Meninger:
Nansenprogrammet ignorerer folkeretten
Over én milliard bistandskroner er brukt på forskning på fiskebestander utenfor Afrikas kyst. Det har møtt kritikk etter at en evaluering viste at forskningen ikke har ført til bedre fiskeriforvaltning og matsikkerhet. Men evalueringen unnlot å påpeke den virkelige elefanten i rommet, nemlig at mye av forskningen også er gjort i okkupert farvann i Vest-Sahara.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Daglig leder i Støttekomiteen for Vest-Sahara
Forestill deg følgende scenario: Et forskningsskip eid av det norske Utenriksdepartementet seiler årlig langs kysten av Krimhalvøya. Skipet er drevet av et FN-program for å kartlegge fiskebestander i samarbeid med russiske myndigheter.
Om bord er forskere fra Russlands Havforskningsinstitutt, og Moskva bruker fiskeridataene til å sysselsette bosettere og inngå folkerettsstridige fiskeriavtaler.
Fra norsk side er alle henvisninger til Ukraina slettet fra nettsider, rapporter og evalueringer. Når de blir konfrontert, argumenterer UD med at det er til det beste for lokalbefolkningen på Krim at fiskebestandene ivaretas, og at Ukrainas regjering tross alt kan få tilgang til dataene som publiseres.
Selvsagt ville ikke dette ha skjedd i Ukraina.
Men når det norske forskningsskipet Dr. Fridtjof Nansen gjennomfører fiskeriforskning utenfor kysten av Vest-Sahara er det som om Norad, FAO og Havforskningsinstituttet, som driver programmet, ikke forholder seg til hva slags farvann de kartlegger. Nemlig et territorium under okkupasjon.
Nevner ikke Vest-Sahara én eneste gang
En nylig evaluering fant svakheter i Norad-programmet og konkluderte at bestandsdata ikke nødvendigvis fører til styrket matsikkerhet og fiskeriforvaltning i partnerlandene.
Få steder slår dette mer absurd ut enn i Vest-Sahara, som illustrerende nok ikke engang nevnes i evalueringen.
Vest-Sahara har den lengste og muligens rikeste kysten i hele Nansens programområde fra Sør-Afrika i sør til Marokko i nord. Og Marokkos krav på Vest-Sahara er avvist av internasjonale domstoler, og okkupasjonen er fordømt av FNs generalforsamling.
Marokko utnytter Vest-Saharas fiskerier
Marokko bruker fiskeriene strategisk for å befeste okkupasjonen. Og 73 prosent av landets fiskerier finner sted i Vest-Sahara, ifølge tall fra det marokkanske fiskeridepartementet.
«Fiskeribefolkningen i området er overveiende marokkanere – det er ikke velstående marokkanere – men det er marokkanere som er flyttet inn ditt som et ledd i den marokkanske tilnærmingen til konflikten», påpekte tidligere Statssekretær Vidar Helgesen en gang korrekt.
De rike fiskebestandene var årsaken til at Spania først koloniserte Vest-Sahara, og var også en del av transaksjonen da Spania løp fra sitt avkoloniseringsansvar og lot territoriet bli okkupert av nabolandet. På grunn av den spansk-marokkanske byttehandelen behandles Vest-Sahara fremdeles som en koloni av FN.
Halve Vest-Saharas folk er forvist til et liv i flyktningleirer. Den andre halvdelen lever undertrykt i et territorium som kåringer rangerer blant de minst fri i verden. Generalene belønnes med fiskelisenser. Og fisk er politikk i Vest-Sahara.
På okkupantens premisser
Forskningen omfattet «ressurser utenfor kystene av Gambia, Senegal, Mauritania og Marokko», skrev FAO om fjorårets forskningstokt. De unnlot å nevne farvannene der de gjorde de største undersøkelsene av dem alle.
Om mangelen på folkerettslig finfølelse skyldes mangel på kunnskap eller er bevisst, er uklart. Det henvises gjennomgående til «marokkanske farvann» eller «marokkansk økonomisk eksklusiv sone».
Kompetansen om Vest-Saharas farvann tilfaller marokkanske forskere. Da den bestilte eksterne evalueringen skulle identifisere aktører, eller såkalte «stakeholders», langs Afrikakysten var det på innspill fra partnerne.
Men Vest-Sahara er ikke et partnerland i programmet, noe Marokko er. Kanskje forklarer det at evalueringen er blottet for enhver antydning til samtaler med saharawier eller dets FN-anerkjente representanter.
Må ha tungen rett i munnen
Det kan være gode argumenter for å kartlegge farvannene utenfor Vest-Sahara.
Når territoriets folk, i tråd med folkeretten, en dag får innfridd sin legitime rett til selvbestemmelse er det viktig at fiskebestandene er ivaretatt.
Men man må ha tungen rett i munnen:
1) Utviklingsprogrammet må gjennomføres i tråd med saharawienes rettigheter. Siden 2015 har EU-domstolen, seks ganger, dømt til fordel for det saharawiske folk når det gjelder EU-Marokkos handelsavtaler. Derfor vil EUs folkerettsstridige fiskerier i Vest-Sahara stanse i juli 2023. Dommene presiserer at territoriet ikke er en del av Marokko, og at saharawienes samtykkerett er ignorert. Denne rettigheten ignorerer Nansenprogrammet.
2) Det må gjøres politisk nøytralt og ærlig. Det er uheldig at aktørene bak programmet tilsynelatende lukker øynene for det saharawiske folks og Vest-Saharas eksistens. Mangelen på ærlighet og åpenhet om at man driver forskning i okkuperte farvann er uheldig. Skal marokkanske forskere være om bord på tokt i Vest-Sahara, må det også være saharawiske. Og hvis det er samtaler med den marokkanske regjeringen om farvannene, må det også være med den saharawiske. Bestandsdata for Vest-Sahara må rapporteres separat.
3) Norge må ikke bistå utvikling av marokkansk fiskerisektor i territoriet. «Nå er det viktig å få en sterkere land-komponent, hvor det bør investeres i å bygge opp fiskeriforvaltninger i samarbeidslandene», uttalte Norads evalueringsdirektør til Panorama i etterkant av evalueringen. Et særegent unntak må gjøres for Vest-Sahara. Å produsere kjølige data for okkupanten er én ting. Å bistå i marokkanske utviklingsstrategier i territoriet vil være en helt annen.
Folkeretten er under press. Hvis Norge mener folkeretten og havretten er viktig, må Nansenprogrammet tilnærme seg Vest-Sahara på en helt annen måte enn det er gjort til i dag.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.