Maler de fattiges mat til fiskemel: – Brukes til å mate fisk i europeiske oppdrettsanlegg

Hver eneste ettermiddag, idet solen går ned over Kayar-stranden, begynner Mor Mbengue (40) på runden sin. Direktøren i det lokale fiskelaget går til stranden for å avgjøre tvister over en fisk som for bare få år siden ble ansett som helt verdiløs.

Alle har sin rolle når fiskebåtene kommer inn på stranden, og rundt tusen mennesker henter dagslønnen sin her.

Unge menn står klare i strandkanten, iført runde «bære-hatter» av solid stoff som de balanserer kasser oppå. Bak dem sitter kvinnene med beina i kors, klare med brett, kniver og kurver. Dusinvis av kjøpere og selgere, forhandlere – hele Kayar, i det som er den nest største tradisjonelle fiskehavnen i Senegal.

Strid i bølgene – mat til de fattigste

Mor Mbengue slynger seg gjennom en labyrint av ilandsatte fiskebåter, piroger, malt i fargerike mønstre. Det virker som han kjenner alle. Hender møtes, skuldre klappes. Sjefen i fiskelaget venter på at det hele setter i gang, for det at fiskerne kommer i land, er også begynnelsen på striden – kampen om fisken. 

Han ser mot vest, ut mot havet, hvor båtene dukker opp én etter én i horisonten. Fiskerne vinker til bærerne og kappløpet begynner. Mennene kaster seg ut i vannet, løper med lange skritt mot båtene. Den som kommer først med kassen sin til en pirog, får losse fangsten. Per kasse får han 500 franc, eller omtrent 80 øre. 

En bærer stuper fremover i en bølge, i siste øyeblikk kaster han kassen sin frem med all kraft. Den flyr gjennom luften, spretter av baugen på pirogen og lander i bunnen av båten. Han har vunnet. Den unge mannen fyller kassen med sardinella, små sildlignende fisk, en viktig del av den jevne senegalesers basismatvarer.

Mor Mbengue hadde aldri forestilt seg at folk skulle slåss om sardinella. 

Inntil for tre-fire år siden losset bærerne kasser med forskjellige typer fisk på stranden, handelsmennene rotet gjennom disse, tok ut den gode fisken og kastet sardinellaen i sanden. Bare foredlerne ville ta dem, og de saltet og tørket den fete fisken slik at den kunne selges i innlandet, til de fattigste av de fattige i Senegal.

Små pelagisk fisk, spesielt sardinella, gir animalsk protein til folk i hele Vest-Afrika. Innenlands er det ofte bare bønner og okra, knust ris, hirse og søtpotet å få tak i. Kjøtt eller egg er dyrt. Nasjonalretten til Senegal er ceebu jen, og wolof er ris med fisk. 

70 prosent av proteinet den senegalesiske befolkningen spiser, kommer fra fisk, til og med hundrevis av kilometer fra havet, i det svært fattige innlandet. 80 prosent av fisken som selges der, er sardinella som hovedsakelig er fanget, bearbeidet, konservert og solgt i de tre fiskehavnene Kayar, Joal-Fadiouth og Mbour.

Uten denne fisken ville store deler av innlandet lide av proteinunderskudd.

– Verdiløs fisk har plutselig fått en pris

– Tilførselen er truet, sier Mor Mbengue og forklarer at det er strid om sardinellaen.

– Sardinellaen som kvinnene pleide å få gratis, eller veldig billig, for å bearbeide og selge, er det knapt noen her som har råd til i dag. Det finnes nemlig en konkurrent som er sulten på sardinella. Og plutselig har alt som en gang var verdiløst, fått en pris.

Igjen og igjen involverer Mor Mbengue seg i samtaler; klager, anklager mot fiskere og handelsmenn. En eldre mann klapper ham på skulderen og vinker med fem lange fisk, nesten gjennomsiktige Trichiurus lepturus, eller Trådstjert. Det mannen holder i hånden, er åpenbart ungfisk, ikke engang femten centimeter lange. Fangst og salg av ungfisk er strengt forbudt, og Mor Mbengue diskuterer med mannen. Han sier mannen vet at det ikke er lov, at han ødelegger grunnlaget for alle her, så hvorfor gjør han det likevel? spør han.

