Et liv i zambisk politikk: bistand, vennskap og «influensere»

Guy Scott var visepresident i Zambia i tre år, etter mange år som politiker både i opposisjon og som tidligere minister. I boka «Adventures in Zambian politics», som Scott har skrevet selv, deler han sine erfaringer. Boka ble utgitt i fjor. Den gir nyttig innsikt i det politiske spillet som er typisk for flere land i regionen, selv om det spesielle ved Zambia framheves.

Boka er en nyttig påminning om de ulike virkeligheter vi står overfor, ikke minst når det gjelder forståelsen av både utviklingspolitikk og partipolitikk. Den handler også om kultur, historie og tradisjon, om betydningen av etnisitet, allianser og tillit, og Scotts egne erfaringer som hvit politiker.

Boka bekrefter og illustrerer flere av våre forestillinger om afrikansk politikk, samtidig som den forklarer og nyanserer. Moderne bistandsgivere har begrensede muligheter som «influensere».

Hva bør prioriteres? Veibygging, mobildekning, eller billig mais?

Her i Norge diskuteres hva som skal prioriteres opp i den norske bistanden; helse, utdanning, ren energi, landbruk, klima, og/eller seksuelle rettigheter og mye annet. Veibygging var det president Michael Sata, som regjerte fra 2011-14 i Zambia, mente burde prioriteres.

Han ville også gjerne utbygge jernbanen og bygge flere skolebygg og universitetsbygg, men først og fremst veier. De skulle samle landet, gi distriktene adgang til markeder, og skape Utvikling med stor «U». Dette bekreftes i boka skrevet av hans visepresident Guy Scott, ellers også kjent som Afrikas første hvite visepresident siden apartheid og kolonitiden.

Scott var forresten ikke enig med Sata om veibygging. Han forteller om et av sine besøk langs en ny og flott vei, der det nesten ikke var trafikk. Folk der i distriktet var mer opptatt av mobiltelefoner med dekning.

Andre vil nok prioritere annerledes. En større landsomfattende spørreundersøkelse blant ungdom viste at disse først og fremst ønsket seg mer utdanning. For arbeidsløs ungdom i byene var det arbeid og inntekt som stod øverst på ønskelista.

Selv var Scott gårdbruker, tidligere landbruksminister og tilhenger av en mer effektiv landbruks­politikk. Han var skeptisk til den ensidige vekten på subsidiert kunstgjødsel og såkorn for maisdyrking. Han mente dette var utilstrekkelig for et mer variert og robust landbruk. Billig mais var imidlertid nødvendig for å sikre de viktige urbane stemmene.

Politiske partier som klatrestativer

Det er likevel påfallende hvor lite denne boka handler om de store utviklingsutfordringene i Zambia. Den sier lite om hvilket politisk program og ambisjoner Scott og hans gode venn Sata arbeidet for gjennom ti år i opposisjon mens de bygget partiet Patriotic Front (PF) og deres tre år i regjeringsposisjon.

Boka er en blanding av selvbiografi og politisk historie, og handler mye om vennskapet og samarbeidet med Sata gjennom flere tiår. Deres politiske historie er en god illustrasjon på en pragmatisk opportunisme der politiske partier er nødvendige klatre­stativer, mens politisk innhold ikke er like viktig.

Det begynte da de begge sluttet seg til Frederick Chilubas Movement for Multiparty Democracy (MMD), som vant overlegent over landsfaderen Kenneth Kaunda i 1991. Sata hadde allerede vært minister under Kaunda, og var sein til å flytte over til MMD. Som generalsekretær i MMD, argumenterte han for at Chiluba skulle få en tredje periode, før han hoppet av i siste øyeblikk og bygget PF-partiet sammen med Guy Scott og andre.

I mellomtida hadde Scott prøvd seg som partibygger selv. Han opprettet Lima-partiet som angivelig var bygget på ideologien til de nordiske senterpartiene med sterk vekt på landbruk. Det partiet fikk veldig få stemmer i 1996 og ble raskt nedlagt.

PF fikk også meget få stemmer da de stilte første gang i 2001, men vokste raskt og fikk 30 prosent i 2006, før de vant presidentvalget i 2011. Flerpartivalget førte til at Zambia skiftet regjerende parti på fredelig vis for andre gang i historien.

Statsvitere regner dette som et godt tegn på at demokratisk praksis er i ferd med å stabiliseres. Men det er egentlig ikke så stor forskjell på partiene, godt illustrert av at så mange hopper fra det ene partiet til det andre.

Historier om opphav, korrupsjon og nepotisme

Boka gir oss et bedre innsyn i hvordan ledende politikere som Scott og Sata tenker og agerer på områder som eksterne ofte finner uakseptabelt. Her er mange eksempler på hvordan de benyttet «dirty tricks» overfor politiske motstandere, betaling til korrupt politi og vitner i rettsaker, osv.

Det er åpenbart stor forskjell mellom den grove korrupsjonen de skulle bekjempe, og som de anklaget alle andre for, og «nødvendige» betalinger. Her kommer også et sterkt forsvar for ansettelser og goder til familie, venner og partitilhengere. Nepotisme er en del av kulturen, hevdes det.

Historie, kultur og tradisjon er viktig, og i boka forteller Scott mer om de ulike etniske gruppene i Zambia, deres opphav og innvandring. Han skriver også om misjonærene, og om sin egen oppvekst i et rasedelt skolesystem.

