Frykt, kvinneundertrykkelse og sult – men det finnes også lyspunkter

– Vi lever fra dag til dag, uten planer for framtida. Hadde jeg hatt penger ville jeg forlatt Afghanistan for lenge siden. Eller i det minste dratt til Kabul, sier Abduallah Ahmed til Bistandsaktuelt.

48-åringen sitter på huk utenfor det brunsvidde murhuset hvor han, kona og sju barn lever.

Landskapet rundt den lille jordlappen ligner på en ørken: goldt og knusktørt.

Som mange steder i Afghanistan er tørke et problem også her.

– Vannmangel er et kjempeproblem for oss og alle i dette området. Vi deler på en vanningskanal, men det er langt fra nok. Du ser selv hvor tørt det er her, sier han.

Mens vi snakker, jobber to av sønnene hans – Mommahad på 18 år og Durokshan på 14 år – med å knuse noen store steiner, slik at familien kan få litt mer dyrkbar jord.

Sola steiker mens de to ungguttene jobber, Mohammeds Barcelona-trøye blir raskt våt av svette.

Begge sønnene sluttet på skolen etter fjerde klasse, og må jobbe for at familien skal klare seg.

Lever i frykt

Abdullah Ahmed forteller at livet både for han og mange andre i denne delen av Jaghori-distriktet, i Ghazni-provinsen sørøst i landet, har blitt mye hardere etter at Taliban tok makten.

De fleste som bor her tilhører den shiamuslimske minoriteten hazara, som mange ganger er blitt utsatt for overgrep både fra Taliban og andre.

– Prisene er gått opp, butikkene tør ikke gi kreditt lenger. Det er nesten ikke jobb å få, verken for meg eller sønnene mine. Noen dager spiser vi bare ett måltid. Mange av naboene våre, de som hadde penger nok, har flyktet til utlandet, sier han.

Tidligere var det harde kamper mellom regjeringshæren og Taliban i dette området. Abdullah sier han er glad for at kampene er over, men forteller om røff behandling fra de nye makthaverne. Abdullah forteller at han tidligere jobbet som politimann og at Taliban har kommet til huset og banket han opp flere ganger. De har gjennomsøkt huset og truet han og familien. To av brødrene hans er blitt utsatt for det samme, de har flyktet fra landet.

– J Hver gang jeg hører en bil frykter jeg at det er Taliban som kommer. Vårt liv er fylt av fattigdom og frykt nå. Bekymringene gjør at jeg ikke får sove om natta lenger, sier han.

Organisasjonen Human Rights Watch har dokumentert at Taliban står bak trussler, drap, og ovegrep det siste året.

For lite mat

Mange afghanere har som Abdullah Ahmed og hans familie opplevd sult, fattigdom og usikkerhet det siste året.

I likhet med Ahmed er de aller fleste glade for at krigen er over, særlig de som bor i områdene hvor kampene var hardest. Men fattigdommen og nøden, som var et problem også tidligere, har blitt verre.

Les vår reportasje fra Afghanistan:

– De kan ikke ta drømmene fra oss

Da islamistgruppen i løpet av noen få dramatiske augustdager i fjor tok full kontroll over hele landet, skrudde Norge, USA, Verdensbanken og en rekke andre givere ganske umiddelbart igjen flommen av bistandspenger som hadde strømmet til Afghanistan siden 2002.

Bistandsfrysen, internasjonale sanksjoner, samt kaoset etter den forrige regjeringens kollaps, gjorde det at den afghanske økonomien brøt sammen over natta.

FN anslår nå at rundt 25 millioner afghanere trenger humanitær hjelp. Ifølge samme organisasjon har ni av ti afghanere for lite mat.

Krisen har blant annet ført til at presset på helsevesenet har økt, samtidig som kapasiteten har falt sammen.

Afghanske sykehus og helsestasjoner har i lange periode det siste året manglet medisiner, strøm og utstyr.

Den nye regjeringen har i all hovedsak ikke klart å utbetale lønninger. Mange leger og annet helsepersonell har forlatt landet.

Da Bistandsaktuelt besøkte Andar distriktssykehus i slutten av mars i år, fortalte den 28 år gamle legen Said Hamsa om hvordan økende sult og fattigdom gjorde at 100 – 150 avmagrede barn kom til sykehuset hver eneste uke.

Rundt ti barna døde av underernæring hver uke.

Men i løpet av de siste månedene har noe mer hjelp kommet inn til helsevesenet, forteller sier Terje Watterdal, landdirektør i Afghanistankomiteen.

