– Norge kan ikke gjøre alt. Derfor satser vi på den afrikanske småbonden

– Utgangspunktet er retten til mat, en grunnleggende menneskerettighet. Når folk ikke har mat i magen, er andre investeringer i utvikling krevende, sier utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp) til Panorama.

Regjeringens nye matstrategi har satt den afrikanske småbonden sentralt i norsk bistand. Der heter det at småskalaprodusenter er ryggraden for lokal matsikkerhet, at mer enn 70 prosent av befolkningen i Afrika sør for Sahara jobber innen fiske- og jordbruk, og at disse står for produksjonen av mesteparten av maten som blir spist.

Samtidig er det et paradoks at mange av de som rammes hardest av den globale matkrisen, er nettopp disse bøndene og fiskerne – og at afrikanske land, som egentlig har ressursene til å brødfø seg selv, importerer mat for om lag 60 milliarder dollar årlig.

Det er dette Senterpartiets minister ønsker å bidra til å endre, og den nye strategien «Kraftsamling mot svolt» er kartet det skal manøvreres etter i norsk bistand

– Primærnæringene for land i utvikling er en enorm sektor, med stort potensial for verdiskaping – hvis det gjøres riktig. Nå står vi i en matsikkerhetskrise, hvor vi vet at matproduksjonen ikke er bærekraftig. Jeg vil gå så langt som å si at de globale matsystemene er ødelagte, og nettopp derfor er det viktig at også vi bidrar til at utviklingsland får på plass bærekraftige systemer, sier Tvinnereim.

Tette skott mellom landsbygda og byene

Utviklingsministeren mener regjeringen med strategien har spisset innsatsen sammenlignet med tidligere norsk innsats for bedre matsikkerhet.

– Denne sektoren kan være ekstremt kompleks. Tidligere har man sagt at alt er viktig. Men Norge kan ikke gjøre alt, og derfor har vi spisset strategien inn mot småbønder, og verdikjedene fra småbonden til lokale markeder – altså lokal og regional verdiskaping.

Dersom småbonden eller -fiskeren får mulighet til å øke sin produksjon, og solgt maten i et marked, vil det gi ringvirkninger til hele sektoren, forklarer Tvinnereim.

– Vi håper å bidra til jobbskaping innen foredling og logistikk, ja, egentlig innen alt det vi kjenner fra vårt eget land, som har vært en forutsetning for at Norge kunne gå gjennom et hamskifte, da bøndene organiserte seg og industrialiseringen førte til økt produktivitet i landbruket. Folk flyttet til byene, og norske bønder produserte for norske markeder. Det var et bevisst valg å sette småbonden i fokus i denne strategien – fordi det vil gi de største ringvirkningene, sier Tvinnereim.

I veldig mange utviklingsland er matkonsumet i byene basert på import fra utlandet, påpeker utviklingsministeren.

– Det er ofte tette skott mellom produksjonen på landsbygda og konsumentene i byen. Dersom vi kan bidra til at bønder kan produsere for egne markeder, er det en god investering, sier Tvinnereim.

– Du vil bidra til å overføre den norske modellen?

– Jeg har ikke lyst til å kalle dette det. Dette er verdiskaping på egne ressurser.

– Norge har brukt bistandspenger på lignende tiltak, som bondekooperativer, i samarbeidsland siden 1970-tallet. Hvorfor tenker du at dette er annerledes?

– Vi fikk en rekke lærepenger på 70-tallet, og dette er det forsket mye på. Faktum er at dette må skreddersys til en lokal kontekst. Kooperativer kan være en god idé i enkelte land, men overhodet ikke i andre. Det som er sikkert, er at en småbonde, som skal gå fra sjølberging, til å levere til et marked, skape et overskudd og få penger i lomma, ikke klarer det mutters alene. Han skal kjøpe såkorn, gjødsel og logistikktjenester, fra kommersielle aktører – og han skal levere maten til et marked der penga rår. Så småbønder har alt å tjene på å organisere seg, men hvordan det skjer, hvordan vi styrker bondens stilling i verdikjedene, vil variere fra kontekst til kontekst.

– Må kobles på pengeøkonomien

Tvinnereim mener den afrikanske småbonden må være del av løsningen når Afrika om ganske få tiår har noen av klodens største byer og en enorm urban befolkning.