Ungfisk har knapt nok kjøtt, de er verdiløse. Mannen trekker på skuldrene. «Hvis ingen her vil ha dem», sier han, «da selger jeg dem bare til fabrikken».

Ungfisk som ikke kan selges? Til fabrikken.

Sardinella som er for små til å foredle? Til fabrikken.

Bifangst som tidligere var verdiløs? Til fabrikken.

Mor Mbengue har hørt budskapet gang på gang de siste par-tre årene. Gjennom flere år er det blitt åpnet nye fiskemelfabrikker i Vest-Afrika – i Mauritania, Senegal og Gambia. Det er mer enn femti fabrikker totalt. Og det finnes en her i Kayar også.

På fabrikken males fiskeavfall til mel og presses til olje. Hoder, bein, skalldyr, blåskjell. Det sier de som driver den, det står i avisene: Avfall blir til fiskeolje og fiskemel, som er mat til fisk i oppdrettsanleggene. Men er det hele sannheten?

Oppdrett – løsningen mot døende verdenshav?

Fiskeoppdrett er det raskest voksende segmentet i den globale matproduksjonen, med 160 milliarder euro i årlig omsetning. Halvparten av fisken som konsumeres på verdensbasis, kommer fra akvakultur. Oppdrett blir av naturvernorganisasjoner sett på som løsningen på havdød. De som driver slik oppdrett, fanger ikke truede arter, kan ikke overfiske, og det er ingen bifangst, heter det.

I motsetning til havfiske kan fiskeoppdrettet reguleres og kontrolleres. Det er mer miljøvennlig enn dyrehold; produksjonen av ett kilo fisk krever halvparten så mye CO₂ som tilsvarende svinekjøtt. Den ikke-statlige organisasjonen Nature Conservancy mener følgende: Innen 2050 vil menneskeheten trenge mesteparten av sitt animalske protein fra oppdrettsfisk.

– Fiskeriet har store problemer og akvakultur er løsningen, sier Barbara Janker, daglig leder i ASC, Aquaculture Stewardship Council, sertifiseringsorganet for fiskeoppdrett.

Mor Mbengue – og alle vi snakker med i Kayar – sier noe ganske annet:

Fiskemelfabrikken behandler nyfanget, spiselig sardinella: 

Mor Mbengue sier fabrikken i Kayar maler menneskemat til fiskemel, som deretter brukes til å mate europeernes mat. Laks, tilapia, pangasius – fisk man finner i supermarkeder over hele Europa – stjeler arbeidet fra de kvinnelige fiskeforedlerne, tar handelsvaren fra forhandlerne og ikke minst maten fra de fattigste. 

Fiskere og aktivister, og nå europeiske politikere og forskere, sier alle at fiskeoppdrett i Europa og Asia truer matsikkerheten i Vest-Afrika.

– Nå finnes det ikke jobb

Når solen har gått ned, går Mor Mbengue til prosesseringsstasjonen i Kayar, noen få skritt fra stranden. Ovner for røking, bord for salting, alt er klart, bare fisken mangler.

– Det pleide å være 4-500 kvinner som jobbet her. Se hva de gjør nå, sier han og klatrer opp en trapp. 

Derfra ser han ned på en gruppe kvinner som sitter og døser i ettermiddagssola.

– De kommer fortsatt, men nå finnes det ikke arbeid til dem, sier Mor Mbengue.

Mor Mbengue har nettopp fylt 40, har vært fisker hele livet og er nå president i Kayar Fiskerlag. Hvorfor han, av alle, er president, har med fransken hans å gjøre, forteller han. Bare ti prosent av fiskerne snakker fransk, de aller fleste snakker wolof. 

Men presidenten må ofte snakke med mauritanere, ivorianere, guineanere, så fransk er obligatorisk. Han snakker nærmest akademisk, om raréfaction des ressources – eller ressursknapphet.

