– Føles litt som om jeg er med i The Truman Show

– Når jeg tenker på situasjonen inne på feltklinikken i Bangui i dag, virker det dumdristig å forsøke å stoppe de folka, sier Leger uten grensers generalsekretær Lindis Hurum.

I filmen «Før mørket» heter hovedpersonen Linn (35) og jobber for den fiktive hjelpeorganisasjonen IAD. 

Men historien er Lindis Hurums.

For filmen er basert på hjelpearbeiderens dagboknotater fra boka «Det finnes ingen de andre – det er bare oss».

– Jeg kunne nok tenkt meg at hun het noe annet enn Linn. Men det viktigste er om filmen kan gi yngre mennesker, de som skal forme framtida, innblikk i hvordan det er å leve i en flyktningleir og ikke minst i hva humanitært arbeid faktisk er, sier Hurum når Panorama møter henne i Leger uten grensers lokaler i Hausmannsgate i Oslo.

– Og når de går ut av kinosalen, håper jeg det store dilemmaet filmen løfter fram kan være en samtalestarter, sier hun.

– Det kan du drite i

Borgerkrig herjer i Den sentralafrikanske republikk (SAR) når Lindis Hurum ankommer hovedstaden Bangui for Leger uten grenser en desemberdag i 2013.

I boka beskriver hun bakgrunnen for konflikten, hvorfor minst 100 000 mennesker har søkt tilflukt inne på området til den internasjonale flyplassen, og hvordan hun må berolige foreldrene etter å ha fortalt dem at hun skal reise «dit hvor NRK sier at 100 mennesker ble massakrert for bare timer siden».

Og så skriver hun om den skjelsettende hendelsen på julaften 2013 – der en mobb vil drepe én mann, 15 dramatiske timer på Leger uten grensers klinikk – som nå er blitt film:

«Sympho stopper meg i porten: ‘Det er en mann med to håndgranater inne i konsultasjonsrommet. Han jager en muslim som har gjemt seg der.’

Jeg ser at en av vaktene våre, Daniel, sitter på knærne med foldede hender foran en mann. (...) Han skriker og veiver med håndgranatene. Jeg gjenkjenner ham som en av soldatene i den kristne militsen Anti-Balaka (...) Han står som en blanding av gangster, hip-hoper og militær.

Hadde det ikke vært for at han akkurat nå står med våre liv i hendene, hadde jeg tenkt at han så litt latterlig ut i sitt krampaktige forsøk på å se ut som en geriljasoldat».

– Jeg har vært redd for at dette skulle bli en hvit helt i felt-film, sier Hurum.

– Har faktisk gått til psykolog

Da hun i januar 2014 kom hjem etter endt oppdrag i Bangui, de-briefet hun hendelsen med nære venner. Hurum forteller at en av dem, Martin Sundland i produksjonsselskapet Fantefilm, umiddelbart sa at han ville lage spenningsfilm av dramatikken på klinikken.

– Jeg svarte «det kan du drite i», forteller Hurum.

Men da boka hennes kom ut i 2016, spurte Fantefilm-produsenten henne på ny.

– Jeg har ikke behov for at noe jeg har stått i skal bli film, også tenkte jeg at historien hadde et enormt «White Savior»-potensial. Men da jeg leste manus, opplevde jeg at Fantefilm tok mine bekymringer om «det hvite blikket» på alvor. Så jeg lot meg overtale likevel. Men jeg har tvilt hele veien og er forberedt på at det kommer kritikk fra bransjen.

– Det kan bli litt krevende å unngå at det etterlatte inntrykket er at filmen handler om en hvit hjelpearbeider som overvinner frykt i et av verdens fattigste land, en helt?

– Det føler jeg et sterkt ubehag ved. Og hver gang jeg tenker på det, kjenner jeg at dette skulle jeg sagt nei til. Det er ikke veldig mange som opplever at det blir laget en film basert på noe man selv har opplevd, mens man lever, så dette er en krevende øvelse for meg, både personlig og som generalsekretær. Jeg har faktisk gått til psykolog for å finne ut hvordan jeg skal stå i dette. Jeg føler det litt som om jeg er med i The Truman Show.

– Men hva er det med begrepet «White Savior» som setter i gang slike følelser?

