Slik tømmer Kina havet for fisk: 
– De stjeler det som skal være vårt

Kanoen er dekorert med bibelske ord. Som en talisman mot de til tider høye atlanterhavsbølgene og med et håp om en god fangst. Kanskje også for å beskytte fartøyet mot de kinesiske industritrålerne som lurer langt der ute i farvannet utenfor fiskerlandsbyen Jamestown i Ghanas hovedstad Accra.

– Det har hendt at kollegaer har druknet etter at kanoene deres kantret som følge av bølgene fra trålerne. Men kineserne bryr seg ikke, sier Samuel Otoo, en av de to som utgjør mannskapet. 

I de tidlige morgentimene, før varmen begynte å trykke på, dro Otoo og makkeren av gårde. Nå, klokken 15 på ettermiddagen, er de på vei tilbake. Et par av trålerne var der ute i dag også, forteller de. Men kanoen overlevde. 

Overflatebølger og ødelagt fiskeutstyr er ikke det eneste de store skipene forårsaker. For det har skjedd noe de siste årene, ikke bare her i Ghana, men langs hele den vestafrikanske kysten der hundretusenvis av mennesker er avhengige av det havet gir for å holde sulten i sjakk og dekke proteinbehovet. 

Samuel Otoo og hans kollega Alfred Ofore Kae kan ikke lenger regne med noen storfangst når de skal ut på fiske. En av årsakene, ifølge rapporter fra den britiske organisasjonen Environmental Justice Foundation (EJF), er de kinesiske trålerne. En bunntråler i vestafrikanske farvann fanger i gjennomsnitt rundt 1250 tonn fisk per år – 800 ganger mer enn mengden småfisk som fanges av en gjennomsnittlig vestafrikansk kano.

«Den sterkestes rett»

Allerede på 1880-tallet begynte man å bekymre seg for at man kunne gå tom for fisk i havene i fremtiden dersom man fortsatte å slakte i store mengder. Britiske torskefiskere fortalte om hvordan de måtte reise stadig lenger på jakt etter fisk, for så å komme tilbake med stadig mindre fangster. De henvendte seg til Royal British Trawl Commission, hvis mest innflytelsesrike medlem var Thomas Henry Huxley, en zoolog og darwinist med en dogmatisk tro på naturens kraft og overlevelse av de sterkeste. 

Huxley fnyste av torsken. Å tro at havet kunne gå tomt for fisk, var «uvitenskapelig», sa han. Bare den svake torsken lot seg fange. De sterke klarte alltid å komme seg unna, og dermed ville torskebestanden utvikle seg evolusjonært, ifølge Huxleys måte å se det på. 

«Det er utenkelig at de store fiskeriene [...] noen gang kunne bli uttømt», argumenterte han på et seminar i 1883, et rådende syn i vitenskapen på den tiden. Men det skulle vise seg at han tok feil. Det de britiske torskefiskerne opplevde på 1880-tallet, var bare en vag forvarsel om hva deres vestafrikanske kolleger nå opplever på hver eneste fisketur.

Når Samuel Otoo og Alfred Ofore Kae når land, hjelper rundt ti kolleger dem med å trekke opp kanoen. Det er ingen lett jobb. De synger vestafrikanske arbeidersanger mens svettedråpene renner nedover pannen og båten trekkes lenger og lenger oppover stranden med desimeterlange støt.

I forhold til den massive arbeidsinnsatsen virker overskuddet ubetydelig. En liten kasse med brasmer og en liten spade med sardinella. Det er alt de har fått i dag.

– For 20 år siden kunne vi få fire, fem ganger så stor fangst, sier Kae, som er 42 år og har fisket siden han var tolv. 

På begynnelsen av 2000-tallet hadde småskalafiskerne i Jamestown vanligvis ikke engang motor på kanoene og ikke noe GPS-utstyr slik de har i dag. 

– Likevel får vi ikke på langt nær like mye fisk nå. Så det er klart at aksjene går drastisk ned, sier Alfred Ofore Kae. 

Fiskernes historier støttes av forskning. Blant annet viser en studie ledet av Ghana Fisheries Commission at fangstene av sardinella, makrell og ansjos i 2019 bare var 40 prosent av hva de var i 1993. Verst sto det til med sardinellaen, der fangsten var bare ti prosent av 1993-volumet. Dette i et land hvor opptil tre millioner mennesker er direkte eller indirekte avhengige av fiske. 

Alfred Ofore Kae fortsetter: 

– Det viser seg i familiens økonomi. Vi har ikke så mye penger å flytte rundt på lenger.

Etter at kanoen er lastet, åpner kollega Samuel Otoo og kona Nelly Sampson døren til det lille strandskuret som er deres og syv år gamle Sevens hjem. Det er ikke større enn at sengen akkurat får plass. Sampson ler når hun får spørsmål om hvordan familien blir påvirket av det stadig dårligere fisket. Går de noen gang til sengs sultne? 

