Meninger:
Skadevirkninger av workshops
Første bud, både for leger og for bistandsarbeidere, er å ikke gjøre skade. Men fra min faste kontorplass ved Folkehelseinstituttet i Malawi (PHIM), ser jeg hvordan givere i beste mening trekker offentlig ansatte ut av kontorene og over i workshops i et slikt omfang at det truer med å paralysere nettopp de tjenestene de er laget for å støtte.
Overlege, spesialist i samfunnsmedisin
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
Som utsendt overlege fra Folkehelseinstituttet i Norge, søsterinstituttet til det malawiske PHIM gjennom mange år, erfarer jeg hvordan PHIM håndterer den ene folkehelseutfordringen etter den andre med svært begrensete ressurser.
Bare det siste året har de overvåket og bekjempet det største kolerautbruddet i Malawis historie, gjennomført omfattende dør-til dør-vaksinasjonskampanjer for å slå tilbake polio og mye, mye mer.
Jeg ser også hvordan kurs og workshops, som hver for seg kan være utmerkede, tilbys i slike mengder at de periodevis tømmer instituttet nesten helt for fagfolk. Standardsvaret på de fleste problemer ser ut til å være en ukes workshop. Særlig ser dette ut til å gjelde mot slutten av givernes budsjettår.
De siste månedene av 2023 var det nesten tomt på instituttet fordi de ansatte stadig var på kurs og workshopper. Mange dager var det låst og mørkt i hele kontorbygningen, og jeg måtte bare gå hjem.
Kollegene mine sa at en av grunnene til å delta på workshopper – uavhengig av tema – var å møte de andre kollegene og få gjort unna driftsoppgavene.
Direktøren ved instituttet prøvde fortvilet å holde fortet mens nøkkelfolkene hans var borte. Hans inntrykk er at omfanget av workshopper har økt de siste årene, og han vil gjerne at givermiljøene skal diskutere dette.
For deltakerne i workshoppene utgjør godtgjørelsene et sårt tiltrengt tillegg til en altfor lav lønn. Ingen kan forventes å si nei til dobbel inntekt.
Systemet med godtgjørelser
De fleste kurs og workshopper er organisert slik at deltakerne får utbetalt en kontantgodtgjørelse, ofte kalt «daily subsistence allowances» (DSAs) eller «per diems».
Godtgjørelsen er ment å dekke utgiftene, men deltakerne kan velge å leve så billig at de får et overskudd.
Siden offentlige lønninger er såpass lave og workshopene er så mange, utgjør dette overskuddet i praksis ofte like mye som selve lønna.
Det er vel kjent at de arrangørene som gir best godtgjørelser, får flest deltakere. Refusjon av hotellregninger direkte vil ikke gi et slikt overskudd for deltakerne og vil som regel være langt dyrere for arrangøren.
Gammelt nytt
Dette problemet er verken nytt eller begrenset til Malawi.
For mer enn ti år siden publiserte Norad en rapport kalt «Hunting for Per Diem» der det ble grundig forklart hvordan systemet allerede da hadde vart ti år for lenge, både i Malawi og i andre land.
Flere andre har også tatt opp problemet. Jeg opplevde det også selv da jeg jobbet som en slags kommunelege i Nord-Botswana 2005–2008, da jeg og andre leger måtte forlate et pågående diareutbrudd som tok livet av flaskeernærte spedbarn for i stedet å delta på et to ukers WHO-kurs i hovedstaden.
De internasjonale ansatte, som selv får kontantgodtgjørelser (til mye høyere satser), har også økonomiske insentiver til å opprettholde systemet.
Hvorfor klarer man ikke å stoppe det?
Selv om de ødeleggende sidene av dette systemet altså har vært tydelig for partnere både i nord og sør i lang tid, har man ikke klart å stoppe det. Snarere er inntrykket blant mine kolleger i Malawi at omfanget har økt.
Hvorfor klarer man ikke å stoppe det? Er det for mange som ikke har råd til å endre det?
For deltakerne i workshoppene utgjør godtgjørelsene et sårt tiltrengt tillegg til en altfor lav lønn. Ingen kan forventes å si nei til dobbel inntekt.
