– De kan ikke ta drømmene fra oss

– Jeg så det på Facebook i morges og ble veldig lei meg, sier 17 år gamle Fariba.

Tårene renner mens hun snakker. I et halvt år har jenta fra Ghazni knapt gått utenfor døra uten at faren eller broren har blitt med. Siden september i fjor har Taliban-regjeringen nektet Fariba og minst en million andre afghanske jenter utdanning. Men i dag, 23. mars, skulle være en gledens dag: endelig skulle skolene åpne igjen. Hun fikk knapt sove kvelden før. Sekken med skolesakene sto ferdig pakket.

– Jeg gledet meg selvfølgelig veldig til å treffe venner igjen. Men jeg var mest spent på undervisningen. Jeg drømmer om å bli psykolog, sier 17-åringen til Bistandsaktuelt.

Rett før hun skulle dra hjemmefra så hun nyheten som har ødelagt dagen.

– Jeg kan ikke forstå det. Alle har rett til utdannelse, sier hun til Bistandsaktuelt.

«Tekniske problemer»

Fem timer tidligere. Vårsola skinner fra en skyfri himmel i det bilen vår glir fram mot den godt bevæpnede stålporten ved Amani high school for gutter i Kabul. En Taliban-soldat i amerikansk militærutstyr sjekker invitasjonen vår, kaster et undersøkende blikk inn i bilen, men vinker oss videre.

I skolegården står 40-50 gutter, noen i hvite skjorter, andre i grønne skoleuniformer, oppmarsjert i to rekker. De vifter med hvite Taliban-flagg og roper «Allahu akbar» så det gjaller mellom bygningene. Klokka er litt over 10 og det afghanske skoleåret 1401 skal offisielt innvies. Tradisjonen tro skal det skje på den tyskbygde eliteskolen for gutter.

Men noe er nytt i år. Det er Taliban som er vertskap for seremonien.

Inne i skolens møtesal sitter rundt hundre inviterte gjester. Det er Taliban-ledere, embetsmenn, diplomater, folk fra FN og ulike organisasjoner. Og media. På veggene henger bannere med slagord. Fra talerstolen, omgitt av blomster og hvite Taliban-flagg, snakker Shahid Khai, generaldirektør i Utdanningsdepartementet, høyt og engasjert.

Referansene til Talibans seier, sharia og koranen kommer tett. Kun avbrutt av jublende tilrop fra salen, vektlegger han betydningen av at utdanning skal og må skje i tråd med islam. Han slår også fast at skolene for jenter mellom 13 og 18 år ikke er klare til å åpnes.

Den beslutningen ble offentliggjort av Taliban på Twitter 7-8 timer tidligere, midt på natta, og har allerede rukket å skape forvirring og skuffelse.

I månedsvis har den nye regjeringen, blant annet da Taliban-topper besøkte Norge i vinter, forsikret at skolene for jenter fra 7.-12. klasse skal gjenåpnes når skoleåret starter.

Da Taliban tok makten i august i fjor var alle skoler i Afghanistan stengt på grunn av korona. I september åpnet skolene igjen – men ikke for jenter mellom 13 og 18 år. Kritikken har vært kraftig og mange har påpekt at Taliban også stengte jenteskolene da de satt med makten på 90-tallet.

I rundt et halvt år har minst en million afghanske jenter ikke hatt noe utdanningstilbud. De aller fleste har bare holdt seg hjemme. Men, basert på det islamistene selv har sagt, har jentene, foreldre, lokalsamfunn, lærere, hjelpeorganisasjoner og hele det internasjonale samfunnet forventet at skolene skulle gjenåpne.

I dag skulle vært en gledens dag.

Men Taliban-ledelsen, samlet på et møte i byen Kandahar i det konservative sør, har brått og uventet fattet en annen beslutning om jenter i ungdomsskolealder. Og fra talerstolen i Kabul viser Shahin Khai til at «tekniske problemer» gjør at undervisningen ikke kan gjennomføres i tråd med sharialovgivning.

Stjal førstesidene fra Ukraina

– Jeg blir både skuffet og oppgitt. Det la jeg heller ikke skjul på da jeg snakket med folk fra utdanningsdepartement som var til stede på åpningsseremonien i morges. «Gratulerer, dere har klart å ta førstesidene fra Ukraina en liten stund» sa jeg. Men jeg så jo at flere av de som jobber i departementet også var overrasket. Det er veldig vanskelig å forstå denne beslutningen, sier Terje Watterdal.

