Hvorfor får kvinner i Afrika mange barn og kvinner i Asia få?

Knut Thonstad

Samfunnsøkonom og seniorrådgiver i Norads seksjon for utdanning og forskning

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

India har i dag en årlig befolkningsvekst på 0,9 prosent og den synker, og i Øst-Asia går folketallet ned. I Afrika (som her brukes om Afrika sør for Sahara) er årlig befolkningsvekst fortsatt så høy som 2,6 prosent, ifølge FN.

Forskjeller i utdanningslengde- og kvalitet, befolkningstetthet og tilgang på dyrkbar mark er blant årsakene til at Afrika skiller seg ut. At programmer for familieplanlegging har gått av moten, spiller også inn. Mange kvinner og menn i Afrika får ikke tak i prevensjon.

Antallet barn per kvinne

Antallet barn per kvinne (Total Fertility Rate, TFR) som trengs for å opprettholde folketallet over tid, er 2,1. 

I 1950 var det små forskjeller mellom ulike regioner. TFR var 5,7 til 5,9 i Sør-Asia, Sørøst-Asia, Kina og Latin-Amerika og 6,4 i Afrika. I 2023 hadde TFR sunket til 2,2 i Sør-Asia, 1,9 i Sørøst-Asia, 1,8 i Latin-Amerika og 1,0 i Øst-Asia, ifølge FN.

I Afrika startet nedgangen senere og var langsommere, med TFR på 4,3 nå. Befolkningen var 178 millioner i 1950, 1,2 milliarder i 2023 og forventes å nå 2,1 milliarder i 2050.

I FNs mellomalternativ passerer befolkningen i Afrika den samlete befolkningen i Øst-Asia og Sør-Asia før 2100. I 1950 var Europas befolkning tre ganger så stor som i Afrika, mens forholdet ventes å være omvendt i 2050.

Hvorfor skiller Afrika seg ut?

I Europa var forbedret utdanning for kvinner en viktig årsak til at barnedødeligheten gikk ned. I Afrika skyldes den store nedgangen i dødelighet i større grad vaksiner og annen moderne vestlig medisin. I 1950 døde 319 av 1000 barn før de nådde 5 år, i 2023 var dette sunket til 69. Kombinert med en bare langsom nedgang i TFR, har dette bidratt til den høye befolkningsveksten.

Studier på tvers av regioner tyder på at særlig økt utdanning for kvinner, men også redusert barnedødelighet og økt inntekt og urbanisering, er viktige årsaker til synkende fødselstall. Gitt situasjonen når det gjelder disse forholdene, får hver kvinne i Afrika cirka ett barn mer enn man kunne forvente. 

Det er naturlig å knytte dette til tre områder hvor regionen skiller seg ut:

• Kvalitet på utdanning (lav)
• Befolkningstetthet (lav) og tilgang på jord (høy)
• Familieplanlegging (lite prioritert)

Lav kvalitet på utdanning 

I Afrika er det vanlig med store klasser, lavt betalte og lite kvalifiserte lærere, høyt lærerfravær, elevfrafall og mangel på skolemateriell. 

Rundt 40 prosent av barna har lav høyde for alderen (stunted) og er kognitivt satt tilbake på grunn av feilernæring eller underernæring.

Mange grunnskoleelever lærer ikke å lese og skrive og får dermed lite av den kunnskapen som reduserer barnefødsler andre steder. Videregående utdanning fungerer ofte bedre og bidrar mer til å redusere barnetallet.

Befolkningen i Europa brukte 100 år – fra 1800 til 1900 – på å doble seg, og doblet seg igjen på 1900-tallet. Dette gjorde det mulig å bygge ut en god skole. Mens veksten i antall barn i befolkningen i andre fattige regioner bremset opp rundt 1980, fortsatte den som før i Afrika, med flere barn enn skolesystemet klarte. Samtidig med at det er store klassestørrelser, var hele 19 prosent av barna i grunnskolealder ikke i skolen i 2023.

Befolkningstetthet og tilgang på jord

I Afrika vokser fortsatt de fleste barn opp på landsbygda. Lav befolkningstetthet og god tilgang på dyrkbar mark gjør det lett å etablere familie og få inntekt fra barna allerede fra de er små. Mange barn gir også sikkerhet for alderdommen. 

Med økende knapphet på jord reduseres disse mulighetene. Det blir mer lønnsomt å investere i utdanning slik at barna kan få annet arbeid. Sparing til alderdommen må skje på andre måter enn å få mange barn.

I tynt befolkede områder er skoler dyrere å drive per elev. Kostnadene per innbygger for annen infrastruktur, som veier og strøm, er også høy. Til sammen forsinker dette nedgangen i fruktbarhet.