– Om vi skal snakke om utvikling, så må småbøndene gjennom en eller annen form for hamskifte, ikke den norske modellen nødvendigvis, men sin egen utviklingsmodell, hvor også de kobles på pengeøkonomien og kan levere til et marked. Det er ingen som ser for seg en utviklingsmodell hvor småbøndene forblir sjølbergingsbønder, etterlatt i fattigdom. Det ville vært en tapt mulighet hvis ikke de ressursene de besitter, går inn i den nasjonale utviklingen. Alternativet er at nye generasjoner afrikanere skal føs av landbruket på andre kontinenter, gjennom import. Dét er en jækla dårlig idé.

– Opplever du at dette «hamskiftet» allerede er i gang?

– Ja, men i veldig varierende grad. Jeg hadde ikke min villeste fantasi håpet på den responsen jeg får når jeg snakker med ikke bare landbruksministere, men også statsledere på det afrikanske kontinent. Vår strategi resonnerer godt med deres egne planer. Da jeg møtte Tanzanias president Samia Suluhu Hassan, var hun oppriktig opptatt av landbrukets transformative kraft. Og mange afrikanske land har egne planer for denne transformasjonen, så vår jobb er å støtte dem og se på hvilke elementer i deres egen landbruksutvikling vi har noe å bidra med. Enkelt og greit, sier Tvinnereim.

– I strategien står det at Norge skal ta en lederrolle. Føler du at det gås opp en ny sti her, at Norge står alene på giversiden, eller er mange andre giverland med på laget?

– Mange har fått øynene opp for matsikkerhet etter Ukraina, det har kommet høyere på agendaen. Ikke for å skryte, men jeg føler kanskje at vi, gjennom strategien, er litt mer fokusert. Vi får veldig god respons i samarbeidsland på fokuset på småbønder. Vi er stolte av strategien og føler vi har truffet en nerve, sier Tvinnereim.

Kunstgjødsel og såvarer – før vekstsesongen

– I Tildelingsbrevet til Norad for 2023, der nesten halvannen milliard skal brukes på «matsikkerhet, fisk og landbruk», heter det at «det er spesielt viktig at kunstgjødsel og såvarer når ut til bøndene før vekstsesongen», og at tildelingen «stiller store krav til evne til å oppskalere programmer». Sett utenfra høres det ut som man skal bruke veldig mange bistandskroner på kort tid. Hvordan tenker du bevilgningen skal gi raske resultater – og ha effekt på matsikkerhetssituasjonen i Afrika allerede i år?

– Vi står ovenfor en akutt matkrise og Stortinget har klare forventninger til at vi kommer opp med tiltak som gir umiddelbar effekt. WFP, FAO, IFAD, Verdensbanken og enkelte sivilsamfunnsorganisasjoner har eksisterende programmer og kapasitet til å levere raske resultater allerede i 2023, sier Tvinnereim.

– Men er det Norads jobb å få såkorn i jorda?

– Nei, det er ikke bare Norads jobb, og jeg er sikker på at det sto mer der. Men vi må tenke både kortsiktig og langsiktig. Det kortsiktige handler om å avhjelpe krisen vi nå står i, hvor mat, energi og innsatsfaktorer i landbruket er blitt så dyrt at hvis vi ikke får pengene raskt ut til primærsektoren, så vil neste sesong svikte. Strategien er mer langsiktig. Den begynte vi å skrive lenge før vi så konturene av krisen og handler om hvordan vi skal investere i landbrukssektoren i utviklingsland.

– Langsiktighet, og kortsiktighet: Antallet mennesker som ikke vet hvor deres neste måltid kommer fra, anslås å bli 345 millioner i år. I tillegg følger WFP nå nøye med på syv land – Somalia, Burkina Faso, Haiti, Mali, Nordøst-Nigeria, Sør-Sudan og Jemen – der man frykter at deler av befolkningen står i fare for hungersnød. Hvordan bruker du og dere IPC-verktøyet for å prioritere hvordan humanitær støtte «fordeles» på ulike kriser?

– Vi bruker IPC-skalaen, FNs verktøy for kartlegging av matsikkerhet, som en av flere indikatorer for å vurdere hvordan norsk respons bør innrettes. I bunnen ligger de humanitære prinsippene og en vurdering av hvor de udekkede behovene er størst. FNs og Røde Kors-bevegelsens appeller og finansieringsgradene av disse, organisasjoners vurdering av situasjonen lokalt og rapporter fra våre ambassader tegner alle et bilde av hvor alvorlig en matkrise er og hvor mange andre givere som bidrar. I tillegg må vi vurdere risikobildet, hvilke organisasjoner som har best tilgang, hvordan innsatsen koordineres, og sjansen for at hjelpen kommer fram, sier Tvinnereim.

Les også:

Hva er egentlig forskjellen på sult og hungersnød?