– Hvis Samuel kommer hjem uten å ha fått fisk, så hender det, ja.

Politiske prioriteringer

Inne i slumområdet i nærheten av stranden ligger en liten pub. Noen barn sitter foran en TV og ser på kinesiske actionfilmer. Fiskere spiller brettspill og røyker. En viss bitterhet brer seg når spørsmålet om de reduserte fangstene kommer opp. Alle har samme oppfatning i spørsmålet om hvem som har skylda. 

– De stjeler det som skal være vårt, sier en av mennene og peker ut mot havet. 

«De» er ikke synlige for det blotte øye. Men ifølge appen Marinetraffic, som bruker såkalt AIS-teknologi for å spore skipsbevegelser i sanntid, er et par av de kinesiske fartøyene der ute for øyeblikket, inkludert bunntråleren Guo Jin 602. Flere kan ha sluttet seg til dem, men valgt å ikke være synlige. Ifølge en studie publisert i Science Advances i slutten av 2022 er det ikke uvanlig at trålere utenfor kysten av Vest-Afrika slår av AIS-transpondere når de kan mistenkes for å utføre skyggefulle operasjoner.

Mye peker på at det foregår noe ulovlig aktivitet når Kina for tiden tar fisk ut av verdenshavene med enestående effektivitet. 

Allerede på midten av 1980-tallet begynte Kinas eget territorialfarvann å bli utfisket, og de bygget derfor opp en langdistansefiskeflåte for å opprettholde arbeidsplasser og fiskeforsyninger. Spesielt de siste to tiårene har den vokst, og ingen andre land er i nærheten av å ha en så stor avsidesliggende fiskekapasitet som Kina.

I dag består flåten av tusenvis av skip, estimatene varierer fra i underkant av 3000 til nærmere 17 000, hvorav en stor andel er bunntrålere, en type fartøy som er kjent for å forårsake store økologiske skader. Langdistansefiskeflåten, som fisker i store deler av verdenshavene, er blitt en viktig del av Kinas politiske prioriteringer og av landets globale infrastrukturplan Belt and Road Initiative.

Mange av skipene kan være ute i årevis i internasjonalt farvann takket være enorme moderskip med stor lagringskapasitet. De mindre skipene kan legge til kai med moderskipene ute på havet, losse fangst, fylle på forsyninger og bytte mannskap. 

Det er ingen offisielle fangstdata for det kinesiske langdistansefisket. Men effektene, ifølge flere rapporter, er stadig tydeligere i havene – fra afrikanske kystfarvann til søramerikanske farvann, fra Stillehavet til Det indiske hav. Det har også ført til diplomatiske protester fra flere land, inkludert Ecuador etter at kinesiske skip dro opp tusenvis av tonn blekksprut utenfor Galapagosøyene. 

Går bevisst etter småfisk

Selv om mye av det kinesiske fisket ikke bryter med gjeldende regelverk, er det mange eksempler på ulovlig fiske, menneskerettighetsbrudd og korrupsjon. Dette er blitt spesielt tydelig i ghanesiske farvann, hvor den kinesiske fiskeindustrien er blitt tvunget til å velge en annen strategi enn andre steder. 

Ghanesisk lov tillater ikke fiskekort for utenlandskeide fartøy, men blant 74 bunntrålere med lisens i Ghana er over 90 prosent faktisk kinesisk eid gjennom ghanesiske frontselskaper. Dette ble avslørt i 2018 av EJF, som i en serie svært detaljerte rapporter har undersøkt den kinesiske fiskeflåten. 

De kinesiske selskapene har imidlertid knapt tatt seg bryet med å skjule sporene sine. Trålerne – som alle står oppført på nettsiden til Ghana Fisheries Authority – har kinesiske navn som Meng Xin eller Jin Hai. Når vi googler en av trålerne, Zhong Lu Yu 1003, får vi et treff på nettsiden til det kinesiske fiskeselskapet Zhonglu Oceanic Fisheries. Ifølge det ghanesiske fiskeritilsynet er tråleren eid av et selskap i Ghana, men her er den oppført som en del av det kinesiske selskapets flåte.

Ikke nok med at antallet ghanesiske trålerlisenser ifølge EJF og forskere er langt fra bærekraftig – trålerne er også beryktet for å drive ulovlig fiske utover sine vanlige kvoter. Et stort problem er det som i Ghana kalles «saiko». Det startet relativt uskyldig med at ghanesiske fiskere seilte ut til trålerne for å bytte ut sin uønskede bifangst mot forsyninger og penger. Men ettersom trålernes fangst av verdifull eksportfisk har gått ned, har trålerne bevisst begynt å gå etter mindre fisk for saiko-handelen med ghanesere. 

De bruker ulovlige garn med mindre masker og fanger stadig flere ungfisk som ennå ikke har reprodusert. Saiko anses å ha fått katastrofale konsekvenser. I en EJF-undersøkelse i 2017 kom det frem at over 50 prosent av det trålerne tok opp, var for saiko og derfor lå utenfor den offisielle statistikken. 

