Nesten-seier for demokratiet i Angola

• Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Vegard Bye

Scanteam og CMI, befinner seg i Angola der han leder et forskningsprosjekt på valgprosessen

Den helga vi nå har bak oss må ha vært et av de mest ikoniske øyeblikkene i dette landets 20-årige fredshistorie.

Langs den elegante strandpromenaden i Luanda, O marginal, paraderer et enormt opptog av hester, svarte limousiner og motorsykler rundt likbilen som frakter den balsamerte landsfaderen, ‘fredsarkitekten’ som han likte å bli omtalt, Jose Eduardo dos Santos.

Statsledere fra hele Afrika har møtt opp for å hilse et siste farvel, på den avdødes egen 80-årsdag.

Det hele avsluttes med at hans etterfølger erklærer at han er gjenvalgt i det valget som ble holdt uka før. Men seiertalen så mest ut som en begravelsestale.

Luanda, en av Afrikas vakreste byer før den ble helt utbombet under krigen, nøt godt av nærmest ubegrensede oljemilliarder i dos Santos sitt forsøk på å omgjøre den til et afrikansk Dubai.

Etter at oljeprisen stupte i 2014, står det nå mellom alle de elegante høyhusene tilbake et dusin skall av skyskrapere som antakelig aldri blir fullført.

Bak denne fasaden av luksus og byggeskandaler bor det anslagsvis 9 millioner mennesker (fjerdeparten av landets innbyggertall), som øker med bortimot 4 prosent hvert år, i såkalte musseques, det lokale ord for slumbyer.

Alt dette er skjult for øynene til de forbausende få av hans landsmenn som har møtt opp for å si et siste farvel denne dagen.

Les også: Regjeringspartiet beholder makten i Angola

Dramatisk popularitetsfall

Overraskende få av hovedstadens innbyggere var det også som møtte opp ved valget tre dager før for å stemme på fem nye år for dos Santos’ etterfølger som president siden 2017, João Lourenço.

Opposisjonspartiet UNITA vant en knusende seier med 63 prosent i hovedstaden. I presidentens egen valgkrets, ansett som et nesten rent MPLA-nabolag, har ikke en gang MPLAs kjernetropper stemt på sin egen president.

Men på landsbasis sier de offisielle tallene fra den MPLA-kontrollerte valgkommisjonen at regjeringspartiet oppnådde 51 prosent av stemmene, mot 44 prosent for det eneste gjenværende seriøse opposisjonspartiet.

I løpet av de fire valgene som er holdt siden borgerkrigen tok slutt for 20 år siden, har MPLAs oppslutning stupt med ti prosentpoeng for hvert valg, fra 82 til 72 til 61 og nå til 51 prosent.

UNITA startet tilsvarende med 8 prosent og har økt fram fram til dagens nivå. Angola har i praksis fått et toparti-system.

Vi kan vel kalle dette typisk afrikansk fenomen. En frigjøringsbevegelse omskapes til et hegemonisk politisk parti, innafor rammene av et formelt demokrati. Gradvis svinner masse-oppslutningen.

Dilemmaet blir hvordan en skal beholde makta når det blir for åpenbart at den er basert på valgfusk. Nå var det bare på håret at regjeringspartiet klarte å redde seg unna tap i Angola.

Ved alle tidligere valg har opposisjonen ropt ut om omfattende valgfusk. Men jukset har vært så godt organisert og så effektivt skjult, at det ikke har vært mulig å dokumentere det på en overbevisende måte.

Regjeringspartiets dominans over alle statsinstitusjoner inkludert valgkommisjon, domstoler og alle økonomiske kommandohøyder samt media, kombinert med et system der resultater fra den enkelte valgkrets ikke har blitt oppgitt, har tidligere gjort at opptellingen har foregått uten mulighet for ekstern kontroll.

Denne gangen har faktisk alle partier fått anledning til å ha sine vitner til stede i alle valglokaler, delta i opptellingen, og stå som med-underskrivere på hver enkelt valg-protokoll.

Det gjør at det nå har vært langt vanskeligere å skjule den stigende misnøyen med tingenes tilstand.

Men UNITA har ikke vært i stand til å organisere den alternative opptellingen de hadde mulighet for, på en slik måte at deres påstand om valgfusk ser ut til å kunne dokumenteres på en overbevisende måte.

Derfor har de muligens tapt en historisk sjanse til i det minste å tvinge MPLA til forhandlinger om makt-deling.

Desillusjonen seiret

Det er ingen tvil om at folket i Angola, ikke minst den halvparten av velgerne som er under 35 år, er møkka lei av tingenes tilstand.

De har ropt på mudanza, forandring, i denne valgkampen. Mange av dem trodde på opposisjonskandidaten Adalberto Costa Juniór og hans slagord A hora é agora, ‘Nå er tida inne’. Men han klarte ikke å få mange nok fram til valgurnene.