– En hvit helt i felt, som vi sier på norsk, er jo det stereotypiske bildet av hvite, fantastiske mennesker som reiser til mørkeste Afrika for å redde stemmeløse ofre. Det er mye å si om det, men det viktigste er at det ikke er sant. Det er ikke sånn humanitært arbeid fungerer. De hjelper først og fremst seg selv, og så kommer vi inn noen ganger for å bidra, sier Hurum.

«Hvit helt i felt-skrekk»

Begrepet «White Savior» tangerer diskusjonene om «avkolonisering av bistanden» og har vært en av de varmeste utviklingspolitiske debattene de siste årene. Blant annet argumenterte tre forskere nylig i Panorama for at mye nødhjelp kunne bli distribuert mer effektivt dersom lokale hjelpere spilte en større rolle i humanitært arbeid – at de rett og slett er uunnværlige for å sikre en mer effektiv kriserespons. 

Lindis Hurum mener narrativet rundt «White Savior» har rasistiske overtoner og bygger opp under det verste ved humanitært arbeid.

– Samtidig er det jo sant at jeg er hvit og at jeg sto i den situasjonen. Det er nok ting ved filmen jeg skulle ønske var tydeligere. Selv om dette er en actionfilm, så er det ikke bare «Linn» som er helt. Regissøren har greid å utvide perspektivet mer enn jeg fryktet, for eksempel at jeg ønsket at sentralafrikanere ikke skulle være statister i sin egen historie.

Hurum mener Fantefilm tok hennes «hvit helt i felt-skrekk» på alvor, og sier selskapet lenge vurderte om hovedrollen i «Før mørket» skulle bli spilt av en ikke-etnisk nordmann.

– Samtidig hadde det vært en missed opportunity. Jeg synes nemlig at denne samtalen er bra å ha, og håper den kan bidra til bevissthet om hvem som mottar hjelp og hvem som hjelper. Leger uten grenser kommer til å fortsette å ha mennesker som ser ut som meg i felt. Det skal bare ikke alltid være den hvite hjelperen som forteller, slik det har vært i bistandsbransjen i veldig mange år.

– Leger uten grenser har vel et ganske stort avtrykk av hvite hjelpere?

– Ja, men færre enn for ti år siden. Halvparten av alle internasjonale hjelpearbeidere ser ikke ut som meg. Kongolesere vil også til Gaza for å hjelpe.

Hurum sier det er noe ved dilemmaet hun stod i under angrepet mot klinikken julaften 2013 som ikke belyses i filmen:

– En av grunnene til at vi valgte å bli fram til mørket, handlet om at vi vet at så lenge vi utenlandske hjelpearbeidere er der, så er det lavere risiko for at militsen angriper. Det medfører høyere kostnad for militsen å ta livet av meg som hvit på grunn av de maktstrukturene som dessverre fortsatt finnes. Dersom noen likevel hadde blitt drept eller skadet, hadde ikke den avgjørelsen vært særlig klok. 

– «Protocol first» sier førstereis-legen fra Bærum sykehus i filmen, men julaften 2013 setter du teamet ditt i fare for å hjelpe én mann. Hva tenker du om det i dag?

– Etterpåklokskap er den enkleste klokskap. Egentlig var det ikke et riktig valg, fordi jeg, som team-leder og sikkerhetsansvarlig, alltid skal veie teamets trygghet opp mot hva vi får gjort. Men det er derfor dette er et ekte dilemma. Jeg vil mene at de fleste som står i samme situasjon vil strekke seg langt for å redde en annens liv. Dersom jeg hadde fulgt protokollen, så hadde jeg garantert hatt hans liv på samvittigheten, sier Hurum.

– Blir rolig når det er kaos

Ifølge OCHA er nær 1 av 3 sentralafrikanere – 2,4 millioner mennesker – fortsatt avhengig av nødhjelp, og det finnes knapt noe land i verden hvor tilgangen til helsehjelp er like begrenset. SAR er også et av verdens farligste land å være hjelpearbeider.

Hurum, som jobbet mange år i tv-bransjen før hun ble hjelpearbeider, sier hun ikke visste at hun passet til den krevende jobben som nødhjelpskoordinator.

– Jeg blir visst rolig når det er kaos. I tillegg er en av mine gode egenskaper at jeg forankrer avgjørelser i teamet. Det er ikke nødvendigvis jeg som vet best, sier hun.

Man kan godt jobbe med humanitært arbeid uten å måtte stå i frontlinja som «Linn» gjør i filmen, påpeker Hurum og sier det viktigste med hjelpearbeid er å ha riktig motivasjon.

