Meninger:
Befolkningsdagen: Frykter dommedag når de hører tallet åtte milliarder
Når vi markerer den internasjonale befolkningsdagen 11. juli, er det første gang vi gjør det med åtte milliarder mennesker i verden. Det reiser diskusjoner om den enkeltes valg om å få barn. Er dette valg storsamfunnet, politikere og beslutningstakere burde være med på å ta? Eller finnes det andre måter å sikre demografien vi ønsker?
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentenes egne.
Rådgiver i Sex og Politikk
Da vi nådde åtte milliarder mennesker på jorden 15. november i fjor, mente både FNs befolkningsfond og mange andre at det var en milepæl.
En milepæl som viser hvor langt vi har kommet innen medisin, vitenskap, helse, landbruk og utdannelse.
Daglig leder i Sex og Politikk
Flere påpekte også at problemene, særlig knyttet til klimakrisen, ikke kommer fra de områdene hvor befolkningen nå øker.
Katastrofetenkning
Dagen vi ble åtte milliarder så vi en rekke dramatiske overskrifter, og en rekke internasjonale medier fremhevet utfordringer knyttet til klima, matsikkerhet og overbefolkning.
En åpenbar feil i katastrofetenkningen rundt den globale befolkningsveksten er at mange av disse krisene ikke drives av landene med høy befolkningsvekst.
Dersom vi derimot ser bort fra denne innvendingen, oppfordrer kriseretorikken til et viktig spørsmål: Hva skal vi gjøre med det?
Skadelig befolkningsregulering
Vi har flere eksempler på befolkningsregulerende tiltak med forferdelige konsekvenser for menneskene de regulerer.
Noen av de mest kjente eksemplene er Kinas ettbarnspolitikk og Indias tvangssterilisering, som begge ble innført som svar på en voksende befolkning.
Rasisme og fremmedfrykt har i en rekke tilfeller funnet et mer svelgbart argument i befolkningsangst. Og fagfeltet Sex og Politikk jobber med, familieplanlegging, har dypt rasistiske og kolonialistiske røtter i eugenikk og frykt for vekst i enkelte deler av befolkningen og verden.
Også her i Norge har vi en mørk historie, der tvangssterilisering ble brukt mot romanifolk (tidligere kalt tatere) for å forhindre nedarving av «dårlige sosiale og biologiske egenskaper».
I dag er det heldigvis relativt få som tar til orde for denne typen reaksjoner på befolkningsvekst, men historien er en viktig påminner om hva befolkningsregulering faktisk kan bety, og hvorfor dette ikke kan være fokuset for de som frykter dommedag når de hører tallet åtte milliarder.
Lage flere barn eller øke innvandringen?
Samtidig som vi nå er flere mennesker på jorden enn noen gang tidligere, lever to tredjedeler av disse menneskene i et land eller område med fertilitetsrater under 2,1 fødsler per kvinne. Dette er det såkalt samlede fruktbarhetstallet, som indikerer om tilførselen av nye barn vil erstatte den nåværende befolkningen.
Vi må ikke lengre tilbake enn 2019 for å huske Erna Solbergs berømte nyttårstale, der hun oppfordret Norge til å føde flere barn. I Ungarn gikk statsminister Orbán i 2019 så langt som å tilby skattefrihet for ungarske kvinner med fire eller flere barn, mens Japans statsminister Fumio Kishida har innført en rekke økonomiske insentiver for å oppfordre til økt reproduksjon.
Paradoksalt nok sitter man dermed igjen med to motstridende bekymringer: Vi er for mange på jorden, men for få barn fødes i mitt land.
Merkelig nok er det sjeldent fokus på alle mulighetene og løsningene migrasjon kan bidra med i denne sammenheng – tvert imot blir migrasjon ofte presentert som et problem for land med lave samlede fruktbarhetstall.
I stedet legges ansvaret for alt fra eldrebølger til arbeidsmangel på noe så personlig som valget om å få eller å ikke få barn.
Menneskerettigheter er viktigst
Enten det gjelder befolkningsvekst eller avfolkning, ser vi gang på gang hvordan livmoren har blitt brukt som et instrument for sosial, politisk og religiøs regulering. Tvungne graviditeter og tvungen sterilisering er i denne sammenheng to sider av samme mynt.
Befolkningsangst, uansett hva som er bakgrunnen for den, må aldri distrahere oss fra hva det er vi egentlig snakker om – nemlig menneskerettigheter, likestilling og kroppslig autonomi.
Når vi snakker om befolkning bør vi derfor løfte blikket bort fra livmoren, og heller snakke om levevilkår, kjønnsdiskriminering, økonomiske ulikheter og tilgang på seksuelle og reproduktive rettigheter.
Uten likestilling får vi ikke bærekraftige samfunn som åtte milliarder mennesker kan leve godt i, og uten seksuelle og reproduktive rettigheter får vi ikke likestilling. Dette må være utgangspunktet for alle samtaler om befolkning.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.