Protestvalget endte med en katastrofalt lav valgdeltakelse, 45 prosent og halvert siden 2008. Desillusjonen ser til å ha vunnet over håpet om forandring.

Det store politiske paradokset i Angola er forholdet mellom de to hovedmotstanderne ved valget.

MPLA var den frigjøringsbevegelsen alle progressive krefter heiet på, i kamp mot USA-imperialismens og apartheid-regimets redskap UNITA.

MPLA gikk seirende ut av krigen, og har i snart 50 år vært det statsbærende partiet, først som marxist-leninister og siden 1990 som super-kapitalister med alvorlige korrupsjonsanklager mot seg.

I m-l-perioden kunne de skylde på krigen som årsak til fattigdommen. Når de gigantiske oljeinntektene i ettertida har gitt helt minimale bidrag til å tilfredsstille folkets grunnleggende behov, er det vanskelig å peke på andre årsaker enn at dette var dem totalt likegyldig.

I løpet av disse åra har UNITA skiftet ham og gradvis bygd seg opp som en troverdig utfordrer.

UNITA fronter en valgallianse med landets demokratiske venstreside, og står i dag som forsvarer av rettsstaten med et program for grunnleggende demokratiske reformer.

I økonomisk politikk er det lite som skiller. Begge går inn for en blandingsøkonomi og velferdsstat, med betydelig ønsketenking om hvordan helse, utdanning og sosial velferd skal realiseres uten en dramatisk utjevning av godene.

Les også: 50 år med korrupt styre: – Vi vil ha endring!

Eliten tviholder på makta

Ingen informerte observatører i Angola har hatt noen tro på at MPLA ville være villig til å overgi landet til opposisjonen etter å ha hatt makta i nesten 50 år. De som styrer autoritære oljestater har det ikke med å tape valg, ei heller i Angola.

Det står rett og slett for mye på spill for hele den eliten som har levd av det tett sammenvevde stats- og partiapparatet.

Det virker som UNITA også denne gangen blir tvunget av maktens logikk til å godta dette. Selv med den katastrofale tilbakegangen, er det hittil ingen tegn til at MPLAs maktarroganse blir jekket ned.

Etter å ha mistet sitt to tredjedels grunnlovsflertall vil kanskje parlamentet få litt mer å si overfor presidenten. Og aller viktigst: Trolig blir MPLA nå tvunget til å utlyse landets første lokalvalg, et uoppfylt løfte i 20 år.

UNITA ligger da an til å vinne både hovedstaden og de fleste større byene. Det vil kunne bli begynnelsen på en desentralisering av maktapparatet, og på en mulig full maktoverføring ved neste valg i 2027.

Liten legitimitet

Det gjenstår å se om president Lourenço og opposisjonsleder da Costa klarer å vise statsmannsevner og innføre en mer konsensus-preget politisk kultur i Angola.

Lourenço kan demonstrere at han mente alvor da han i starten av sin første presidentperiode viste reform-vilje og rettet viktige angrep mot korrupsjonen, ikke minst mot forgjenger dos Santos sin familie.

Siden virker det som han har bøyd seg for den politiske tyngdeloven i MPLA, og gitt opp de fleste forsøk på å reformere landet samtidig som menneskerettighetsbruddene har økt.

Nå som han nesten tapte valget, og dessuten ikke skal velges flere ganger, kan han muligens føle seg tvunget til å søke mer dialog med opposisjonen. Uten et slikt kompromiss vil dette valget ha veldig liten legitimitet både nasjonalt og internasjonalt, og åpne for mye uro.

Men makteliten i Angola regner vel med at verden fortsatt trenger olje, og at ungdommen heller velger å emigrere eller holde kjeft, enn å ta opp kampen mot et undertrykkende regime.

Da Lourenco overtok etter dos Santos for fem år siden, var det stor optimisme og tro på at et nytt ansikt endelig skulle gi dette landet en ny sjanse, etter en statsleder som var blitt et symbol på maktmisbruk og korrupsjon.

Nå er rollene snudd på hodet.

Der dos Santos ligger på sin lit de parade, blir han nærmest omskapt til en helgen-erklært landsfader. Den stakkars Lourenço har vunnet en Pyrrhos-seier uten den minste begeistring selv blant den harde kjernen av parti-veteraner.

Dos Santos må vel smile triumferende i sitt mausoleum, over en tafatt etterfølger som gjorde barna hans til skurker og kjeltringer.

Så kan de i det minste dele gleden over at deres nemesis, erkefienden UNITA, har forvaltet sitt pund enda dårligere og bare nesten klart å gi demokratiet en sjanse i Angola.

Les saken:

Unge om valg i Afrika: – Man har lite man skulle ha sagt