Meninger:
Global vaksinetrygghet: Hvordan sikrer vi at de som trenger det mest, får vaksiner i tide?
Frode Forlands kronikk i Panorama pekte på alvoret og mulighetene for å nå de som trenger det mest med vaksiner, sett fra Afrika. Og det er store planer for regionalisert vaksineproduksjon, men hva må til for at man skal lykkes med det?
Professor emeritus i internasjonal samfunnshelse, Institutt for helse og samfunn ved UiO
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentenes egne.
Vaksinekonsulent, tidligere Folkehelseinstituttet og CEPI HQ
Vaksinenes kvalitet, sikkerhet og effektivitet er viktig, men det hjelper lite om vaksinene ikke er tilgjengelige for dem som trenger dem.
Bærekraftige helsesystemer, med mer regional vaksineproduksjon, er avgjørende for å fremskaffe vaksiner i tide.
Men regional produksjon trenger støtte og global koordinering. Det bør vi bidra til fordi «ingen er trygge før alle er trygge». Vi er alle tjent med global solidaritet.
Erfaringer
Erfaringene fra siste pandemi viste at det gikk bedre enn med svineinfluensa-pandemien i 2009, da bare land med solid kjøpekraft fikk tak i pandemivaksiner.
I kjølvannet av ebola-utbruddet i Vest-Afrika i 2014 var verdenssamfunnet endelig klar for handling.
Et resultat var opprettelsen av Coalition for Epidemic Preparedness Innovations, bedre kjent som CEPI, for utvikling av vaksiner til bekjempelse av pandemier.
Men urett og skjevfordeling ble likevel resultatet da COVID-19 traff verden i begynnelsen av 2020. I Norge hadde over 75 prosent av voksne mottatt første vaksinedose i juli 2021, mens under 2 prosent av Afrikas befolkning hadde fått sin første dose i samme måned. Og mens mange nordmenn fikk tilbud om mRNA-vaksiner, fikk afrikanere en vektorbasert vaksine, utviklet av AstraZeneca (AZ-vaksinen) produsert i India.
Les også: Afrikanske land vil endre dei globale helseinitiativa av Frode Forland
Tiltak
I et forsøk på å gjøre vaksiner mot COVID-19 raskere tilgjengelig, opprettet Gavi sammen med CEPI, Unicef og Verdens helseorganisasjon; Access to COVID-19 Tools (ACT)-Accelerator, hvor vaksinedelen fikk betegnelsen «COVAX».
Dette forbedret situasjonen noe. Men en utbredt vaksinenasjonalisme og eksportblokade fra India gjorde at målet langt ifra ble nådd.
Folkehelsekonferansen i Zambia konkluderte med mer vekt på helsesystem, økt innenlandsk ansvar, søkelys på rettferdig helseutfall og global støtte til nasjonale prioriteringer inkludert lokal produksjon av vaksiner og legemidler. Dette må få konsekvenser for norsk bistand og norsk utenrikspolitikk.
Global nytenkning?
Evalueringer av tiltak brukt under COVID-19-pandemien viser at det trengs flere produksjonssteder. Dette vil kunne gi raskere distribusjon neste gang en pandemi truer. Et nytt initiativ ble presentert under Global Economic Forum i Davos: Regionalized Vaccine Manufacturing Collaborative.
En bedre global koordinering som støtter regionale initiativ må fungere. En rekke faktorer må sikres, som produksjonslokaler, kvalifisert personell, (teknologioverføring inkludert tilgang på patent-rettigheter og markedsavtaler) og troverdige kontroll- og tilsynsmyndigheter.
I Afrika er flere konkrete tiltak på gang, for eksempel Modernas mRNA-vaksinefabrikk i Kenya. En nasjonal dugnad startet i Etiopia hvor man bygger på praktisk erfaring fra produksjon av veterinærvaksiner samt bioteknologikompetanse bygd opp ved Armauer Hansen Research Institute.
Den afrikanske union, Africa CDC og regionskontoret til CEPI er alle lokalisert i Addis Abeba og drar i samme retning.
Forutsetninger
Det er viktig med et godt overvåkingssystem som kan fange opp faresignaler med mulig tilknytning til en ny vaksine. Dette ble illustrert av Astra-Zeneca (AZ) vaksinen mot COVID-19. Ganske tidlig fikk de i Danmark mistanke om at blodpropp og blødninger kunne skyldes AZ-vaksinen.
Legemiddelmyndighetene i de nordiske landene tok konsekvensen av mistanken og satt bruken av denne vaksinen på pause. Gjennomgang av 280.000 vaksinedoser satt i Danmark og Norge viste en sjelden (1:40.000), men klar, sammenheng mellom den alvorlige bivirkningen og vaksinen.
De europeiske legemiddelmyndighetene og Verdens helseorganisasjon konkluderte med at nytte/risiko-balansen var klart i fordel av vaksinen. Den andre adenovektor-baserte vaksinen (fra Janssen) hadde også den fordel at kun en dose trengtes for å være fullvaksinert.
De vektorbaserte vaksinene burde fortsatt brukes globalt for å få vaksinert så mange som mulig, så raskt råd var. Disse vaksinene hadde fordeler med hensyn til distribusjon og bruk siden de ikke måtte være nedfryst, men kunne oppbevares ved kjøleskaptemperatur.
De siste tiårene har vi opplevd en rivende utvikling innen medisin. Det store gjennombruddet for mRNA-vaksiner ga effektive vaksine mot COVID-19 på under ett år, men utviklingsarbeidet bak tok faktisk 20–25 år.
CEPI har en visjon: å utvikle de neste pandemivaksinene på 100 dager. For å få til dette må en lage prototype-vaksiner for alle de virusfamiliene som kan tenkes å forårsake en pandemi.
Når man så ser tegn på at en pandemi er under utvikling, gjelder det å sekvensere det aktuelle viruset og tilpasse den nye vaksinen på basis av en prototype.
Foreløpig har ikke CEPI inkludert veterinærvaksiner i sin 100-dagers-visjon. Det er en alvorlig begrensning som bør diskuteres.
En rekke forutsetninger må ligge til grunn for at det skal være håp om at 100-dagers-visjonen vil fungere: Bedre globalt nettverk for oppdagelse av pandemitrusler, effektiv lokal diagnostikk og sekvensering for å nevne noen.
I tillegg kommer utfordringene med å holde produksjonen oppe mellom epidemier. En løpende produksjon av vaksiner eller tilsvarende produkter som det er et kontinuerlig marked for er nødvendig, og så evne til å skifte til pandemi-modus når tiden er inne.
«Det er håpløst, men vi gir oss ikke» kan være en passende beskrivelse av det som nå skjer for eksempel i Afrika. I tillegg til de pågående prosessene har Den afrikanske union vedtatt en ambisiøs plan, der Africa CDC har ansvaret for å koordinere og Verdens helseorganisasjon vil etablere et kontrollorgan (et FDA for kontinentet) i Kigali, Rwanda.
Det som kanskje skiller seg mest fra den globale trenden, er større vekt på samarbeid med veterinærmedisinen, både når det gjelder overvåking av utbrudd av infeksjoner blant dyr og vaksineproduksjon.
Må få konsekvenser
Folkehelsekonferansen i Zambia konkluderte med mer vekt på helsesystem, økt innenlandsk ansvar, søkelys på rettferdig helseutfall og global støtte til nasjonale prioriteringer inkludert lokal produksjon av vaksiner og legemidler.
Dette må få konsekvenser for norsk bistand og norsk utenrikspolitikk. En markedskollaps repareres ikke kun ved ensidig støtte til globale initiativer.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.