Til tross for at landdirektøren i norske Afghanistankomiteen har jobbet i Afghanistan siden 2013, kjenner landet svært godt og har bedre kontakter enn de fleste, ble også han tatt på senga av Talibans kuvending. Watterdal har vært mer eller mindre kontinuerlig på telefonen siden han våknet. Han har snakket med media, brukt sitt omfattende nettverk for å finne ut hva som foregår og fortløpende diskutert strategi med sine kollegaer.

Nå brummer Toyotaens kraftige motor behagelig mens vi suser gjennom det brunsvidde landskapet. Som tatt rett ut av Ringenes Herre rammer Hindu Kush´ taggete fjelltopper inn den enorme høysletta et par tusen meter over havet. Innimellom ligger det grønne åkerlapper hvor det dyrkes bønner, hvete og mais.

Hvert eneste hus vi passerer har høye, brune murer rundt seg og en solid ståldør som eneste inngang. Vi er på vei til Ghazni. Byen ligger rundt 15 mil fra Kabul, langs hovedveien sørvestover mot Kandahar. Ghazni har vært og er Taliban-land og islamistene tok byen etter en større offensiv i 2018. Så tok regjeringshæren den tilbake. Kampene var harde og begge sider hadde store tap.

Veien inn mot byen var inntil nylig regnet som utrygg, og er full av arr etter krig. Med jevne mellomrom passerer vi tidligere amerikanske baser. Med høye, tomme vakttårn, de karakteristiske sandsekkene og kraftige stålporter, ligger de som monumenter over en mislykket vestlig Afghanistan-politikk. Brorparten av basene er tomme og forlatt, men fra noen av dem vaier nå det hvite Taliban-flagget.

– Det er heldigvis fred her nå, men det er klart – det pågår en hard kamp om jenters utdanning. En politisk kamp om jenters rettigheter, om kvinners rettigheter. Den kampen handler egentlig om hva slags land Afghanistan skal være og bli, sier Watterdal i det telefonen hans ringer igjen.

Nå er det Utenriksdepartementet hjemme i Norge som lurer på hva som foregår.

– Vi er på vei til en jenteskole i Ghazni hvor det er ungdomstrinn, og den skolen skal være åpen. Det som er helt klart er at det stor uenighet internt og stor skuffelse blant sentrale ledere i Det afghanske utdanningsdepartementet. Men vi har fått beskjed om å fortsette arbeidet vårt så lenge vi har støtte fra lokale ledere. Dette kom jo som julaften på kjerringa. Jeg kan oppdatere deg i kveld. Greitt – snakkes!

Han putter telefonen i den tradisjonelle afghanske jakka i det vi stanser på en av de mange kontrollpostene langs veien. En unggutt med langt hår og skjegg, en Taliban-soldat, banker på ruta. Han kikker inn og småprater litt med sjåføren. På hodet, ganske så perfekt nonsjalant på skeive, har han en blå caps.

«US marines» står det på den.

Han smiler med kritthvite tenner og vinker oss videre.

– Kom inn i klassen med våpen

Når vi ankommer Hazrat Mohammad-skolen Ghazni by er stemningen spent.

Skolen, som drives av Afghanistankomiteen med støtte fra norske myndigheter, ligger i en del av byen hvor det bor mange fra den etniske minoriteten hazara. Rundt 110 av de om lag 500 elevene er jenter på trinn 7 til 12, det vil si jenter fra rundt 13 til 18 år som har sin første skoledag på om lag et halvt år. Før det har de mistet mesteparten av skolegangen de to siste åra, grunnet korona, krig – og Talibans regler.

Sharifa Hosseini er lærer og har spesialisert seg i matematikk. Engasjert forklarer hun hvordan utdanning har endret livet hennes.

– Det har gitt meg selvtillit, kunnskap og selvstendighet. Siden utdanning har betydd så mye for meg, føler jeg veldig med jentene som blir nektet å gå på skolen, sier 26-åringen.

Hun forteller om forvirringen og skuffelsen da Taliban brått stengte ned undervisningen for de eldre jentene i fjor høst.

– Vi fikk beskjeden midt under en prøve. Jentene måtte bare legge fra seg blyantene og forlate klasserommet. Mange gråt, det var en hjerteskjærende situasjon.

