Kommentar:
En Afrika-strategi for norske interesser
Regjeringens nye Afrika-strategi setter norske interesser først, mens direkte, tradisjonell bistand er mer eller mindre borte som politisk virkemiddel.
Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
Journalist og forfatter
En 17 måneder lang arbeidsprosess, ilagt dialog med mange Afrika-aktører i sivilsamfunnet, akademia, næringsliv og politikk, endte med at regjeringen mandag endelig lanserte sin nye Afrika-strategi.
Den består av 28 sider, prydet med fargesterke bilder fra et mangfoldig kontinent med 54 land og stor variasjon i menneskelige livsvilkår.
Det er grenser for hvor presis en strategi kan være i møte med en kompleks virkelighet, men noe er veldig tydelig allerede i første avsnitt, der afrikanske lands økende betydning globalt blir slått fast.
Der står det at «for å ivareta våre fremtidige interesser, må vi styrke og videreutvikle relasjonene i takt med at verden endres. Det krever tydelighet på hva som er norske interesser og fortrinn i samarbeidet».
At norske interesser skal styre samarbeidet med afrikanske land, har vært et stadig mer uttalt mål for skiftende regjeringer helt siden 2009, da den daværende Stoltenberg-regjeringen kom med sin utenrikspolitiske stortingsmelding «Interesser, ansvar og muligheter».
Den gangen var det langt mer kontroversielt enn det er i dag å begrunne utviklingssamarbeid, eller bistand, med egeninteresse.
Under Arendalsuka i fjor sommer gikk utviklingsminister Anne-Beathe Tvinnereim sågar langt i å erkjenne at bistand kan ivareta norske, sikkerhetspolitiske interesser. Den nye Afrika-strategien stadfester denne utviklingen.
Tvinnereim lanserte arbeidet med Afrika-strategien sammen med daværende utenriksminister Anniken Huitfeldt for halvannet år siden, og hun har deltatt aktivt i arbeidet med å utvikle den.
Da strategien ble lagt frem i Oslo, var det imidlertid utenriksminister Espen Barth Eide og Tvinnereims statssekretær Bjørg Sandkjær som satt i panelet. Tvinnereim var på svenskegrensen for å møte sin svenske kollega, og det skyldtes kun kalenderkollisjon at hun ikke deltok, ifølge Utenriksdepartementet.
Det kan godt være, og ikke til forkleinelse for Sandkjær, som vet hva hun snakker om, men Tvinnereims fravær sendte et signal om at Eides sikkerhets- og klimapolitiske prioriteringer har veid tyngst når strategien er blitt utarbeidet.
Ordet «fattigdomsbekjempelse», som i mange år har vært selve ledestjernen for bistand og norsk samarbeid med Afrika, blir her brukt bare to ganger.
Fattigdomsfravær
Hvilke prioriteringer blir så lagt i strategien? Ordbruken sier noe: Ordet «fattigdomsbekjempelse», som i mange år har vært selve ledestjernen for bistand og norsk samarbeid med Afrika, blir her brukt bare to ganger. Da som begrunnelse for at norsk næringsliv skal bidra til økonomisk vekst og til å sørge for strøm til de 600 millioner afrikanerne som fortsatt må greie seg uten.
Videre er det langt mindre vekt på utdannelse, nok et utviklingspolitisk yndlingsord gjennom flere tiår. Det står riktignok at «det er i vår felles interesse å styrke samarbeidet for at flere barn og unge får utdanning og at denne er av god kvalitet».
Men utdanning fremstår ikke lenger som en rød tråd i samarbeidet med afrikanske land, slik som tidligere. Og kun en uforpliktende setning om at «Norge vil videreføre stipendordninger for afrikanske studenter i Norge og bygge opp under gjensidig studentutveksling» er svar på kritikken om at studieavgift i fjor ble innført for studenter i Norge fra land utenfor EU og Sveits.
Et annet talende fravær er det som før ble kalt «kvinnerettet bistand», noe Tvinnereim lovet å satse mer på etter at hun ble statsråd i 2021.
Riktignok står det at «fremme av kvinners rett til likeverdig deltakelse i det politiske og offentlige liv er gjennomgående i våre partnerskap med afrikanske land. Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter og bekjempelse av seksualisert og kjønnsbasert vold vil kreve økende oppmerksomhet i samarbeidet».
Det er vel og bra, men hva med målrettet innsats for å sette kvinner i stand til selv å kjempe for sine rettigheter? Det er ikke tilstrekkelig å slå fast at «betydningen av kvinners deltakelse i beslutningsprosesser er viktig».
Veldig multilateralt
10,2 milliarder kroner, eller 17 prosent av norsk bistand var i fjor øremerket Afrika, og nesten halvparten av dette ble gitt via multilaterale organisasjoner. I tillegg gir Norge mye assistanse til afrikanske land ved å finansiere FN-organisasjoner, fond og utviklingsbanker.
