Meninger:
Afrikas klimakamp handler om mer enn toppmøter
Når det afrikanske klimatoppmøtet i Kenyas hovedstad Nairobi avsluttes i ettermiddag, kan jeg garantere at det blir store ord og fagre løfter i slutterklæringene. Det er imidlertid god grunn til å frykte både grønnvasking og at løftene heller ikke denne gang vil følges opp når hverdagen kommer.
Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
Historiker, professor i utviklingsstudier ved OsloMet og forfatter av «Afrika. Fra de første mennesker til i dag».
Det er på høy tid at mer oppmerksomhet gis til konsekvensene av global oppvarming og klimakrise i Afrika, slik tilfellet har vært under det tre dager lange toppmøtet Africa Climate Summit i Nairobi.
Samtidig er det interessant at konferansen, som avsluttes i dag, har funnet sted i Kenya, med sterke tradisjoner for grasrotaktivisme. Landet er dessuten en del av det østlige Afrika – en av verdens regioner som er hardest rammet av tørke, oversvømmelser, sult og store flyktningstrømmer.
Selvsagt er det bra med finansiering utenfra for å utnytte kontinentets enorme sol- og vindpotensial for å generere elektrisitet, og her er det mange lyspunkter. Men det må andre satsinger og initiativer til om dette skal komme de 600 millionene uten strøm i dag til gode, også her handler det om fordeling og motstridende interesser.
Det er stor avstand mellom afrikanske eliter og fattige som rammes hardest av klimaendringer, og rovdrift på mennesker og natur. Miljøkampen fortsetter derfor når utenlandske massemedier pakker sammen og statlige konferanseturister vender hjem til budsjetter hvor pengene henger langt løsere.
Det er snart 15 år siden rike land lovet å stille opp med 100 milliarder dollar til klimabistand for hele det globale sør. Løftet er ennå ikke innfridd, og ikke mer enn rundt en firedel har gått til Afrika.
Klimaurettferdighet
Afrika har snart en femdel av verdens innbyggere, men står bare for tre–fire prosent av alle CO2-utslipp, og en langt lavere andel om vi legger historiske utslipp til atmosfæren til grunn. Det er en slående illustrasjon av det som kalles klimaurettferdighet, som vi ser både globalt og innad i de enkelte land, der det er de som bærer minst ansvar som bærer de tyngste byrdene, ofte med egne liv.
Dette er godt dokumentert i Climate Inequality Report 2023, som Norad og FNs utviklingsprogram har tatt initiativet til. Av de 20 landene i verden som rammest hardest under klimakrisa, er 17 afrikanske. Det er få land i Afrika som har betydelige utslipp, hovedsakelig er det bare Sør-Afrika og enkelte oljeprodusenter.
Sammenlikner vi Norge med for eksempel Mali, Tsjad, Niger eller Malawi, har en gjenomsnittsnordmann i løpet av første uke av januar sluppet ut like mye som en innbygger i disse landene gjør på ett år.
Flere samtidige kriser
I Afrika sør for Sahara lever mer enn 85 prosent av befolkningen på under fem til seks dollar om dagen, ifølge Verdensbanken. Da skal det ikke store endringer til i nedbør, svidde åkrer eller oversvømmelser til før det handler om liv og død.
Den globale oppvarmingen fører også til at malariamyggen kryper oppover i landskapet. I sin nye rapport slår Verdens helseorganisasjon fast at det årlig dør over 400 000 afrikanske barn av malaria. Klimakatastrofene koster også mye penger som ellers kunne vært brukt til å bedre helsevesenet.
Afrikanske land sliter med ettervirkninger av koronapandemien, gjeldskrise, konflikter og høye matvarepriser, og har lite å stille opp med på egen hånd for omstillinger og avbøtinger. Bare vertslandet for konferansen betaler åtte milliarder dollar i renter og avdrag i året, og president Ruto la i sin åpningstale stor vekt på sletting av gjeld.
Løfter som ikke innfris
Det er snart 15 år siden rike land, under Jens Stoltenbergs ledelse, lovet å stille opp med 100 milliarder dollar til klimabistand for hele det globale sør. Dette langt fra tilstrekkelig. Løftet for 15 år siden er heller ennå ikke innfridd, og ikke mer enn rundt en firedel har gått til Afrika. I fjor ble det opplyst at samlet beløp lå på i overkant av 83 milliarder dollar, men den britiske bistands- og solidaritetsorganisasjonen Oxfam har i en grundig rapport vist at dette er en kraftig overdrivelse av de reelle tall.