Etter at skolen ble stengt for elevene fra sjuende klasse og oppover, har skolen likevel forsøkt å gi noe ekstraundervisning til de eldre jentene. Men flere ganger har skoleledelsen fått klar beskjed fra de nye makthaverne om at det ikke er tillatt.

– To ganger har de kommet hit for å understreke at de eldre jentene ikke skal være på skolen. Den ene gangen kom de med våpen inn i klasserommet. Elevene ble fryktelig redde, noen fikk sjokk og jeg måtte bruker masse tid på å roe de ned igjen etterpå.

Til tross for at Taliban har kommet til skolen hennes med våpen i hånd, er Husseini ikke redd for å si hva hun mener om utdanningspolitikken til islamistene.

– Jeg er selvfølgelig sterkt imot at de hindrer jenter fra å få utdanning. Og en ting kan jeg love deg: De skal ikke klare å stanse oss. Vi blir bare sterkere av hindringene de lager. De kan ikke ta drømmene fra oss, sier den unge læreren.

Rektor ved Hazrat Mohammad-skolen, Ali Gul Fardimand. Han forteller at Talibans regler og begrensninger gjør det vanskelig å drive god undervisning.

– Jeg er veldig bekymret for at de eldre jentene blir stengt ute igjen. Og det er vanskelig å legge planer og gi et godt tilbud når situasjonen er så uforutsigbart. Det er trist, alt jentene ønsker er å få lov til å lære, sier rektoren.

Han forteller at de nye makthaverne, i tillegg til å nekte eldre jenter skolegang, også har gjort endringer i pensum. De har fjernet fag som gym, tegning og historie – og undervisning i Afghanistans etniske mangfold er tatt ut av pensum. I stedet har de yngre jentene, de som får gå på skolen, fått inn fag som studier i islam, profeten Mohammeds liv og lære, landbruk, islamske prinsipper og moral, samt studier i det arabiske alfabetet.

Utdanning – et langvarig stridstema

Det er ikke noe nytt at utdanning, og da særlig for jenter og kvinner, er et kontroversielt tema i Afghanistan. Allerede på 1920-tallet forsøkte daværende kong Amanullah Khan å reformere og modernisere utdanningssystemet. Kongen var tilhenger av at også kvinner skulle få utdanning, men reformene hans møtte massiv motstand, særlig på landsbygda.

Nærmere 50 år senere, i 1978, tok det det afghanske kommunistpartiet makten. Også de ønsket å modernisere utdanningssystemet, slik at jenter og kvinner skulle ha rett til skolegang. Men som kongen, møtte de kraftig motstand. Da kommunistene med tvang innførte klasser hvor jenter og gutter gikk i samme klasse, ble konservative afghanere, særlig religiøse ledere, svært provosert. For mange i mujahedin-bevegelsen ble skolene et symbol på en vestlig modernisering som var både anti-islamsk og anti-afghansk.

Da Taliban tok makten på midten av 90-tallet, gjorde de hele utdanningssystemet mer religiøst. De stengte skolene for jenter og nektet kvinnelige lærere å jobbe. Selv om dette forbudet aldri ble hundre prosent gjennomført og det var betydelige lokale variasjoner, så rammet det millioner av jenter. Det var imidlertid langt fra bare Talibans syn på utdanning som forhindret at afghanske jenter – og gutter – fikk utdanning.

Konflikt, fattigdom, et dårlig utbygd skolesystem og konservative holdninger bidro også til at enormt mange afghanske barn ikke gikk på skolen. I 2000 anslo Unicef at kun 4-5 prosent av afghanske barn hadde et skikkelig skoletilbud.

Men i 2001 ble Taliban-regjeringen fjernet fra makten, og en ny vestligstøttet regjering ble innsatt. Jenters utdanning ble igjen et prioritert område. Ikke minst for alle de utenlandske giverne som støttet opp om den nye regjeringen, inkludert Norge.

Milliarder av kroner ble brukt på skoler, på å utdanne lærere, på høyere utdannelse, og på skolemateriell. Jenters utdanning ble mye brukt av vestlige regjeringer for å rettferdiggjøre den vedvarende militære tilstedeværelsen i Afghanistan.