Mine kolleger forklarer at selv om det kan føles galt å forlate viktig arbeid for å dra på workshops og kurs, er de nødt til å dra dit de får best betalt. De blir noen ganger invitert til to steder samtidig og velger da organisasjonen som betaler best.
For de fleste er det uaktuelt å dra på en samling der det ikke er mulighet for å ta med seg et overskudd hjem- uansett hvor interessant de synes temaet er.
For lederne er det vanskelig å begrense tiden de ansatte bruker på workshops og kurs. En leder som reduserer sine ansattes inntekt, vil raskt bli veldig upopulær og miste autoritet. Ledelsesverktøy for å spore aktivitet og tilstedeværelse kan også mangle. I tillegg kan lederne selv ha fordel av å få slike godtgjørelser.
For bistandsorganisasjonen er det også vanskelig å bryte mønsteret. Arrangører som går over fra å betale godtgjørelser til å refundere medgåtte utgifter, må regne med færre deltakere og mye høyere regning for konferansehotellene. Det vil ikke se bra ut i resultatrammeverkene. Dessuten vil det bli mer plunder med å sjekke kvitteringer.
Videre vil de internasjonale ansatte, som selv får kontantgodtgjørelser (til mye høyere satser), også ha økonomiske insentiver til å opprettholde systemet.
Hva kan gjøre problemet mindre?
Selv om problemet er stort og gammelt, kan vi jo ikke bare akseptere et giver-indusert problem som et uunngåelig faktum. Men hva kan vi gjøre? Fra min utkikkspost i det malawiske folkehelseinstituttet ser det ut som det er flere mulige måter å gjøre problemet mindre:
Mottakernes arbeidstid bør synliggjøres: I diskusjonene blant internasjonale partnere hører jeg mye bekymring for misbruk av bistandsmidler, men lite bekymring for misbruk av mottakerlandets viktigste ressurs; sine offentlig ansattes arbeidstid. Etter mitt syn bør de som arrangerer kurs og workshops ta et mye større ansvar for å unngå sløsing av arbeidstid i mottakerlandene. Man kunne for eksempel kreve at arrangørene, i tillegg til å holde regnskap over hvordan pengene har blitt brukt, også redegjør for hvor mange dagers arbeid eller fulltidsekvivalenter mottakerlandet har bidratt med. Å rette søkelyset på tidsbruk kan i seg selv føre til at det blir mindre sløsing.
Samordning: Det viktigste tiltaket er kanskje samordning mellom giverne, både med hensyn til innhold slik at det ikke blir overlapping, og med hensyn til standardiserte godtgjørelser. Et viktig initiativ her i Malawi er et nylig signert direktiv om å redusere kontantutbetalinger og i stedet refundere utgifter eller betale direkte til hotellet. På lang sikt ville en slik omlegging føre til at det ville være de riktige personene som kommer fordi deltakelse ville bli bestemt av faglig behov, ikke av økonomiske insentiv. På kort sikt ville imidlertid en slik omlegging være svært smertefull både for arrangørene, som ville fått økte utgifter og redusert deltakelse, og deltakerne, som risikerer å miste store deler av inntekten.
Insentiv for tilstedeværelse: En annen mulighet ville være om givere prøvde å legge inn motkrefter til de insentivene som nå trekker folk ut av kontorene. Kan det være aktuelt å toppe lønninger for å gjøre det økonomisk akseptabelt for den enkelte å ikke dra på workshops? Kunne man legge inn insentiver for å gjøre driftsoppgaver? Eller legge fellesaktiviteter med måltider på kontoret i stedet for på kurshotell langt borte? Eller bare tenke annerledes rundt kunnskapsbygging, slik at mer trening ble gjort skulder ved skulder på jobben?
Ansvarlig bistand
Jo bedre man kjenner sin partners behov, jo mer sannsynlig er det at man klarer å treffe riktig og justere underveis. Ingen enkeltaktør kan endre et inngrodd system, men alle bør gjøre sin del og bidra til samordning.
I prosjektet «Building Institutions and systems Stronger» (BIS), som jeg er en del av, prøver vi å holde oss til dette. Det er lettere sagt enn gjort og vi risikerer å ikke nå de målene vi har satt oss. Likevel, i balansegangen mellom effekt og mulige bivirkninger, må vi minne oss selv om at vår første plikt er å ikke skade.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.