Afrika-strategien må sette afrikanere i fokus, ikke kappløpet om innflytelse på kontinentet

Lemma Desta

Nestleder i aksjonen «Sammen for Etiopia»

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Regjerningen lager en ny strategi for Afrika. Dette er det andre prosjektet av sitt slag etter det første i 2008, under daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre.

Vi registrerer flere lignende initiativer hos naboene våre i Norden og i USA, men også i land som Kina og Russland.

Det norske prosjektet vekker blandede følelser, nysgjerrighet og forventinger hos oss med afrikansk bakgrunn. Hvordan utarbeides strategien, og hvem involveres? Hva vil hensikten være?

Mine synspunkter og forventninger

Afrika er menneskehetens vugge og sivilisasjoners opphavssted. Kontinentet besitter massive naturressurser både på land og i havet. Og med mange av verdens største arealer for matproduksjon, store mineralforekomster, biologisk mangfold og mange av FNs medlemsland, står Afrika midt i det globale maktspillet.

Til tross for – eller kanskje på grunn av  – rikdommen, så lider kontinentet fortsatt.

Afrikanere har vært gjennom mange av de mest grufulle voldshandlingene i menneskehetens historie. Først frarøvet den transatlantiske og arabiske slavehandelen kontinentet for arbeidskraft, så ble ressursene våre plyndret av den påfølgende barbariske kolonialismen. Selv om frigjøringskampene medførte avkolonisering i Afrika, fortsatte både øst og vest å kjempe om innflytelse i Afrika under den kalde krigen.

Men verken sosialistenes eksperiment eller kapitalismen fikk kontinentet ut av fattigdom. I stedet endte kontinentet plyndret, og fanget i fattigdom. Lenge var det også ignorert.

Takket være stormaktspolitikk, omtalt som det nye kappløpet for Afrika, har kontinentets utsikter endret seg dramatisk. Og nå når andre land konkurrerer om innflytelse i Afrika og dets ressurser, er det naturlig at Norge også vil være med på det.

Fordommene

Vi håper at den nye, norske Afrika-strategien setter afrikanere i fokus, ikke kampen om innflytelse i Afrika.

En måte å sette Afrika og afrikanere i fokus er å gjøre strategien om fra å være en norsk Afrika-strategi eller en norsk strategi for Afrika til å være en strategi «sammen med Afrika».

Når det lages en slik strategi, er det naturlig å spørre om den kommer til å adressere nordmenns egne holdninger.

For det er ikke noen hemmelighet at det generelle bildet av Afrika i Norge preges av fordommer. Afrika assosieres med underutvikling, sult, krig, fattigdom og elendighet. Mediene, lærebøkene, misjonsbladene og bistandskampanjene bidrar også til å opprettholde stereotypiene. Og selv om mange aktører har solidariske intensjoner, formidler de et bilde av et Afrika preget av nød til det norske folk.

Bortsett fra å ha spennende dyrearter, rytmer og gode idrettsutøvere er det tvilsomt om folk flest er kjent med alle de andre positive sidene med Afrika. Når dette ikke formidles, kan Afrika oppfattes som utrygt eller som en plass man ikke bør investere.

Mens vi applauderer givergleden, engasjementet og innsatsen for å hjelpe mennesker i nød, må vi spørre oss hvorfor det som egentlig er et ressursrikt kontinent opplever så mange hindringer. En norsk strategi bør våge å adressere dette.

Norges forhold til Afrika

Vi har et begrenset forhold til Afrika sammenliknet med mange andre land. Likevel har det norske bidraget på kontinentet vært kjærkomment. Fra Biafra-hjelpen, misjonsengasjementet til kampen mot apartheid, og fra fredsmekling til høyere utdanning, har det norske engasjementet vært med å berge liv og endre samfunn.

Næringsinteresser, som tilgang til olje og gass, mineraler, kunstgjødsel og investeringer, knytter også Norge til Afrika selv om størrelsen på de norske investeringene er langt mindre, enn hva potensialet tilsier.

Norges forhold til Afrika har likevel ikke bare positive sider.

Norge som land og enkeltpersoner har inntatt rollen som giver, mens afrikanere som mottakere. Det kan også være fristene å styre afrikanske lands prioriteringer. Og selv om Norge ofte framstilles som en forkjemper for fattige land, har vi mange eksempler på at Norge svikter.

Da koronapandemien inntraff, var Norge først imot å dele vaksineoppskriften med fattige land, og landet har ikke gjort nok for å sikre klimafinansering og kompensasjonsordninger for fattige land som rammes av klimaendringene. I Norges periode i FN sikkerhetsråd fra 2021 til 2022 leverte heller ikke Norge på løftet sitt om å jobbe for kvinner, barn og de sivile i krig og konflikt; Under Tigray-krigen ble nemlig sivile mål som skoler og helseinfrastruktur angrepet uten at de ansvarlige ble stilt til ansvar.

Utenrikspolitikkens formål

Å sikre og ivareta Norges interesser regnes som et av utenrikspolitikkens formål. Det er imidlertid ikke alltid lett å forstå hva norske interesser innebærer. Handler det om å framskaffe støtte fra afrikanske land i FN? Om å jobbe for at norske næringslivsaktører vinner store kontrakter i Afrika? Eller om hjelpe Afrika?

I arbeidet med Afrika-strategien bør regjeringen uansett avstå fra fristelsen til å bli med i kappløpet mot kinesisk og russisk innflytelse, og sikre at vi holder oss til prinsippet om å ikke gjøre skade.

Vi trenger en strategi som tar hensyn til både egne og andres interesser. Humanitet bør være veiviseren. Norge kjempet sin vei ut av fattigdom gjennom både klok forvaltning av ressurser, hardt arbeid og effektivt styresett. Norge har mye å dele fra sin erfaring i kampen mot fattigdom, å skape velferd for alle og forvalte fellesressurser rettferdig og bærekraftig.

Norge bør bruke posisjonen sin til å bygge fred, globalt samarbeid og samhandling. En fredelig verden er mer lønnsomt enn en verden preget av konflikter, allianser og hegemoni.

Applauderer initiativet

Initiativet til å utarbeide en ny norsk Afrika-strategi bør applauderes. Strategien forventes å adressere og utfordrere stereotyper om Afrika og afrikanere, fordi de hemmer investeringer, næringsforbindelser, reiseliv, akademisk samarbeid, kultur-utveksling og folkelig engasjement.

Vi er nødt til å lære fra konkurrenter i Afrika når det gjelder å anerkjenne og behandle kontinentet som en ressurs.

Strategien må være bærekraftig og inkluderende, og betrakte Afrika og afrikanere som mer enn som mottaker av nødhjelp og bistand.

Vi må satse på større næringsforbindelser ved å gjøre regelverket enklere, kapital mer tilgjengelig og gjøre det enklere for afrikanere å få visum til Norge.

Norsk arbeidsmarked kan forsynes med arbeidskraft fra Afrika om lovverket vårt åpner opp for det.

Strategien bør derfor også ha som målsetting å innvilge en større andel studieplasser og stipender for forskere og studenter fra Afrika.

Vi i diasporaen er her for å fungere som brobyggere ved kunnskapsoverføring, formidling av kulturkompetanse og nettverk. Jeg er forsiktig optimistisk til at den nye strategien re-orienterer og danner grunnlaget for økt engasjement og investeringer og gjensidig utbytte.

Les også: 

Et bidrag til Norges nye Afrika-strategi

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.