– Helsesituasjonen har nå forbedret seg noe fra tidligere i år, blant annet er medisiner mer tilgjengelig og når i større grad ut til sykehusene. Men det er fortsatt store problemer og det er stor mangel på leger og helsepersonell. Mange av de med utdannelse har forlatt landet. Nettopp derfor er utdanningen vi driver av kvinnelig helsepersonell så utrolig viktig, sier han.

Brutal politikk mot kvinner

Kort tid etter at Taliban inntok Kabul demonstrerte afghanske kvinner mot islamistenes angrep på kvinner og jenters rettigheter.

Blant annet vakte det sterke reaksjoner både internasjonalt og i Afghanistan at Taliban i fjor høst ga beskjed om at jenter fra sjuende klasse til tolvte klasse ikke fikk lov å møte da skolene startet opp.

Taliban lovet imidlertid at de eldre jentene skulle få gå på skolen igjen så snart alt var lagt til rette for at undervisningen kunne foregå i tråd med sharia.

I slutten av mars, da det nye skoleåret skulle starte, gledet jenter over hele landet seg til å gå på skolen igjen. Men så – dagen før skolene skulle åpne – bestemte Talibans ledelse at skolene ikke skulle åpne likevel.

Rundt en million afghanske jenter mistet igjen muligheten til å gå på skolen. En av de mange som ble helt knust av denne beskjeden var Fariba fra byen Ghazni.

Bistandsaktuelt traff henne på Hazrat Mohammad-skolen, tre til fire timers kjøring fra Kabul.

– Jeg så det på Facebook og ble fryktelig lei meg. Jeg kan ikke forstå hvorfor Taliban vil nekte oss å gå på skolen. Alle har rett til utdannelse, sa 17-åringen til Bistandsaktuelt.

Hun fortalte at drømmen hennes var å bli psykolog, men at hun fryktet at hun aldri ville få muligheten til å studere.

– Kvinner og unge jenter har blitt fratatt alt de har av rettigheter det siste året. De blir utestengt fra utdanning, fra arbeidslivet og fra å ta egne valg. Den økene fattigdommen rammer også kvinner og jenter hardest, sier tidligere parlamentsmedlem i Afghanistan, Farzana Elham Kochai.

Som 29-åring var hun den yngste i Wolesi Jirga, Afghanistans nasjonalforsamling. Hun måtte flykte da Taliban tok makten og bor nå i Norge.

Elham Kochai mener Taliban det siste året har vist at de ikke har endret seg, og at de er de samme kvinnefiendtlige fundamentalistene de alltid har vært.

– Men jeg trodde virkelig ikke det skulle bli så ille som det er nå. Jeg regnet med at Taliban skulle bli med i regjeringen, men ikke at de skulle få all makt. Nå er jeg redd ting kan bli enda verre, sier hun.

Terje Watterdal og kollegaene i Afghanistankomiteen jobber daglig med utdanning i ulike provinser og forhandler hele tiden med lokale ledere om jenters rett til utdanning.

– Det er mange jenter som ikke får tillatelse til å gå på skolen, det er tragisk og jeg er dessverre redd for at skolene ikke vil bli åpnet for jenter fra sjuende til tolvte klasse før tidligst i mars neste år, sier han.

Samtidig mener Watterdal det også finnes positive utviklingstrekk å peke på etter maktovertagelsen.

– – Bildet er ikke helt mørkt. Det mange i Talibans ledelse som faktisk er for at jenter skal få utdannelse og vi får lov til å fortsette utdanning av jenter på mange av skolene vi jobber med – også utdanning av jenter på ungdomstrinnet – og på helsefagskolene der vi fortsetter den livsviktige utdanningen av jordmødre, helsesykepleiere, og andre kvinnelige helsefagarbeidere, sier han.

– Vanskelig for giverne

Mens Taliban inntok Kabul og feiret seieren i august i fjor, forlot mange hjelpeorganisasjoner landet. Ambassader ble stengt ned.

Nærmest over natta ble all bistand stanset, kreditter trukket tilbake, og landets valutareserver i utlandet frosset.

Nylig ba en rekke ledende utviklingsforskere og økonomer om at USA, Storbritannia, Tyskland og De forente arabiske emirater må gi afghanske myndigheter tilgang til valutareservene på rundt sju milliarder dollar.