«Dere har valgt å reise ut for å forsvare de verdiene samfunnet her hjemme bygger på, for å legge grunnen for at afghanske barn en dag skal få føle den samme glede norske skolebarn føler i dag», sa statsminister Jens Stoltenberg da han holdt tale til norske soldater på vei til Afghanistan i 2008. Igjen ble skoler og utdannelse et symbol på den staten islamistene kjempet mot og symbolet på den urene vestlige innflytelsen. Hundrevis av skoler ble angrepet av Taliban, lærere ble drept – særlig fra 2005 til 2010.

Men skoleangrepene fra Taliban var veldig upopulære blant vanlige afghanere. Flere steder ble det kraftig konflikter mellom Taliban og lokalsamfunnet som ønsket at barna, inkludert jentene, skulle få utdanning. Den folkelige motstanden gjorde at Taliban gradvis endret sin utdanningspolitikk. I stedet for å bekjempe utdanning begynte islamistene å fokusere på å kontrollere skolene og innholdet i utdanningen i sine områder.

Til tross for Talibans motstand de første årene, ga bistandsmilliardene som ble brukt på utdanning gode resultater. I 2017 anslo FN at ni millioner afghanske barn gikk på skolen, det var nesten en tidobling fra 2001. Og rundt 40 prosent av elevene var jenter. Selv om flere rapporter har vist at framgangen ofte ble overdrevet, ble tallene brukt for det de var verdt av politikere i Norge og andre land. Men at det var stor framgang er bred enighet om. Det gjaldt også på universitetet og høyskoler. En generasjon med utdannede unge afghanere vokste fram. Og holdningen til utdanning endret seg i befolkningen.

– Vi trenger fred og skoler

Småjentene sitter tålmodig i solsteiken og hører på lange taler og religiøse innslag fra podiet der framme. Mange av barna har gått i timevis med foreldrene for å komme hit. Det skjer nemlig noe helt spesielt denne dagen:

En egen jenteskole skal åpnes.

Med hjelp fra Afghanstankomiteen og støtte fra Norge har en gammel skolebygning blitt pusset opp. Fortsatt gjenstår litt arbeid, men skolen – som vil ha plass til rundt 500 jenter fra først til sjette klasse – er nesten klar til bruk. En god del av jentene som sitter forventningsfulle og venter er tydelig langt over barneskolealder. De håper på en plass likevel.

Det har nemlig ikke aldri tidligere vært en skole for jenter her.

Andar-distriktet i Ghazni var Taliban-land i årevis før islamistene tok makten i hele landet. Folk her pashtunere, de lever stort sett av landbruk og har konservative holdninger.

Men det betyr ikke at de er mot at jenter deres skal få utdanning. Tvert imot.

Haktad Andar er en av de lokale lederne som har jobbet hardt for at jentene i området skal få et skikkelig skoletilbud. Han har hvitt skjegg, turban og stor autoritet. Med dyp stemme og direkte blikk forklarer han hvorfor denne skoleåpningen er viktig.

– Vi har bedt om denne skolen i mange år og nå har vi endelig fått det til. Det har vært krig her i 40 år, folk har lidd forferdelig. Nå håper vi på fred og utvikling. Denne jenteskolen er et symbol på en ting går i riktig retning, sier 67-åringen til Bistandsaktuelt.

Samtidig påpeker han at denne ene skolen langt fra dekker behovet.

– Det er for mange jenter her, du ser jo selv hvor mange som har møtt opp i dag. Vi har ikke plass og lærere til alle. Og vi mangler skikkelige lokaler til guttene også, sier han.

Også Talibans distriktsguvernør, Shir Mohammad, er møtt fram for å vise sin støtte til prosjektet. Den 42- år gamle guvernøren, som selv er fra Andar, har kjempet for Taliban siden han var 18. Han har sloss mot vestlige soldater i mange av landets provinser, og rett før han ble distriktsguvernør kjempet han mot IS i en av naboprovinsene. Kanskje er det derfor, fordi han selv har opplevd så mye krig og elendighet, guvernøren helst vil snakke om fred og behovet for utvikling i Afghanistan.

– Nå er krigen heldigvis over. Vi må utvikle landet vårt. Skal vi klare det, må både jenter og gutter få utdanning. Og vi trenger hjelp fra utlandet, sier han til Bistandsaktuelt.

Distriktsguvernøren, som selv har religiøs utdanning understreker flere ganger at Taliban er for at jenter får utdanning.

