Anmeldelse
«Løvejakt» i mørke kroker av britisk kolonihistorie
Er det en historiebok, en reiseskildring eller en personlig hyllest til maasaiene og deres naturvisdom? Ja, alt dette og enda mye mer.
journalist i Panorama nyheter og tidligere mangeårig redaktør av Panoramas forløper «Bistandsaktuelt»
Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.
Ole Bernt Frøshaugs bok er sjangeroverskridende og springende, men det hindrer heldigvis ikke leselysten. Den får farge og sjarm gjennom forfatterens egne
opplevelser i møtet med en myteomspunnet folkegruppe på grensen mellom Kenya og
Tanzania. Til tider er den til og med poetisk og humoristisk.
Frøshaug, som selv bodde fire år i Kenya på 1990-tallet, har bakgrunn både som fotoreporter, dokumentarfilmskaper og bistandsarbeider. De lengste oppholdene i landet har han imidlertid hatt som medstifter av en øko-safaricamp, i samarbeid med andre ildsjeler og lokale maasaier.
Det er særlig erfaringene fra denne perioden og senere, blant annet fortellingen om etableringen av et stort naturvernområde, som får bred omtale i boka.
Boka «Den store løvejakten» formidler i større grad enn de fleste andre historiebøker og reiseskildringer fra Afrika lokalbefolkningens egne synspunkter på natur, miljø, dyrevern, modernisering og utvikling.
Den beskriver omfattende ødeleggelser av naturmiljøet i Mara-området, konflikter om knappe ressurser og kraftige innhogg i leveområder både for dyr og mennesker. Samtidig er den et sterkt forsvar for lokalbefolkningens rett til å høste av ressursene – både vilt og natur – til beste for egen utvikling.
Samtaler rundt leirbålet
Maasaienes egne synspunkter er viet stor plass. Boka gir inngående beskrivelser av enkeltmenneskers livsanskuelser og særlig deres syn på hvordan mennesker bør leve i pakt med naturen.
Frøshaugs mange og lange samtaler med lokale venner og samarbeidspartnere rundt leirbålet har gitt næring til denne øko-filosofiske delen av boka.
Kolonihistoriens betydning for landets og områdets utvikling er viet bred plass og trekkes inn i ulike sammenhenger, for eksempel i omtalen av europeernes tvangsflytting av maasaiene fra deres opprinnelige leveområder og hvordan deres interesser gang på gang ble oversett.
I omtalen av de senere tiårs utvikling i området gir forfatteren kritisk omtale av flere sider ved moderniseringen, blant annet nykolonialistiske trekk ved moderne safariturisme.
Storbritannias mørke kolonihistorie
Boken er kanskje på sitt mest interessante når den vandrer innom lokale funn i Maasai-området knyttet til de mørkeste sider av Storbritannias kolonihistorie. Boken beskriver britenes brutale forsøk på å slå ned det gryende mau-mau-opprøret på 1950-tallet.
Få år etter at verden lot seg sjokkere av Nazi-Tysklands fangeleirer etablerte britiske koloniadministratorer et omfattende undertrykkelsessystem for å knuse den kenyanske kolonimotstanden.
Systemet besto av fengsler, omskoleringsleirer, spioner og angivere, drap og tortur – og tok liv av flere tusen kenyanere.
Caroline Elkins ga allerede i 2005 ut boken «Britain’s Gulag» som i detalj dokumenterte den britiske kolonimaktens overgrep mot Kenyas frigjøringsbevegelse Mau-Mau og sivilbefolkningen.
Særlig var det folkegruppen kikuyuer som ble utsatt for de omfattende overgrepene, dokumenterer den amerikanske historieprofessoren. Den «glemte» historien er omtalt både av historikere, The Guardian og BBC tidligere, men fortjener langt mer internasjonal og akademisk oppmerksomhet enn hva den har fått så langt.
Drøyt 5000 kenyanske familier har fått økonomiske erstatninger etter drap og tortur, men et rettsoppgjør med britiske overgripere har aldri skjedd.
Frøshaug bidrar til å sette søkelys på de britiske overgrepene gjennom å lete opp kildemateriale i nasjonalarkivet, han finner spor og får en 100-åring i tale om én av de grusomme konsentrasjonsleirene; Mara River Works Camp.
Mange styrker, én svakhet
«Den store løvejakten» er velskrevet, tidvis poetisk og bør være interessant både for Afrika-kjennere og den allmenne norske leser. Frøshaugs (og Pål Hermansens) egne bilder fra flere tiårs reiser, spredd utover mellom kapitlene, gjør lesningen tidvis til en estetisk nytelse.
For de spesielt interesserte er det også omfattende kildehenvisninger, ordforklaringer på maasai-ord og noter som bidrar til å gi boka økt troverdighet og faglig tyngde.
Det er mye pent å si om denne boka. Ikke minst er den lærerik, om maasai-kulturen, lokalbefolkningenes historie og deres forhold til savannen og dyrelivet.
Om anmelderen skulle sette fingeren på et svakt punkt i boka er det at de flotte bildene bare i begrenset grad spiller sammen med teksten.
For eksempel burde en bok som, med troverdighet, setter lokalbefolkningens egne synspunkter i fokus – av respekt for menneskene selv – også gitt navn på de mange personer som er avbildet.