100 milliarder dollar er for øvrig langt mindre enn det norske Oljefondets verdi økte med i første halvår i år.
Det er aldri mangel på store ord og fagre løfter i innlegg og slutterklæringer, men det er grunn til å frykte at dette heller ikke denne gang følges opp når hverdagen kommer.
Mange miljøorganisasjoner frykter med rette at kapitalsterke investorer og statsledere med grønnvasking som spesialitet, får gjennomslag for alt som smaker av kvotehandel, karbonkreditter og markedsøkonomiske framstøt.
Det er jo disse kreftene som allerede styrer mye av det som kalles klimapolitikken i de mest forurensende landene.
Det er ikke tilfeldig at den mest omtalte satsinga på karbonkreditter bygger på et opplegg utarbeidet av McKinsey og andre konsulentselskaper, støtta av Rockefeller Foundation, og med kapitalinnsprøyting fra De forente arabiske emirater (UAE).
Sammenslutninga av afrikanske klima- og miljøorganisasjoner, som sto bak en stor demonstrasjon ved åpninga av konferansen 4. september, taler ikke om klimapolitikk, men om «climate politricks».
De minner oss også om at kampen ikke bare står på internasjonale toppkonferanser, men rundt om i byer og lokalsamfunn, der det er hjemlige eliter, utenlandske sponsorer og tilhengere av det som forskjønnende kalles grønn vekst, som er motparten.
Ulike land, ulike utfordringer
I Kenyas naboland Uganda kjempes det mot det store oljeprosjektet som nå kommer i drift, der en nesten 1500 kilometer lang rørledningS til kysten av Tanzania raserer skog og rammer områder kjent for biologisk mangfold.
I Sør-Afrika er det sterke og aktive miljøorganisasjoner som står opp mot ANC-regjeringas storstilte planer om elektrifisering fra kraftverk som baserer seg på det som utrolig nok kalles for reint kull. Her står kampen også om samarbeidet med Shell om en av de mest ødeleggende formen for gassproduksjon, kjent som fracking, det vil si hydraulisk oppsprekking ved masseinnsprøyting av vann. Det er dessuten en trussel mot grunnvannet i et land som i høyeste grad opplever den ene vannkrisa etter den andre.
Interessant nok oppholdt president William Ruto seg i åpningstalen ved behovet for treplanting, men hans egen regjering har til miljøorganisasjoners store fortvilelse nylig opphevet forbudet mot kommersiell avskoging, der saka nå ligger i rettsvesenet.
I andre land i nærheten, som i Mosambik, føres det nå kamp mot utbygging av megadammer, som ga støtet til Maputo-erklæringa fra ei lang rekke miljøorganisasjoner og enkeltpersoner fra hele verden som var samla til den fjerde konferansen om elver og dammer i juli i år.
På Nairobi-konferansen har det derfor vært mange aktivistorganisasjoner og deres internasjonale samarbeidspartnere, blant annet i Friends of the Earth International og en panafrikansk paraplyorganisasjon for klimarettferdighet som advarer mot toppstyrte tiltak som risikerer å gjøre vondt verre for lokale økosystemer, eller som er kostnadskrevende slag i lufta om arbeidet ikke er forankra lokalt og utformes med innflytelse fra dem som i dag rammes hardest. Kravet er derfor langt mer grunnleggende endringer i samfunns- og maktforhold enn det som går under konferansens overskrifter om grønn vekst og klimafinansiering.
Det er også en velbegrunnet frykt for utbygging av såkalt rein energi i vår del av verden som krever en intensivert rovdrift på afrikanske mineraler, der gruvedrift som allerede er en miljøversting og basert på hensynsløs utbytting.
Det pekes i tillegg på at Afrika ville hatt mye mer penger til disposisjon for omstilling og avbøting om kontinentet ikke blei tappa for midler gjennom storselskapers skatteunndragelser, superprofitter, prisfiksing og banksamarbeid med korrupte eliter.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.