– Utdanning er bra for alle mennesker. Gud ønsker utdanning for alle, også for kvinner. Vi trenger kvinnelige leger, ingeniører – det stemmer ikke at vi er mot utdanning for eldre jenter og kvinner. Tvert imot. Vi ønsker det velkommen, sier han.

– Men dine overordnede har akkurat gjort det klart at jenter fra 7.-12. klasse ikke får gå på skolen. Hvorfor det?

– Det er midlertidig. Vi har noen utfordringer, blant annet mangler vi kvinnelige lærere, for at undervisningen skal kunne foregå i tråd med sharia. Vi må løse de problemene og det håper jeg skjer raskt.

Motstand i fjellene

Smale grusveier snor seg ned i trange daler og oppover i det brutale månelignende landskapet. Rundt oss er det spisse, hvite fjelltopper. Vi er i Jaghori-distriktet, rundt 3000 meter over havet. Om vinteren kommer det som ofte mye snø, veiene blir helt uframkommelige og landsbyene blir isolert.

Men nå steker sola fra en skyfri himmel. Det er over 20 grader. Det store flertallet av de rundt 500 000 menneskene som bor i Jaghori er hazaraer, en minoritet som er blitt utsatt for forfølgelse og overgrep mange ganger gjennom Afghanistans historie. De siste årene har det vært harde kamper i Jaghori og Taliban har ikke mye støtte her.

Etter at islamistene tok makten har det kommet en rekke anklager om det har skjedd av overgrep mot hazarane i Jaghori og andre steder. Mange har valgt å flykte fra landet, men de fleste er blitt igjen. På Pato-jenteskole går det drøyt 300 jenter. Rundt 100 går i sjuende til 12. klasse. En av dem er Suraya.

– Vi har rett til utdanning. Taliban ødelegger mulighetene våre for en bedre framtid hvis de nekter oss å på skolen, sier hun.

17-åringen forteller at hun elsker språk og drømmer om å studere engelsk eller IT. Men det siste halvåret har hun bare gått hjemme og ventet på at skolen skulle åpne igjen. Og det gjorde den for to dager siden. Men samme dag fikk Suraya og medelevene vite at Taliban hadde bestemt at skolene skulle fortsette å være stengt for de eldre jentene.

For den ambisiøse jenta virker drømmen om å studere fjernere enn noen gang.

– Både jeg og vennene mine hadde gledet oss lenge til skolen skulle åpne. Vi ble helt knust når vi fikk denne beskjeden, sier hun.

Men alt er ikke håpløst for Suraya og de andre jentene i fjellbygda. De har nemlig sterkt støtte fra lokalsamfunnet her. Folk ser verdien av utdanning. I årevis har lokalsamfunnet betalt flertallet at lærerne på jenteskolen. Og nå har de bestemt seg for å trosse Talibans påbud om at de eldre jentene ikke skal få gå på skolen. Mange av jentene har ikke turt å møte opp etter beskjeden fra Taliban, men nå har skolen sendt ut beskjed om må møte opp, om at skolen er åpen for alle.

– Vi har nå bestemt oss for å holde skolen åpen for alle jentene selv om vi har fått beskjed om å at de eldre jentene ikke skal ha undervisning. Hvis Taliban vil straffe oss for det, får de bare gjøre det. Vi er forberedt på å ta konsekvensene, sier Hafizullah Sarwary.

Han er forbausende ung for å være landsbyleder, bare 32 år. Men Sarwary er uredd og full av pågangsmot. Selv har han en master-grad i økonomistudier fra universitetet i Kabul. 32-åringen forteller at den økonomiske krisen i landet har rammet området hardt, at mange har mistet jobben eller valgt å forlate landet fordi de ikke ser noen framtid i et land styrt av Taliban.

– Vi hadde rundt 1200 personer med høyere utdanning, de fleste har dratt. Det har rammet samfunnet vårt hardt. Det gjør det enda viktigere at de unge som er igjen får muligheter til å utdanne seg. Hvis Taliban arresterer meg og de andre landsbylederne, håper jeg resten av verden bryr seg, sier han.

Mannen som bestemmer om Suraya skal få gå på skolen og om Taliban skal straffe Hafizulla Sarwary for hans «motstand», heter Hafiz Ullah Faizai og er distriksguvernør i Jaghori. Noen timer ertter samtalen med landsbylederen sitter vi på kontoret til Talibans mann i byen Sange-Masha.