Mor Mbengue droppet ut av skolen for å følge i farens fotspor. Å være fisker er en kilde til stolthet her. De er Senegals forsørgere, for opp mot en fjerdedel av alle i Vest-Afrika lever direkte eller indirekte av fiske. Og Kayar eksisterer på grunn av fisken.

Byen ble grunnlagt som fiskevær i 1885, og derfra gikk det bratt oppover. På 1980-tallet fanget fiskerne så mye at de påla seg selv kvoter, bare tre kasser fisk om dagen var lov. Noen ganger ble kvoten nådd etter bare en time til sjøs. Kayar tiltrakk seg fattige fra områdene rundt, som ble fiskere, og sønnene ble fiskere, konene og døtrene fiske-transformatrices, tradisjonelle foredlere som salter, sylter, røyker – konserverer – fisken, slik at den overlever den lange transporten til avsidesliggende strøk i innlandet.

Slutten på gullalderen i Kayar begynte tidlig på 2000-tallet. 

I 1998 var det registrert 100 piroger i byen. I dag er det 15 ganger så mange. Fiskerne har måttet gå lengre og lengre ut for en god fangst, og tatt med seg mer og mer tilbake for å gjøre de lange turene verdt strevet. 3-kasse-regelen ble opphevet, og mens overfisket sakte gikk opp for fiskerne, solgte den senegalesiske regjeringen fiskelisenser til Europa og Kina. I Kayar deler flere og flere sultne mennesker en stadig mindre del av fisken som kommer i land.

– Fisket må bli mer bærekraftig. Å utstede fiskekort er feil. Regjeringen i Dakar blir rik av det, ingen andre. Men i dag er problemet et helt annet. I dag handler det ikke om hva vi gjør for å leve, det handler om maten vår, sier Mor Mbengue.

Fordi det fiskernes familier og hele Kayar spiser, er sardinella.

– Vi er bærekraftige, sier «sjefen»

I månedene før vårt besøk kontaktet vi flere fiskemelfabrikker, gjentatte ganger. Vi fikk bare svar fra fabrikken i Kayar, eid av det spanske selskapet Barna SA – den eneste hvis morselskap er lokalisert i et EU-land. 

Av de åtte fabrikkene i Senegal er én marokkansk, én er senegalesisk, én spansk, mens fire er kinesiske. Vi fikk besøke den spanske under forutsetning av at vi ikke nevnte intervjuobjektet ved navn, men bare henviste til ham som «en sjef». 

Fabrikken, ikke langt fra et boligområde, avgir en fryktelig lukt. «Sjefen» er spanjol og leder oss gjennom de ulike fabrikkhallene. Anlegget er rent og fullmekanisert, kun en håndfull jobber her. De utfører vedlikehold, transporterer sekker med gaffeltruck eller overvåker operasjonen i kontrollrommet. 

I første hall leveres fiskeavfallet, som lukter dyrisk, men umiskjennelig, av tunfisk. Beinrester, hoder, blærer og innmat ligger i beholderen, sammenblandet og brunt. Massen presses gjennom rør, varmes opp, fast materie skilles fra væske. Så tørkes og males massen. Fire kilo fiskeavfall blir til en kilo fiskemel. Når det kommer ut på andre siden av maskinene, er det luktfritt, ligner karripulver, og har et proteininnhold på minst 60 prosent. Et tonn fiskemel selges for 1000-1200 euro, først til Spania og derfra videre til andre EU-land. 

Fiskemel fra Vest-Afrika brukes i akvakultur i flere europeiske land, inkludert Norge, ifølge rapporten Feeding a monster – how European aquaculture and animalfeed industries are stealing food from West African communities. Og i følge Floundering around – an assessment of where European retailers stand on the sourcing of farmed fish finnes fiskemelet i laks, i ørret, i tilapia – i supermarkeder over hele Europa.

