Etterspørselen etter elbiler utløser kappløp om Afrikas litium

Råvarehandlere regner med at afrikansk litiumproduksjon vil kunne nå 500 000 tonn i året innen 2030. Det er en tidobling av dagens utvinning. DR Kongo, Namibia og Zimbabwe leder an, og presser gruveselskapene til å investere mer i lokale foredlings- og smelteverk slik at det som eksporteres, har større verdi.

DR Kongo, Namibia og Zambia samtaler med både USA og Kina. Også på vestkysten håper Ghana, Mali og Nigeria på store litiuminvesteringer.

Tesla-selskapets grunnlegger Elon Musk omtaler litium som «det nye gullet». Selv om prisene på litium går opp og ned, har de ligget veldig høyt de siste par årene. I flere år lå prisen for litiumhydroksid på 15 000 dollar per tonn. I desember var prisen 80 000 dollar, men er nå nede på 55 000 dollar per tonn, ifølge Financial Times.

I tillegg til litium er bauxitt, mangan, kobolt og kobber viktig for bilindustrien.

Kina leder an

De siste fem årene er det Kina som har sikret seg de mest lønnsomme kontraktene. Kina har rundt 60 prosent av verdens foredlingskapasitet av litium, og  79 prosent av kapasiteten til å produsere batterier til elbiler. De produserer 80 prosent av verdens solcellepaneler, men har bare sikker tilgang til åtte prosent av verdens litium.

På et møte i Japan nylig understreket G7-landenes toppledere viktigheten av å sikre tilgang til strategiske mineraler, og å gjøre seg mindre avhengige av enkelte land.

USA har kommet seint med i kampen om å sikre mineraler som er avgjørende for produksjon av bilbatterier. I mai lanserte Biden-administrasjonen en pakke på tre milliarder dollar for å øke amerikansk produksjon av batterier til elektriske kjøretøy. Det betyr at de må konkurrere direkte med Kina om litium og kobolt. USAs viseminister for økonomisk vekst, energi og miljø, Jose W. Fernandez, sier at USAs behov for litium vil øke 42 ganger de nærmeste årene.

– Dette representerer en mulighet for afrikanske land. Men da må det gjøres på en ansvarlig måte, sa han til mediene under Mining Indaba-konferansen i Sør-Afrika nylig. 

Mye av gruvedriften i land som Mali og DR Kongo utføres av uformelle gruvearbeidere. USA sier at de samarbeider med disse landene for å få mer kontroll over sektoren og for å redusere helse- og miljøskadene.

For å utvinne litium kreves mye vann og bruk av farlige kjemikalier. For videreforedling er det også stort behov for stabil og stor kraftforsyning.

Økt produksjon i Afrika?

Dersom afrikanske land i stedet for å eksportere mineralmalm heller bygger opp en egen foredlings- og produksjonsindustri, mangedobles inntjeningen, viser erfaringene fra Australia, en av de største litiumprodusentene i verden.

Verdensbanken mener at med overgangen til grønn energi og en økende etterspørsel etter metaller og mineraler, har ressursrike land en mulighet til å utnytte ressursene på en bedre måte for å finansiere offentlige goder, diversifisere økonomien og øke tilgangen på strøm.

– Rask avkarbonisering vil medføre betydelige økonomiske muligheter for Afrika, mente seniorøkonomen James Cust da Verdensbankens Africa’s Pulse-rapport ble lansert i april.

– Det vil være behov for store mengder metaller og mineraler for lav-karbon-teknologier som batterier. Med den riktige politikken vil de kunne øke skatteinntekter, øke mulighetene for regionale verdikjeder, skape jobber og øke takten på økonomisk omstilling, sa Cust. 

Verdensbanken mener at disse landene vil kunne mer enn doble dagens skatteinntekter, men at de vil kreve reformer og godt styresett.

Dra nytte av etterspørselen

Men hvordan kan afrikanske land sikre at de selv er vinnerne, og dra nytte av den økte etterspørselen etter mineraler som litium og kobbolt?

– Afrikanske land bør ikke forhaste seg med å undertegne mineralforsyningsavtaler som på mellomlang til lang sikt kanskje ikke er den beste avtalen for dem. Hvis de allerede har gjort det og det er en fersk avtale, bør de være villige til å reforhandle, sier Patience Mususa, seniorforsker ved Nordiska Afrikainstitutet i Uppsala, til Panorama i en e-post.