– Det er veldig vanskelig det vi holder på med, så jeg tror ikke motivasjonen bør være at du skal være en helt eller at du vil redde verden, sier Hurum.

– I boka skriver du at du aldri har sett noe som flyktningleiren på flyplassen i Bangui julen 2013. Ganske oppsiktsvekkende fra en som har sett så mye misère som deg?

– Det rent fysiske ved leiren var helt absurd. Den lå rett ved siden av flystripa på en internasjonal flyplass, var ekstremt lett tilgjengelig – og likevel var hjelpen så begrenset. Og så var det dette med at to folkegrupper på så kort tid hadde vendt seg mot hverandre.

«Jeg har sett hatet som driver disse folka», skriver hun i boka, «Jeg vet litt for godt hva de er i stand til, for hver dag de siste ukene har vi fått inn pasienter med de mest horrible skader. Fingre som så vidt henger på en hånd, ører som mangler, et blødende bryst uten brystvorte.»

Når Lindis Hurum i dag skal sette ord på hva hun var vitne til da hun jobbet i Bangui i desember 2013 og januar 2014, er hun rask med å påpeke at konflikten mellom kristne og muslimer i det sentralafrikanske landet ikke dypest sett er en religiøs konflikt.

– Men i 2014 ble hatpropaganda og fryktretorikk brukt fra begge parter. Så selv om dette ikke var en krig om Koranen og Bibelen, så fungerte det som bensin på et bål, i en konflikt som egentlig handlet om makt. Det gjorde ekstremt sterkt inntrykk å se hvordan to folkegrupper som hadde levd tett sammen, giftet seg på tvers, plutselig hatet hverandre.

Om man spør Lindis Hurum om hvordan hun vil beskrive Den sentralafrikanske republikk i dag, svarer hun at det er et utrolig vakkert land, frodig og rikt på mineraler som gull og diamanter.

– Og herregud for et staut folk. Da jeg var tilbake i Bangui med filmregissøren, var det fint å se at det var så fredelig; at skolene og markedene var åpne, at vi kunne gå rundt i byen til fots. Samtidig er det fortsatt enorme hjelpebehov, og det er fortsatt konflikt i deler av landet, sier Hurum.

– Hvorfor var det viktig for deg å ta med filmteamet tilbake til Bangui?

– Fordi de trengte den erfaringen for å fullt ut kunne forstå at det ikke finnes noen de andre, at det bare er oss. I tillegg ga det veldig god visuell innsikt til å bygge et realistisk og troverdig filmsett. De møtte også flere av mine sentralafrikanske kollegaer som var med meg den gang og det har vært viktig.

– Hvorfor har jeg vært så forbanna?

Lindis Hurum har vært relativt kritisk til FN-systemet opp gjennom årene, spesielt etter at hun selv hadde vært på oppdrag for Unicef i DR Kongo. Men noen dager før scenene i «Før mørket» utspiller seg, beskriver hun i boka hvordan FN-hjelpearbeidere som ankommer Bangui går ned flytrappa og tar til høyre, rett inn i terminalbygget, i stedet for å ta til venstre og begynne hjelpearbeidet – et symboltungt bilde. 

Fakta om filmen:

• Er basert på Lindis Hurums selvbiografi «Det finnes ingen de andre – det er bare oss».
• «Før mørket» mottok publikumsprisen for beste nordiske film under Gøteborgs filmfestival i januar i år.
• Filmen tar for seg 15 dramatiske timer på et feltsykehus i Den sentralafrikanske republikk under borgerkrigen i 2013. 
• I filmen har Lindis blitt til Linn, spilt av Kristine Kujath Thorp, en 35 år gammel teamleder i den fiktive hjelpeorganisasjonen IAD.
• I tillegg til sentralafrikanske Tracy Gotoas (Ganglands) og Bibi Tanga (Une saison en France), har svenske Alexander Karim (Gladiator 2), norske Mattis Herman Nyquist (Gritt) og finske Alma Pöysti roller i filmen. 
• «Før mørket» er regissert av Eirik Svensson og har kinopremiere i Norge fredag 28. februar. 

Kilde: Fantefilm

Så beskriver hun et møte hos Verdens matvareprogram, der hun havner i en krangel med FN-organisasjonens stedlige representant og nekter å forlate FN-kontoret før han blir med til flyktningleiren for å se de umenneskelige forholdene.