3-4 fire unge menn sitter henslengt langs veggen med kalasjnikover i fanget.

– Vi jobber med utdanning og helse og er avhengig av din støtte for å få gode resultater, sier Terje Watterdal og forsøker overbevise Fazai om betydningen av jenters utdanning.

Lederen for Afghanistankomiteen snakker rolig og har, som han pleier på møtene med Taliban, lagt stemmen litt dypere enn vanlig. Taktikken en klar: Å minne Fazai på at Taliban-lederskapet mange ganger tidligere har sagt at utdannelse er viktig og at jenteskolene skal åpnes. Som distriksguvernør har Fazai nemlig lov til å gi beskjed om at skolene i hans område skal holdes åpne, også for de eldre jentene.

Men Hafiz Ullah Faizai er vrien å få tak på. Han sitter nærmest gjemt bak et stort skrivebord dekket av blomster og hvite Taliban-flagg. Til høyre for guvernøren sitter en av livvaktene i grønn kamojakke og følger samtalen med halvåpen munn og undring i blikket

Det ser ut som han tenker; Hvem er disse folka? Hva er det de snakker om? Og hvordan i all verden har de kommet seg inn hit?

Stemningen i rommet kunne altså vært bedre. Watterdal og kollegaene er ikke blitt tilbudt te, slik gjester i Afghanistan pleier å få. Etter hvert som samtalen skrider fram ser det ut som guvernøren, som ikke var påfallende entusiastisk i utgangspunktet, mister interessen. Han deltar ikke i diskusjonen, men overlater praten med den norske NGOen til sine underordnede, utdanningsdirektøren. Så, etter rundt 20 minutter reiser Taliban-guvernøren seg. Han gir et lite nikk til Watterdal, men sier ingenting. Så åpner han døra og går ut av rommet. Det blir stille et øyeblikk. Livvakta med den grønne kamo-jakken reiser seg, går bort til guvernørens komfortable skinnstol og slenger seg nedpå.

Kort tid etter blir møtet avsluttet.

Under middagen senere på kvelden diskuterer Watterdal og kollegaene i den norske organisasjonen hvordan de skal tolke oppførselen til guvernøren og den kjølige måten de ble mottatt på. Noen mener mangelen på servering og det at guvernøren gikk midt under møtet var et tydelig negativt signal. Watteredal er mer positiv.

– Han var tross alt tydelig på at han støttet arbeidet vårt og han satt der en god stund.

Om det skyldes møtet med Afghanistankomiteen eller om det skyldes at den lokale motstanden mot å stenge jenteskolene, er ikke godt å si. Kanskje var det en kombinasjon. Men dagen etter møtet gir distriktsguvernør Faizai beskjed om at jenteskolene i Jaghori likevel kan gi undervisning til jenter fra 7. - 12. klasse.

Lys i mørket

Noen dager etter møtet med distriktsguvernør Faizai i Jaghori er vi rundt 220 kilometer lenger øst i landet, i Paktia, provinshovedstaden i Gardez-provinsen. Her har Afghanistankomiteen i mange år støttet utdanning for helsepersonell.

Og dette arbeidet fortsetter også under den nye regjeringen.

Denne dagen er det det offisiell åpning av det nye skoleåret for studenter som skal bli jordmødre, sykepleiere og laboratoriteknikere. Seremonien foregår utendørs og de unge mennene og kvinnene sitter adskilt av et blått tøyforheng. Igjen er det taler og religiøse innslag. Talibans utdanningsdirektør understreker betydningen av at alle oppfører seg i tråd med islam og at jentene må være tildekket. Etter rundt en times tid er seremonien over. De kvinnelige studentene trekker inn på plassen mellom skolebygningene og blir stående i små klynger. Det er god stemning, jentene prater og ler. En god del av disse unge kvinnene kommer fra landsbyer langt ute på landsbygda. De har jobbet hardt i mange år for muligheten til å komme hit til storbyen Paktia for å studere.

Mange av dem er den første i sin familie som tar høyere utdannelse.

En av lærerne ber jentene stille seg opp: det skal tas bilde av det nye kullet. Studentene samler seg, men får beskjed om at de må stå enda tettere sammen. Akkurat i det bildet tas, strekker en av jentene som står bakerst armen i været og gjør et tegn med fingrene som er gjenkjennelig over hele verden:

V for Victory.