Den nye strategien legger opp til at Norge skal samarbeide nært med afrikanske land om å styrke det multilaterale systemet, som er truet av sterkere regionale organisasjoner og en dalende respekt for folkeretten.
Erfaringen fra FNs sikkerhetsråd i 2021–22 viste at Norge kan samarbeide godt med afrikanske land, for eksempel da Ghana og Norge utarbeidet en resolusjon om kontroll av piratvirksomhet utenfor Vest-Afrika.
I året som er gått, har Norge fått honnør fra afrikanske land for å ha stemt for våpenhvile i Gaza allerede 20 dager etter Hamas-angrepet på Israel i fjor, mens de fleste vestlige land avsto fra å stemme i FNs generalforsamling.
Krigen i Gaza og palestinernes lidelser er en enormt mobiliserende sak i det globale sør, og har fremkalt anklager om at vestlige land tolererer Israels drap på palestinske barn, men fordømmer Russlands drap av sivile ukrainere. Norge rammes ikke av den kritikken.
På den andre siden er det vesentlig for tillit mellom Norge og afrikanske land at det finnes møtepunkter, for eksempel i form av ambassader. Da er det kanskje ikke noen god idé å legge dem ned, som i Uganda i fjor.
Fred og sikkerhet
Et avsnitt om sikkerhet og fredsengasjement er strategiens mest interessante. Der står det at «norsk freds- og forsoningsengasjement i Afrika prioriteres gjennom målrettet innsats på basis av forespørsler fra parter i regionen».
Det er lavkonjunktur for fredsdiplomati i verden i dag, og prisverdig at Norge vil prioritere å videreføre en lang tradisjon for å megle fred. Det virker umulig å få til fred i Gaza og i Ukraina, og der er det dessuten større muskler som må til enn de Norge har.
I afrikanske land, derimot, har norske aktører og deres støttespillere muligens større handlingsrom. Dét til tross for at det ser ut som om Norge har utspilt sin rolle i den mest blodige konflikten i Afrika nå, nemlig i Sudan.
Videre heter det i avsnittet at «Norge vil støtte opp om AUs samarbeid med FN, samt NATO, der det er ønskelig fra afrikansk side. Norge vil fortsatt delta i FNs fredsbevarende operasjoner og samarbeide med afrikanske og vestlige partnere for å styrke kontinentets ivaretakelse av egen sikkerhet».
Her er det temmelig uklart om NATO, eller Norge for den del, er i stand til å imøtekomme eventuelle ønsker fra Den afrikanske unionen (AU), som NATO har en samarbeidsavtale med. Nato har i øyeblikket mer enn nok med å demme opp for trusselen fra Russland, og Norge har i hvert fall ikke kapasitet til å bidra stort mer til fredsbevarende operasjoner.
Noe overraskende trekker strategien frem Training for Peace, et program som ble påbegynt for snart 30 år siden i det sørlige Afrika, og som går ut på å trene opp politifolk og sivile til å operere i fredsbevarende operasjoner. Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) er en av institusjonene som står bak, og millioner av norske skattekroner er brukt på opptreningen. Men i en evaluering for ti år siden fikk programmet ganske dårlig karakter. Forhåpentligvis har UDs oppfølging siden da gjort at treningen gir bedre resultater nå enn den gangen. Men det sier ikke Afrika-strategien noe om.
Energi
Energi-, forsknings- og næringslivssamarbeid er viktig i Norges satsing i Afrika fremover, ifølge strategien. Her er det store muligheter i et marked som ventes å bestå av en fjerdedel av klodens befolkning i 2050. Kontinentet har dessuten nok av sol og vind til å bringe verden ut av fossil energi-avhengighet.
Men strategien nevner ikke Equinor med ett ord, og Norges statlige oljeselskap, om aldri så autonomt, er vel det viktigste instrumentet vi har til å få i gang bærekraftig energiutvikling i Afrika? Eller er det sånn at Equinor tjener for godt på sin olje- og gassvirksomhet i afrikanske land til at selskapet ikke vil satse tungt på vind- og solkraft? Det sier ikke strategien noe om.
USA kom med sin Afrika-strategi for to år siden, som svar på den økende stormaktsrivaliseringen om afrikanske lands gunst. Norges strategi er et lite bidrag på en arena der demokratisk utvikling og menneskerettigheter er i spill, og hvor autoritære regimer i Moskva, Beijing og Riyadh byr opp til dans. Det er ambisiøst da å by på «tverregionalt samarbeid med afrikanske land i multilaterale fora om folkeretten, demokrati, menneskerettighetene, humanitære spørsmål og bærekraftig utvikling». Men det er ikke lov å la være.