I 2021 slo ghanesiske myndigheter ned på handelen med saiko til havs. Men det har ikke stoppet det. I stedet flyttet handelen til havnen hvor esker med saikofisk nå selges til ghanesiske fiskehandlere – ifølge EJF rett foran øynene på havnemyndighetene. 

Et farlig yrke

Korrupsjon gjennomsyrer hele fiskeindustrien i Ghana, ifølge EJF. I en studie basert på 36 intervjuer med ghanesere som jobbet på trålere, kom det frem at 86 prosent hadde vært vitne til korrupsjon blant fiskeriinspektører og havnemyndigheter. Hovedvalutaen var kasser med verdifull eksportfisk levert til myndighetspersoner i bytte mot ikke-rapportering av ulovlig fiskevirksomhet.

Hvor langt er kinesiske kapteiner forberedt på å gå for å stoppe de som fortsatt tør å melde fra? Veldig langt, mener noen, inkludert frisøren Bernard Essien og broren hans, sjåfør James Essien, som begge bor i Accra-distriktet i Nima, omtrent en halv mil fra fiskerlandsbyen Jamestown. 

5. juli 2019 mottok James Essien en telefon. Emmanuel, den tredje broren i søskenflokken, var savnet. Han ble ansatt som fiskeriinspektør på en kinesisk tråler som ledd i et prosjekt finansiert av Verdensbanken. 

– Mannskapet hadde spist middag sammen og Emmanuel hadde dratt tilbake til lugaren sin. Dagen etter var han ikke der lenger. Politiet fant mobiltelefonen og passet hans i førerhuset, sier James Essien. 

Bare to uker tidligere hadde Emmanuel Essien gjort noe uvanlig til inspektør å være. 

– Han hadde gitt en rapport og videomateriale til politiet om ulovlig fiskevirksomhet om bord på en annen tråler, sier James Essien.

Bernard Essien trekker frem den håndskrevne rapporten på mobilen. I den beskriver Emmanuel hvordan den kinesiske kapteinen ga ordre om å dumpe store mengder fisk over bord, noe som er ulovlig. Likevel skjer det oftere og oftere, spesielt etter at Ghana bestemte seg for å slå ned på saiko-handelen til sjøs. Fisken som dumpes, er død og tilhører ofte den arten som ellers ville blitt tatt opp av småskala kanofiskere. Den dumpes for å gi plass til annen fisk av høyere verdi. 

Emmanuel Essiens rapport kunne ha ført til millionbot, og derfor mistenker familien at Emmanuel ble myrdet, noe den kinesiske kapteinen benektet. 

– Man faller ikke bare over bord uansett, rekkverket er høyt. De må ha gjort noe med ham. Han var alene der som inspektør, sier James Essien. 

Panorama har ikke hatt mulighet til å undersøke saken nærmere, men saken er tidligere omtalt i både The Guardian og av BBC. Samtidig er fiskeriinspektør en dokumentert farlig jobb og det er flere tilfeller på verdensbasis av inspektører som har forsvunnet sporløst. Årsakene kan man bare spekulere i. 

For familien er hendelsen et dypt traume. Etter nesten fire år har de fortsatt ikke klart å begrave Emmanuel, og de venter fortsatt på at politiets etterforskning skal fullføres. 

– Vi er veldig stolte av det han gjorde, men vi vil ha rettferdighet.

– Gud har en plan

Mens de kinesiske trålerne fortsetter med sin virksomhet, mener Ghanas fiskerikommisjon at sammenbruddet i bestandene ikke først og fremst kan skyldes dem. Det tyngste ansvaret ligger heller hos småskalafiskerne, sier de. De bruker i økende grad ulovlige hjelpemidler i fisket selv, som lys som tiltrekker fisk, dynamitt og DDT (et henholdsvis insektmiddel med nervegift, red.anm.). 

Blant småskalafiskere er det imidlertid en vanlig oppfatning at de er blitt tvunget til å ty til ulovlige metoder for å konkurrere med trålerne og saikohandelen. 

Alfred Ofore Kae, fiskeren i Jamestown, sier han kjenner mange som bruker blant annet dynamitt for å drepe fisk. 

– Det bør myndighetene sette en stopper for, ellers har vi snart ingen fisk igjen. 

I stedet for å bruke ulovlige metoder for å øke inntektene ønsker Kae å kjøpe sin egen båt. I dag jobber han kun på andres båter, men med sin egen håper han å tjene mer penger. 

– Jeg må sørge for at barna mine får en god oppvekst og kan gå på skole. Ellers vil de ikke kunne forsørge meg når jeg blir gammel. Det er ikke lett når fisket blir dårligere og dårligere. Men Gud har en plan for oss.

Les også:

Maler de fattiges mat til fiskemel: – Brukes til å mate fisk i europeiske oppdrettsanlegg