Selskapet Barna SA har allerede to fiskemelfabrikker i Spania, én i Andalusia og én i Baskerland. Begge jobber med rester fra hermetikkindustrien. Det er det selskapet gjør her i Senegal også, forklarer «sjefen». I produksjonen av hermetisk tunfisk er det en avfallsgrad på 50 prosent – fiskehoder, innmat, men også kjøtt og finner. Disse restene er det fiskemelfabrikken bruker, forklarer mannen som følger oss rundt.

– Vi driver i sirkulærøkonomien, vi er bærekraftige, sier han.

– Fiskeoppdrett er svært ressurseffektivt

Det er Barbara Janker fra ASC – sertifiseringsorganet for fiskeoppdrett – enig i. Hun mener havbruk har et stort potensial for sunn mat til en voksende verdensbefolkning.

– Ingen gris, ingen storfe kan konkurrere med det, fiskeoppdrett er svært ressurseffektivt. Hvis vi vil spise animalsk protein, kan det egentlig bare komme fra oppdrettsfisk, sier hun, og påpeker at fiskemel i stor grad kommer fra avfall, at det sparer ressurser og er bærekraftig.

ASC sertifiserer laks fra Norge, reker fra Vietnam, tilapia fra Chile.

– Vi har sertifiserte oppdrettsanlegg på alle kontinenter, sier Janker.

Janker forteller at ASC-merket står for «ansvarlig oppdrettsfisk». Sertifiseringen har over hundre individuelle krav, forklarer hun. Det handler om alt fra antibiotika, avfall, vannkvalitet og arbeidsforhold for anleggsarbeiderne. Og maten fisken spiser.

– Fiskemel og fiskeolje kan være en svært bærekraftig og fornybar ressurs, hvis den forvaltes og fiskes riktig, sier hun.

– Kan ikke bebreides

Riktig, det vil si: dersom ingredisensen faktisk kommer fra avfall, fra rester. 

I Senegal er det for eksempel flere hermetikkfabrikker for tunfisk ved havnen i Dakar, og siden 1967 har det også vært en fiskemelfabrikk der som er drevet av senegalesere. Nå ligger imidlertid ikke Barna-fabrikken ved siden av hermetikkfabrikken, men to timer unna. Men bare fem minutter unna den nest største tradisjonelle fiskehavnen i landet. Etter å ha spurt flere ganger får vi en forklaring: Barna Senegal brukte denne plasseringen fordi den er billigere. Og fordi fabrikken også ønsker å bruke avfallet fra tradisjonelt fiske. Avfall som ellers ligger rundt på stranden eller kastes i havet – hoder, bein, innmat. Fiskerne skal få et insentiv til å samle avfallet og selge det til fabrikken.

Det er sant at Kayar-stranden er full av fiskeavfall. Men kan du lage et pulver med 60 prosent proteininnhold av det? Bein og finner har rundt 10-20 prosent protein.

– Ikke bare følger fabrikken alle regler, den setter ekstra regler for seg selv for å være eksemplarisk. Lokalbefolkningen ble plaget av stanken. Derfor har Barna installert et avløpsrenseanlegg og et luftfilter. Stanken fra dette anlegget er nå bare en brøkdel av den fra andre i landet, sier «sjefen» på fiskemelfabrikken i Kayar.

– Skal man gjøre noe for miljøet, må man regulere fisket. Barna kan ikke bebreides. Noen ganger har man problemer internt i landet og så peker man på feil folk, sier han.

Hva så med sardinella? 

Jo, den havner på fabrikken fra tid til annen, innrømmer han. Men bare som avfallsfisk. Erklært som «avfall» kan alt gå til fabrikken, men hva som er avfall, er det fiskeren som avgjør. 

– For å forstå problemet med fiskemel må du se på fenomenet globalt, sier Karim Sall og låser opp en bakdør i fiskehavnen ved Joal-Fadiouth, den største fiskehavnen i Senegal, fem timer sør for Kayar. Karim er generalsekretær i skipsdokken. Hundrevis av kasser med fisk står på gulvet, edelfisk som hvit havabbor, blekksprut, og sardinella.