Det er fra disse tradisjonene de var kommet, både Kenneth Kaunda som oppførte seg som en svart misjonærsønn, og Michael Sata hvis far hadde vært kokk hos en koloniembetsmann. Scott mener at Sata hadde lært sine bjeffende sjefstoner av den britiske koloni­administrasjonen, men skriver ikke om hvor Sata kan ha lært sine mange grovis-vitser.

Er Kinas og bistandsgivernes roller mindre viktige enn vi tror?

Scott sparker i flere retninger i denne boka, og framstår til tider som en mer kynisk enn seriøs politiker. Hans beretning om hvorfor Sata og PF var så kritiske overfor Kina og kinesisk engasjement mens de var i opposisjon, og støtten de fikk fra Taiwan i den perioden, er talende.

Stemningen snudde av flere grunner de siste årene før valget i 2011, og det ble et nært samarbeid med Kina etter valgseieren. Scott var derimot ikke begeistret over å bli sendt for å feire Nord-Koreas 60-årsdag. Denne turen beskrives over hele seks sider i boka som en av hans mest bisarre opplevelser.

Heller ikke bistandsgiverne går fri fra Scotts sleivspark. De er bl.a. ansvarlige for å opprette altfor mange reguleringsmekanismer som vokser seg store bare for å «passe på» og regulere andre.

En annen historie handler om hvordan FNs utviklingsprogram skulle lage en film om urinnbyggerne batwa-folkets fascinerende kultur, men endte opp med å fokusere på deres fattigdom og elendighet. Etter Scotts oppfatning er bistandsgiverne for ensidig opptatt av egne ideer og prioriteringer, og ser ikke mangfoldet i samfunnet de vil hjelpe.

Gjennom hele boka er det påfallende hvor lite Scott skriver om de internasjonale giverne, trass i deres betydelige innflytelse da Zambia var svært bistandsavhengig og slet med å komme seg ut av gjeldskrisen.

Scott pleide nær omgang med flere norske ambassadører mens han var i opposisjon, men det reflekteres ikke i boka. For afrikanske politikere er maktkampen dem imellom det sentrale, mens deres forhold til givere og andre utlendinger er langt mer perifert. Det er vel også slik det bør være.

Satas bortgang: bitter slutt på godt vennskap

Det var en sensasjon da president Sata, kort tid etter at han ble valgt som president i september 2011, valgte Guy Scott som visepresident. Han ble dermed Afrikas første hvite visepresident siden apartheid og kolonitiden.

Dette ble likevel raskt akseptert i Zambia der rasismen var lite merkbar. De to kunne senere spøke med at det bare var to land i verden der presidenten var svart og visepresidenten hvit; nemlig USA (under Obama/Biden) og Zambia.

Som bokas undertittel antyder, spiller Scotts bok mye på det faktum at han er hvit. Men poenget hans er at dette egentlig ikke er viktig, og at han er zambier så god som noen. Vi som opplevde dem sammen, hørte Sata tiltale ham spøkefullt som «you, white man», selv i offisielle sammenhenger.

Slutten av boka handler naturlig nok om de dramatiske månedene under og etter president Satas død, og Scotts bitterhet over det som skjedde. Selv om han regnet seg som Satas beste venn og nære medarbeider, fikk han aldri vite verken fra Sata selv eller fra familien hva som egentlig feilet presidenten.

Scott skriver at han ble lei av å lyve til folket og påstå at Sata bare var litt trett, når han så åpenbart var syk, noe vi alle kunne observere. Først etterpå fikk han se dødsattesten. Den bekrefter at Sata hadde kreft i urinveiene, med spredning.

Maktkamp og demokratisk tilbakeslag

Da Sata døde i London, var det flere som forsøkte å hindre Scott i å bli fungerende president, trass i grunnlovens klartekst. Hans første oppgave var å organisere nominasjonen av PFs presidentkandidat, men han ble helt utspilt av en av rivalene i partiet, Edgar Lungu og hans støttespillere.

Her var det mye dramatikk, men Scott er knapp i detaljer om denne maktkampen. Han henviser til sin taushetserklæring, men legger til at han vil offentligjøre mer senere. Det kan bli interessant for mange.

Mange vil være enige i at Scott organiserte den påfølgende valgprosessen og president­valget på en eksemplarisk måte, der han hindret PF-kandidaten Lungu i å misbruke statens ressurser i valgkampen. Likevel vant Lungu med liten margin over Hakainde Hichilema, kandidaten til opposi­sjons­partiet «United Party for National Development» (UPND).

Lungus seier var tung for Scott, som sammen med Sata hadde bygd opp PF fra grunnen. Scott mener at PF nå var blitt overtatt av Lungu og hans folk, som i tillegg hadde alliert seg med tidligere MMD-leder Banda.

Disse lederne har ført landet tilbake til omfattende korrupsjon, frivole låneopptak og udemokratisk begrensning av opposisjonen, ifølge Scott. Han har nok en gang skiftet parti, og sluttet seg til Hichilemas UPND.

«Influensernes» begrensninger

Scotts bok handler om mer enn dette, og forfatteren er seg selv lik når han skriver svært springende med referanser som ikke er lett å følge for dem som ikke kjenner historien hans. Men perspektivet i boka er nyttig, for den er relativt åpenhjertig om politiske prosesser og diskusjoner.

For oss eksterne bistands­givere og «influensere», som det vel heter nå for tiden, viser den at politikere i Zambia og andre land lar seg påvirke av deres interaksjon med verden omkring, og ikke bare med oss. Men det er samtidig nyttig å bli minnet om våre begrensninger.

Arve Ofstad, 20. januar 2020 (Forfatteren har vært mangeårig medarbeider i Norad og Utenriks­departementet, med bakgrunn blant annet som ambassadør i Zambia.)