De fleste av landene har mistet mye av sin administrative og regulatoriske kapasitet, samt den tekniske ekspertisen i gruvesektoren, på grunn av langsiktige innstramminger, ifølge Mususa, som særlig spesialiserer seg på gruvedrift.

– Dette bør de raskt bygge opp innenfor de statlige institusjonelle rammene, ellers risikerer de å havne bakpå i forhandlingene. 

For å bygge lokale og regionale verdikjeder rundt gruvedrift, for eksempel for å på sikt kunne produsere batterier i regionen, må afrikanske land investere massivt i utdanning og forskning, mener seniorforskeren.  

– Hvordan bør de spille kortene sine? 

– For å bygge opp kapasiteten til å forvalte mineralressursene må de legge ned betydelig innsats i å bygge partnerskap som kan støtte dette. Dette betyr ikke bare å tiltrekke seg direkte utenlandske investeringer, men å skape og bygge forsknings- og utdanningssamarbeid og utvekslinger som raskt kan bygge opp kompetansen som trengs for sektoren. Afrikanske land har en ung og dynamisk befolkning som både er opptatt av klimaendringer og anstendige jobber.  

For å navigere i den store maktkampen mellom USA og Kina – og unngå å fremmedgjøre dem – bør afrikanske land fokusere strategisk og pragmatisk på behovene og prioriteringene i deres samfunn, mener Mususa. 

– De bør bygge en uavhengig analytisk kapasitet for å navigere i risikoen som et stadig mer spent geopolitisk miljø medfører og for å koordinere sine handlinger bedre på regionalt og på et afrikansk kontinentalt nivå, sier hun.

Inntekter til folket eller mer til eliten?

Flere observatører tror at Zimbabwes litium-reserver er de største i Afrika. Der er litium blitt utvunnet i 60 år. Men det er usikkert om det vil komme landet til gode eller bare øke pengestrømmen til eliten tilknyttet regimepartiet ZANU-PF og de militære.

I desember innførte regjeringen et forbud mot eksport av rå litiummalm, men det var mulig for gruveministeren å gi unntak. Og ifølge dokumenter gravet fram av avisen The Zimbabwe Mail, har det statseide selskapet Zimbabwe Defence Industries (ZDI) fått tillatelse til å eksportere 100 000 tonn litiummalm til Kina.

Tre kinesiske selskaper har de senere årene investert stort i litiumprosjekter i Zimbabwe. Ved den ene gruven er et prøveprosjekt med foredlingen allerede i gang.

Fabrikk i DR Kongo?

DR Kongo er verdens største koboltprodusent, og Kina har lenge vært dets foretrukne samarbeidspartner. Landets litiumforekomster er også betydelige.

President Félix Tshisekedi og en rekke statsråder var på Kina-besøk i slutten av mai. Der ønsket de å reforhandle gruveavtaler gjort med Kina av den forrige administrasjonen som de mente var ufordelaktig for Kongo.

Biden-administrasjonen forsøker også å få til et mer bindende samarbeid med landet. President Tshisekedi er også i samtaler med De forente arabiske emirater om gruveprosjekter.

En rapport utarbeidet på vegne av FNs økonomiske kommisjon for Afrika (ECA) for to år siden mener at DR Kongo er godt stilt til å bygge en fabrikk for å produsere deler av elbilbatterier. Som så mye annet i Kongo er dårlig styresett og muligheter for korrupsjon den store utfordringen for å trekke til seg nødvendig kapital.

Jakter på mer

Zambia er Afrikas nest største kobberprodusent. Et firma i California, støttet av Bill Gates, vi øke investeringene i en kobbergruve, og samtidig jakte på andre mineraler brukt i batterier.

I nabolandet Botswana ønsker gruveinvestorer å lete etter litium på den store saltflaten og turistattraksjon Makgadikgadi Pan nordøst i landet. Flere tillatelser er gitt de seneste månedene.

Gamle gruver blir nå gjenåpnet i Namibia. Firmaer fra flere land leter etter nye forekomster av litiummineraler. I fjor sikret kinesiske Xinfeng Enterprises gruve og leterettigheter etter litium i nærheten av Omaruru i Namibia. Kontrakten var omstridt, og selskapet har foreløpig ikke lov til å eksportere ubehandlet litium i påvente av en gransking gjort av landets anti-korrupsjonsbyrå. Men både australske, britiske og kanadiske firmaer har gjort lovende litiumfunn ulike steder i landet.

Les også:

Kan kongolesisk litium havne i norskregistrerte elbiler?