– For meg som fisker burde fabrikken være en fantastisk ting, for prisen på fisk øker med etterspørselen. Men det er to typer fiskere. De som tenker på her og nå, og de som også tenker på morgendagen, sier han.

– Sardinella mater hele Afrika

I Senegal jobber 600 000 menn i fisket og like mange kvinner i fiskeforedling. Og hvert år registreres 430 000 tonn fisk i havnene i Senegal, en tredjedel av dette her i Joal-Fadiouth. 97 prosent av det som kommer i land her, er sardinella, én prosent er blekksprut, og de resterende to prosentene er andre arter. Men disse tre prosentene står for nesten halvparten av havnens inntekter, forteller Karim.

Sardinella har aldri vært økonomi for fiskerne. Markedet har vært uformelt: før var det bare foredling som ga den verdiløse fisken verdi.

Utenfor Joal-Fadiouth ligger landets største fiskeforedlingsplass, over 100 hektar, fylt med bord, boder, hytter med tørrfisk hengende. Her bor rundt 500 mennesker fra Burkina Faso. Noen hundre fra Guinea, kanskje like mange fra Mali. 

De henter sardinella fra havnen, tørker, salter og fermenterer fisken for reisen til hjemlandene, hvor den ofte utgjør det eneste billige animalske proteinet man kan få tak i. Rundt 10 000 mennesker lever av det de tjener på prosesseringsstasjonen. Og hele regioner og land lever av produktet som lages her.

– Sardinella mater hele Vest-Afrika, sier Karim.

Og når fisken forsvinner, forsvinner også arbeidet for fiskerne og for foredlere.

– Alle her vil miste jobben. Burkinere, guineere, maliere – og så oss.

Karim ser ut over stranden, mot havet, og rister på hodet.

– Og hvorfor? spør han, og svarer selv:

– For at de som allerede har nok å spise – dere europeere – kan spise enda mer.

– Alle mine brødre er i Spania – uten lov

Mor Bengue forteller at fabrikken i Kayar tvinger folket hans til å utvandre. Hvert år legger hundrevis av fiskere fra Kayar ut i pirogene sine i et forsøk på nå Kanariøyene. Mellom 2017 og 2019 forlot over 2000 fiskere Kayar for å komme til Spania, forklarer han. Og siden fiskemelfabrikkene kom, er det stadig flere som reiser.

– Alle brødrene mine er i Spania. Men ingen av dem reiste dit lovlig, sier han.

«Sjefen» ved Barna-fabrikken sier det ikke er økonomisk lønnsomt for fabrikken å kjøpe fisk til markedspris. Sant nok. Men hva om du bare oppretter et nytt marked? Fisk som tidligere ikke hadde noen økonomisk verdi, har fått det her nå.

Alassane Samba, tidligere sjef for Dakar Oceanographic Institute, var med på å åpne Senegals første fiskemelfabrikk, i 1967.

– Det var strenge betingelser og den første var: bare fiskeavfall er lov, sier han.

Jevnlige inspeksjoner avslørte om noe ikke stemte, forklarer han.

– Vi fant ut at de kjøpte fersk fisk direkte fra fiskebryggene, og det gjør de fortsatt. Men hvis noen sjekker, kan de si at fisken allerede var råtten, for det er slik det regnes som fiskeavfall. Og mange fiskere spiller med. De går ut med de store pirogene sine i to, tre dager, og fanger 15-20 tonn fisk. Når de kommer tilbake til kaien, er halvparten råttent. Da kan de offisielt selge fisken til fabrikken og fabrikken kan offisielt kjøpe, sier Samba. 

– Alle fabrikkene jukser. Alle fiskemelfabrikkene jobber med fersk fisk, sier han.

Sophie Nodzenski i Changing Markets mener hele matsystemet står på spill. 

– 33 prosent av fiskebestandene er overfisket, 60 prosent blir fanget på et maksnivå. Akvakultur var ment å skulle forbedre dette. Men akkurat nå ser vi at fordi de er avhengig av villfangst, forverrer akvakulturen bare problemet og legger ytterligere press på de globale fiskebestandene, sier hun.

