne typen får et navn og en annen litt følelser. At en afrikaner saves the day. I 2025.

Fantefilm har gjort et ærlig forsøk på å bryte med stereotypier. Stereotypier som det komisk nok like mye er bistand/humanitærbransjen selv som har vært med å skape. Bilder som filmer og journalister reproduserer.

Men vil publikum legge merke til alt dette? 

Jeg gikk inn i kinomørket for å dissekere Før mørket.

Ikke alle går til lerretet med samme oppdrag.

Det er dyrt å lage film. Billetter og rettigheter må selges for å få penger tilbake i kassa, det kan ingen produsent komme unna. Før mørket selges inn som en spenningsfilm. Både filmplakaten og tittelen etterlater ingen tvil om at det er action du har i vente.

NRKs filmpoliti skriver: «Tettpakket spenning» «Dramatikken ypperlig skrudd sammen» «… utnytter spenningsthrillerens rytmer til å ta oss med inn i det enorme trykket som oppstår…»

Hva sitter man igjen med?

Å tro at filmen kunne blitt promotert som et slags nyansert humanitært drama som utfordrer fastgrodde holdninger om hvite helter og afrikanske ofre er det bare å innse er urealistisk. Det store spørsmålet er likevel om folk til slutt uansett bare blir sittende igjen med samme gamle leksa om blodtørstige afrikanske menn og galskapen som rår der nede i Mørkets hjerte.

Håpet får være at noe annet likevel fester seg gjennom de scenene som snikes inn. Scener som tross alt gjør filmen mer virkelighetstro enn meste av filmer i denne sjangeren.

PS: For den som lurer på om klisjeene lever videre, ta en titt på den nye Bridget Jones-filmen! Bridget har blitt enke siden sist, mannen forulykket nemlig da han tråkket på en landmine i Sudan, i et heltemodig forsøk på å megle fred. Afrika – stedet der hvite mennesker reiser for å være helt – eller dø mens de forsøker.

Når får vi en film om en afrikaner som reiser nordover i et forsøk på å redde oss fra å ødelegge planeten? Jeg gleder meg til premieren.

Les også:

– Føles litt som om jeg er med i The Truman Show