– Afrikansk naturetikk kan bidra til å løse klimautfordringene

Det er som kjent langt fra Senegal til Somalia og fra Niger til Namibia. Likevel blir man i den akademiske litteraturen møtt med teoretiske forsøk på å definere en «afrikansk» naturetikk. 

En av dem som har prøvd seg på den disiplinen, er den sørafrikanske filosofen Kevin Behrens fra Universitetet i Johannesburg. Behrens har utviklet begrepet interrelatedness, som er et afrikansk tankesett basert på antakelsen om at alt – både mennesker, dyr og natur – er en del av et kosmologisk samspill og derfor er relatert til hverandre. 

– Tankesettet som råder i store deler av Afrika sør for Sahara, er at alt i kosmos er knyttet til hverandre. Ut fra denne tanken er vårt ve og vel avhengig av andre, og derfor er det åpenbart at mennesket har en moralsk forpliktelse til å overlevere verden i en rimelig tilstand til fremtidige generasjoner, sier Kevin Behrens til Panorama.

For den sørafrikanske filosofen er det viktig å påpeke hvordan den såkalte afrikanske naturetikken skiller seg fra hvordan folk i Vesten tradisjonelt har sett på forholdet mellom mennesker og natur: 

– En av de store forskjellene er at man i Vesten i århundrer ble sett på som eksistensielle bestanddeler som sto utenfor naturen. Slik er det ikke i store deler av Afrika. Her er ikke vi mennesker større enn naturen, men en del av den. Vestens respekt for naturen i Afrika blir faktisk ofte erstattet av en bestemt frykt, da naturen i Afrika kan være svært farlig, sier Behrens.

Urfolks syn på naturen neglisjeres 

Skulle man forledes til å tro at Kevin Behrens' begrep interrelatedness og annen såkalt afrikansk naturetikk, som svar på dagens presserende klimautfordringer, hører fortiden til, kan man tro om igjen.

Blant annet har den nigerianske filosofen Philomena Ojo beskrevet hvordan folklore og visse sosiale tabuer bidrar til å bevare økologisk balanse. Det samme gjorde ugandiske Bosco Bwambale da han nylig demonstrerte hvordan urfolks konseptualiseringer av flom avslører betydelige svakheter i den vitenskapelige tilnærmingen til moderne katastrofehåndteringen.

Behrens er også positiv til afrikanske naturforskeres rolle i arbeidet med naturvern:

– I Afrika sør for Sahara finnes mange fornuftige refleksjoner om hvordan man kan beskytte naturen, men dessverre er mange av disse historisk blitt undertrykt. Da nasjonalparker ble opprettet i Afrika, ble det ofte gjort uten å inkludere lokalbefolkningen og deres epistemologier i beslutningsprosessene. 

Behrens ord er ikke tatt ut av løse luften, men støttes av utallige eksempler på hvordan naturreservater og økoturisme i hele Afrika har bidratt til å drive urfolk bort fra områdene der de og deres familier har bodd i hundrevis av år. 

I Zambia hogger regjeringen i skrivende stund store mengder skog nær hovedstaden Lusaka, slik at luksuseiendommer – til stor ulempe for de titusenvis av mennesker i området, hvis økosystem står i fare for utryddelse – kan bygges.

I Tanzania blir masaifolket fjernet fra områdene sine for å utvide lukrative naturreservater slik at regjeringsdepartementene kan skumme fløten.

I Botswana har regjeringen forsøkt å flytte nesten 3000 urfolk fra Kalahari-reservatet og for å plassere dem i gjenbosettingslandsbyer for å assimileres til offisielle botswanske innbyggere.

Til tross for de dystre historiene mener Kevin Behrens at det i dag gjøres mer enn noen gang før for å involvere lokalbefolkningen i beslutningsprosessene: 

– Jeg opplever at lokalbefolkningen og deres ideer i økende grad blir tatt på alvor, selv om dette ikke er det samme som å si at de ikke lenger blir neglisjert. Dette skjer ofte ubevisst, for eksempel når forskere utelukkende fokuserer på fakta og empiri, og ikke har tid til å lytte til såkalt tradisjonell visdom.

Afrika kan ta ansvar

Når samtalen dreier seg om Afrikas rolle i internasjonal klimapolitikk, er det ofte klimakompensasjon og sammenhengen mellom klima og utviklingspolitikk som står først på dagsorden. Behrens tror heller ikke at dagen der afrikanske statsoverhoder sitter ved bordenden i internasjonale klimaforhandlinger, er rundt hjørnet riktig ennå. 

Likevel har han et svakt håp om afrikansk-baserte løsninger på klimautfordringene: 

– Mitt håp er forankret i elementer fra epistemologi sør for Sahara, som innebærer at når et medlem av en sosial gruppe har begått en ugjerning, prøver gruppen å bringe denne personen tilbake til gruppen – og ikke isolere ham eller henne. 

Behrens relaterer denne tankegangen til internasjonale klimaforhandlinger. Afrikanske land må tilgi og samarbeide med nasjonene som har forårsaket naturen – spesielt den i Afrika – så mye skade:

– Vår etiske posisjon gir oss muligheten til å statuere et eksempel, men i stedet venter vi på at USA kommer med løsningene eller at vestlige land betaler klimakompensasjon. Det kunne vært bærekraftig dersom afrikanske ledere var proaktive, men i stedet trekker de oppmerksomheten til det faktum at Vesten har forurenset så mye som de har hatt lyst til. 

For Behrens er det imidlertid en veldig enkel grunn til at mange afrikanske statsledere påtar seg offerrollen i klimaforhandlingene: 

– Denne type retorikk som brukes, gir jo mening. Det er jo også her at det er mye hjelp å hente. Men som du sikkert kan høre, er jeg i utgangspunktet lite optimistisk når det gjelder afrikanske lands bidrag til internasjonal klimapolitikk så lenge fokuset for hvert enkelt land er hvilke økonomiske fordeler de kan hente, sier Behrens.