Selskaper over hele verden jobber med løsninger, forklarer hun, men ingenting er så langt klart for utbredt bruk. For hver kilo oppdrettsfisk konsumerer oppdrettsanlegget flere kilo fiskemel. Laks, for eksempel, spiser fem ganger kroppsvekten i viltfanget fisk. Noe som fører til den absurde sluttsummen, påpekt i en artikkel fra The New Yorker: Et oppdrettsanlegg forbruker mer fisk enn det produserer.

– Kontrollmekanismene fungerer ikke, sier Nodzenski.

Marine Trust er verdens største sertifiseringsorgan. ASC er også avhengig av Marine Trusts sertifiseringer. Ifølge en studie publisert av Changing Markets 2021 har flere Marine Trust-sertifiserte selskaper i Peru og andre steder vært involvert i ulovlig fiske for fiskemelproduksjon. (Marine Trust har ikke besvart gjentatte intervjuforespørsler.)

– Vi ber om en reduksjon av fiskemel laget av villfanget fisk til null, sier Nodzenski. Det er den eneste reelle løsningen akkurat nå, sier han.

På spørsmål om dette svarer Barbara Janker fra ASC at forsyningskjedene er veldig sammensatte, men hun påpeker at at ASC krever sporbarhet helt tilbake til fisket.

– Det handler om dokumentasjon og om åpenhet. Det er jo nettopp det punktet som er vanskelig, men det er også stadig mer etterspurt. Én aktør alene kan ikke løse dette. Det trengs lovbestemmelser, sier Janker.

–  Setter matsikkerheten til en hel region i fare

Caroline Roose, som er medlem av Europaparlamentet for De Grønne, har forsøkt å gjøre nettopp det i årevis, uten å lykkes.

– Vi må forbedre kontrollene. Reglene for fiskeri blir ikke respektert. Dermed kan heller ikke fôrets opprinnelse sikres. Dagens fiskeoppdrettsordninger setter matsikkerheten i en hel region i fare. Det vil ikke være mulig med bærekraftig akvakultur før vi slutter å ale opp fisk som er avhengig av fiskemel, sier Roose.

Sophie Nodzenski i Changing Markets appellerer på sin side til forbrukerne.

– 77 prosent av europeerne kjøper fisk gjennom supermarkedkjeder. Det er her presset kan legges. Forbrukerne vet tross alt ikke hva de kjøper, sier hun.

I en omfattende rapport fra 2021 scoret nesten alle europeiske supermarkeder dårlig på spørsmål om åpenhet i forsyningskjedene for oppdrettsfisk. Og ikke ett eneste supermarked har forpliktet seg til å redusere mengden fiskemel fra villfanget fisk.

Noen måneder etter at vi besøkte Kayar, får vi en e-post fra Mor Mbengue og Maty Ndao, en av kvinnene som bodde på foredlingsstasjonen vi besøkte i Kayar:

«Vi kjempet til spanjolene solgte sin del av fiskemelfabrikken.» 

Fabrikken Barna Senegal heter nå Touba Protéine og eies av et senegalesisk selskap. Mor Mbengue og Maty Ndao saksøkte Touba på vegne av innbyggere i Kayar for miljøforurensning. Rettssaken skulle etter planen prøves for retten 22. september 2022. I siste øyeblikk ble den utsatt inntil videre. Søksmålet ble avvist av retten, med henvisning til utilstrekkelige bevis for forseelser. Men Mor Mbengue og kollektivet av fiskere søker om ny rettssak. Fabrikken driver fortsatt.

• Panorama har vært i dialog med Sjømat Norge – som organiserer over 850 medlemsbedrifter innen bl.a norsk fiskeindustri og fiskefôrproduksjon – men organisasjonen ønsker ikke å svare på spørsmål ifm denne saken. Panorama har også hatt samtaler med flere av de største  fôrprodusentene i Norge, men så langt bare fått svar fra Skretting (se egen boks under).

Arbeidet med denne artikkelen er støttet av Otto Brenner-stiftelsen.