Forsker ved Chr. Michelsens Institutt (CMI), Arne Strand, understreker at giverlandene har måttet gjøre svært vanskelige avveininger det siste året, og også kommer til å måtte gjøre det i tiden fremover.

– Det kom som et sjokk på giverne da Taliban plutselig inntok Kabul fjor. De pågående forhandlingene stanset brått opp og hele dynamikken endret seg, sier han.

– Situasjonen i Afghanistan er ekstremt krevende for Norge og andre giverland. De er fullstendig klar over konsekvensene av å holde igjen bistand. Samtidig vil de ikke bidra til å støtte Taliban.

– Utfordringen er å hjelpe befolkningen samtidig som man ikke støtter regimet. Og å opprettholde en dialog med Taliban uten å og gi anerkjennelse.

CMI-forskeren mener det foreløpig har vist seg lite effektivt å forsøke bruke bistanden som pressmiddel til å få Taliban til å endre politikk.

Samtidig peker han på at det er islamistenes angrep på kvinners rettigheter og jenters utdanning gjør at tålmodigheten i USA, Norge og andre giverland er tynnslitt.

– Det politiske handlingsrommet i giverlandene er begrenset på grunn av Talibans politikk blant annet mot kvinner. Dermed sitter man igjen med dialog og forhandlinger. Det er den eneste veien fremover. Etter min mening er det ikke riktig å kutte kontakt og bistand og dermed holde 40 millioner afghanene som gisler, sier Strand.

Bedre sikkerhet

En av få lyspunkt det siste året et den forbedrede sikkerhetssituasjonen i store deler av Afghanistan. Det skyldes først pg fremst at kampene mellom den tidligere regjeringshæren og Taliban har stanset.

IS er fortsatt aktiv i noen områder og det også motstand fra andre grupper, blant annet i Pansjir. Men i all hovedsak er Afghanistan nå fredeligere enn på mange år.

For eksempel kan afghanerne, i alle fall menn, for første gang på mange år relativt trygt reise i landet.

Ashely Jackson har bodd og jobbet i Afghanistan i en årrekke. Nå leder hun Senter for studier av væpnede grupper ved tankesmien Overseas Development Institute (ODI).

Hun har blant annet intervjuet hundrevis at Taliban-soldater og kommandanter, og mener mye tyder på at Taliban blir sittende ved makten en god stund fremover.

– For øyeblikket ser det ikke ut til at Taliban blir utfordret av sterk politisk eller militær motstand, sier Jackson.

Samtidig poengterer hun at Taliban-regjeringen er delt og preget av interne spenninger og er svært upopulær.

– Det er på mange måter fortsatt en slags midlertidig regjering hvor få varige beslutninger blir tatt. Regjeringen ledes av emir som sitter isolert i Kandahar og som sjelden viser seg offentlig. Når han og ledelsen har tatt beslutninger, som for eksempel at jenteskolene skulle forbli stengt eller at at Al Qaida-leder Sawahari skulle få være i landet, er det avgjørelser som er nærmest totalt i utakt med store deler av den afghanske befolkningen håper og tror på, sier Jackson.

Hun peker på at også internt i Taliban er mange uenig med beslutningene som tas av ledelsen.

Dette gjelder både helt opp på ministernivå og blant lokale kommandanter, samt i lokalsamfunn som støttet Taliban under krigen, ifølge Jackson.

Hun mener det siste året tydelig har vist at Taliban ikke har klart å håndterer de store utfordringene i landet.

– De sliter med å takle konsekvensen av den økonomiske kollapsen forårsaket av bistandskuttene. De humanitære konsekvensene har vært brutale, blant annet mangler 90 prosent av befolkningen nok mat.Selv en veldig kompetent regjering ville hatt vansker med å løse disse utfordringene, og Talibans klønete forsøk på å håndtere bistandskuttene og sanksjonene har bare gjort krisen verre, sier Jackson.

cTerje Watterdal i Afghanistan-komiteen oppsummerer året med Taliban slik:

– Jeg hadde forventet mer kriminalitet, større sikkerhetsproblemer og mer opposisjon. Samtidig er det mye som er veldig negativt, blant annet utdanningspolitikken og undertrykkingen av kvinner – det er de afghanske jentene og kvinnene som dessverre har måtte betale størstedelen av prisen for den relative «freden» vi nå opplever, sier han.

– Men jeg mener likevel at det er helt avgjørende at giverlandene finner måter de kan støtte befolkningen på og ta vare på de enorme investeringene man har gjort i landet de siste 20 årene.