– Jeg kan kanskje være litt moraliserende.

Hun tenker seg om, sier «hvorfor har jeg vært så forbanna?» og svarer selv:

– Det er ikke fordi jeg hater FN. Men alt for mange ganger har jeg opplevd at de ikke er der de trengs mest, til tross for at de har enorme ressurser. Men nå, når vi ser hvordan det humanitære rammeverket rakner fordi Trump med et pennestrøk kutter livslinja til noen av verdens fattigste, har jeg ikke lyst til å legge ved på bålet til de som vil brenne ned FN. For mitt mål med kritikken har vært at FN-systemet skal bli bedre.

– Vi må snakke om Rock Club Bangui, der «det var kaldt øl i glasset og et basseng fullt av bleke og flørtende expats i bikini». Er dette utelatt fra filmen fordi det var for kontroversielt?

– Nei, absolutt ikke. Det ble gjort opptak til en slik scene fordi regissøren ville ha med det aspektet. Men så har det blitt kuttet, kanskje fordi det ble for mange historielinjer.

 – Men kan du si noe om det å være en hjelper for folk i krise, og det å ta vare på seg selv?

– For å gjør en god jobb i tolv timer, hver dag, i en krise, må man finne rom til seg selv. Da er det bedre å hoppe hoppetau, eller ta seg en øl på basen, dyrke samholdet i teamet. Men etter hvert som situasjonen roet seg noe, dro også jeg til Rock Club Bangui. Det var krevende, for der ble de enorme forskjellene tydelig. Alle privilegiene til FN-folk, journalister, forretningsfolk og andre som var mest opptatt av seg selv.

– Var det stygt?

– Ja, det var det. Hvis man akkurat har sett noen få hugd av seg hodet, og så...

Lindis Hurum leter etter ord.

– En ting er å gå ut å ta en øl. Men at man flasher, går på det dyreste hotellet, kjøper en flaske med rom, kanskje en prostituert... altså hele den greia der. Jeg har sett det i mange av de krisene jeg har jobbet. At folk tar for seg. Det er helt sjukt, sier Hurum.

– Forbundet med mye skam

Samtidig er det kanskje noe menneskelig, innvender hun mot sitt eget resonnement.

– Og det var jo ikke sånn at de som bodde inne i leiren ved flyplassen gråt hver kveld. Jeg tror alle mennesker prøver å finne en normalitet i den situasjonen man er i, og det var også fester inne i leiren. En forskjell var kanskje at de ikke hadde champagne.

I boka skriver Hurum om den dagen i slutten av januar 2014, når hun skal reise hjem:

«Jeg går duknakket om bord i flyet som straks etter takser bortover. (...) Flyet er så tett på at jeg kan se om de smiler eller ei, de barna som bor nærmest piggtråden. De smiler, vinker og lager grimaser. Jeg flirer tilbake, men latteren setter seg fast. Jeg tror jeg ville vist flyet fingeren om jeg var dem. Jeg skammer meg fordi jeg kan dra, fordi jeg kan velge å ta fri fra dette.»

– Jeg er stolt av mye av det vi får til. Men når jeg drar hjem fra oppdrag føler jeg meg som alt annet enn en helt. Da er jeg bare en privilegert nordmann. Og det er forbundet med skam og dårlig samvittighet. Det er egentlig veldig uperfekt det vi holder på med, og jeg har aldri vært et sted hvor jeg ikke kunne gjort mer, eller angret på valg jeg har tatt. 

– Humanitært arbeid er ikke sort-hvitt. Og der har jo filmmediet en fordel, sammenlignet med halvannet minutt på Dagsnytt 18. Og det er en viktig grunn til at jeg til slutt sa ja til at denne historien kunne bli film, sier hun.

Hurum håper folk som ser den, kanskje spesielt ungdom, skal bli nysgjerrige på et lite omtalt land – og ikke minst vil fundere over dilemmaet man presenteres for i filmen.

– Jeg håper de vil spørre seg om hva de ville gjort i samme situasjon. Som hjelpearbeider har jeg mange ganger opplevd at det egentlig ikke finnes noe godt svar. Det er jo dét som er et dilemma, et valg mellom to dårlige alternativer. På julaften i Bangui handlet det om å evakuere, og la Albert dø. Eller å bli og redde ham, sier Hurum og spør:

– Hva er et menneskeliv egentlig verdt?

Les også:

Skam, hat og frykt – en nødhjelpers dagbok