I 1950 var det åtte mennesker per kvadratkilometer (km2) i Afrika. Lite fruktbart jordsmonn, smittsomme sykdommer, slavehandel og lokale konflikter har historisk bremset befolkningsutviklingen. Selv med en høy befolkningsvekst siden 1950, var befolkningstettheten i 2023 ikke høyere enn 55 mennesker per km2. Til sammenligning økte folketallet per km2 i Øst-Asia fra 57 til 141 i tidsrommet 1950-2023, i Sør-Asia fra 73 til 319.

Familieplanlegging

De fire asiatiske tigrene var blant de første til å starte store familieplanleggingsprogrammer: Singapore i 1960, Sør-Korea 1961, Taiwan 1964 og Hong Kong 1965. Barnetallene sank raskt, nasjonal sparing økte og utdannelsen ble raskt bedre.

Familieplanlegging hadde helhjertet støtte fra Vesten. USAs president Lyndon B. Johnson sa det slik i en tale i 1965: «La oss handle på det faktum at mindre enn fem dollar investert i befolkningskontroll er verdt 100 dollar investert i økonomisk vekst».

Store programmer i mange land i Asia og Latin-Amerika bidro til nedgang i barnetall, bedre matvaresikkerhet og økonomisk utvikling.

På FNs befolkningskonferanse i Kairo i 1994 gikk man bort fra å begrunne familieplanlegging med befolkningsutvikling og matvaresikkerhet. I stedet kom kvinners rettigheter i sentrum. Myndigheter ble oppfordret til å dekke etterspørselen etter prevensjon, men unngå å knytte dette til mål om lavere befolkningsøkning og økonomisk utvikling.

Det var flere årsaker til dette. Overgrep i Kina og India hadde gitt befolkningsprogrammer et dårlig rykte. Befolkningsveksten var dessuten kommet under kontroll i de store landene, slik at det var mindre bekymring for befolkningsutviklingen. Den grønne revolusjonen hadde bedret matvaresituasjonen i Asia. Vesten ble etter hvert mer bekymret for aldring av befolkningen. 

I Afrika fikk arbeidet mot hiv/aids store ressurser. Kvinnebevegelsen fikk gjennomslag for et rettighetsbasert syn. Det ble et utbredt syn at økonomisk utvikling og utdanning for kvinner ville ta hånd om befolkningsproblemet.

Å si at familieplanlegging er viktig for å fremme matvaresikkerhet ble nesten et tabu internasjonalt. Befolkningsutviklingen er blitt tatt for gitt i analyser av sult og matvaresikkerhet.

Afrika sør for Sahara

Mange afrikanske ledere har vært lite opptatt av familieplanlegging, blant annet fordi det historisk har vært god tilgang på jord. Nå er det knapphet på jord i deler av Afrika. Internasjonal støtte til familieplanlegging er gått ned. Bistand til familieplanlegging utgjorde i 2023 1,5 milliarder amerikanske dollar, under én prosent av samlet bistand på 223 milliarder dollar selv før USAs bistandskutt. USA har vært spesielt viktig på dette området.

Prevensjonsdekningen blant kvinner (i parforhold 15–49 år) var 75 prosent i Latin-Amerika, 67 prosent i Asia og bare 44 prosent i Øst- og Sør-Afrika og 23 prosent i Vest- og Sentral-Afrika i 2022. Andelen av dem som ikke ønsker flere barn eller vil utsette fødsler, men som ikke bruker prevensjon – som altså har et udekket behov –var 9 prosent i Asia og Latin-Amerika, men hele 21–22 prosent i Afrika.

Antallet som er underernært i Afrika er økt fra 179 millioner (18,4 prosent) i 2015 til 278 millioner (23,2 prosent) i 2023. Riktignok er det fortsatt mer dyrkbar mark per innbygger enn i Asia, men dette mer enn oppveies av at arealavkastningen for kornproduksjon er lav. I Sør-Asia er den dobbelt så høy, i Øst-Asia tre ganger så høy som i Afrika.

Noen avsluttende tanker

Situasjonen når det gjelder befolkningstetthet, dyrkbar mark og matvaresikkerhet i Afrika ligner situasjonen i Asia tidligere. Redusert tilgang på jord og bedre utdanning vil redusere befolkningsveksten. Dette skjer imidlertid sakte fordi skolesystemet fortsetter å overveldes av høye barnetall.

Det finnes et stort udekket behov for prevensjon i regionen. Det er et paradoks at det likevel er lite akseptert å peke på at mer familieplanlegging og redusert befolkningsvekst kan bidra til bedre matvaresikkerhet og økonomisk og sosial utvikling.

Jeg vil takke Hans Peter Melby for gode kommentarer til kronikken.