Det handler om dollar og militær makt
MENINGER: Når Donald Trump og hans folk ikke er travelt opptatt med å anklage Joe Biden for valgjuks, forhandler de fredsavtaler i Midtøsten og Nord-Afrika. Disse avtalene fokuserer på normalisering av diplomatiske bånd mellom Israel og arabiske stater, men kan bli brukt til å undertrykke kampen for demokrati og frihet i regionen.
Presentert som et historisk gjennombrudd for fred i Midtøsten, har Bahrain, De forente arabiske emirater og Sudan inngått avtaler om å etablere fulle diplomatiske forbindelser med Israel. Men vil det bidra til fred?
Arabiske stater har alltid støttet palestinernes sak. Sånn sett har Trump oppnådd noe historisk. Før disse nye avtalene trådte i kraft var det bare Egypt og Jordan som hadde normalisert de diplomatiske båndene til Israel - i henholdsvis 1979 og 1994. Det er altså første gang på 26 år at et arabisk land slutter fred med Israel .
Det er forventet at flere arabiske stater følger etter, og det er dårlig nytt for de okkuperte palestinske territoriene. Araberstatenes boikott har vært et av palestinernes fremste forhandlingskort. Uten dette kan de bli tvunget til å godta Trumps og Israels omstridte visjon for en fredsløsning.
Avtalene har blitt dårlig mottatt av folket i den lille øystaten Bahrain, der den sunni-muslimske kongefamilien styrer med hard hånd over landets sjiamuslimske flertall. Her har det vært store protester både i gatene og på sosiale medier under emneknaggen #Bahrainisagainstnormalization.
Protestene bunner i sympati for palestinernes sak. Men den sterke misnøyen bunner også i en frykt for at disse såkalte fredsavtalene vil styrke udemokratiske ledere regionen, med god hjelp fra amerikansk våpenindustri.
De militære i Sudan har utvilsomt mye å vinne på en fredsavtale. Avtalen vil styrke deres posisjon, ikke minst økonomisk.
Sudans regjering i hardt vær
Sudan ønsker desperat å bli strøket fra den amerikanske listen over land som støtter terrorisme. Landet har stått på denne listen siden 1993, og på grunn av de amerikanske sanksjonene har Sudan vært isolert fra det globale finansmarkedet. Å få opphevet de amerikanske sanksjonene er livsviktig for Sudan. Det vil åpne for gjeldslettelser, bistand og utenlandske investeringer i landet, noe som er sårt tiltrengt i landet der befolkningen sliter med kraftig økende matpriser. Prisstigningen for året passerte i september 200 prosent.
Normalisering av diplomatiske bånd med Israel er en del av en større pakke, der Sudan også skal betale kompensasjon på 335 millioner dollar til ofre for bombingene av de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania i 1998. Bombeangrepene ble utført av Al-Qaida mens nå avdøde Osama bin Laden bodde i Sudan.
Voldsom innenlandsk kritikk
Selv om mange innser at normaliseringen med Israel og et godt forhold til USA kan gi økonomiske fordeler for et fattig land, har nyheten om fredsavtalen med Israel blitt mottatt med voldsom kritikk.
Statsminister Abdallah Hamdok leder en overgangsregjering i Sudan etter revolusjonen som i 2019 lykkes med å kaste Sudans mangeårige diktator Omar al-Bashir fra makten. Landets statsoverhode er nå et sivilt-militært råd, men der den tidligere diktatorens militære støttespillere utgjør fem av elleve medlemmer
De forente arabiske emirater har også vært en ivrig forkjemper for at Sudan skal normalisere båndene til Israel. Sammen med Saudi-Arabia har De forente arabiske emirater de siste årene vært betydelige økonomiske støttespillere for Sudan, men deres sympati ligger hos det sudanske militæret, ikke den folkelige revolusjonen som kjempet fram al-Bashirs fall og som fremdeles jobber for å styrke det begynnende demokratiet.
Redde for smitteeffekten
Både De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia håper at de militære vil forbli ved makten. De frykter at et demokratisk Sudan vil inspirere deres eget folk til å stå opp mot menneskerettighetsbrudd og undertrykkelse og ønsker slett ikke noen demokratisk vår på egen jord.
De militære i Sudan har utvilsomt mye å vinne på en fredsavtale. Avtalen vil styrke deres posisjon, ikke minst økonomisk.
En av de militære frontfigurene er Mohamed Hamdan “Hemeti” Dagolo som leder de paramilitære RSF-styrkene. RSF var tidligere kjent som Janjaweed, og står bak grove krigsforbrytelser i Darfur. Han har leid ut soldater både til De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia i slaget om Jemen. Generalen er også en forretningsmann.
Hemetti brukte RSF til å ta full kontroll over Sudans gullgruvedrift i 2017. Han er også medeier i Al-Junaid, et selskap registrert i De forente arabiske emirater , som har et bredt spekter av forretningsinteresser. Tettere økonomisk samarbeid med De arabiske emiratene er derfor gode nyheter for Hemetti og andre generaler ved makten som trolig kan fylle bankontoene sine med mange millioner av dirham.
Koples til flyktningretur
Avtalen ble kunngjort for to uker siden. Israels statsminister Benjamin Netanyahu har samtidig allerede gått ut med opplysninger om at Sudan vurderer å akseptere «retur» (dvs. utvisning fra Israel) av sudanske flyktninger som en del av denne «normaliseringen». De som for eksempel har flyktet fra Darfur og Hemeti sine paramilitære styrker kan dermed risikere å måtte reise tilbake til Sudan.
Kritikere i Sudan ser svært alvorlig på at en regjering som ikke er valgt av folket tar slike beslutninger, og det før en lovgivende forsamling i det hele tatt har blitt oppnevnt. Mange av kritikerne hører til i alliansen som representerer det folkelige opprøret i Sudan. En av dem er nylig avdøde Sadiq al-Mahdi, som to ganger tidligere har vært statsminister i landet. Også kommunistpartiet kommer med sterk kritikk. Avtalen har forverret splittelsen innad i overgangsregjeringen.
Supermakten har brukt både pisk og gulrot for å lokke det lille og fattige
Sudan til å godta denne fredsavtalen. Samtidig mangler avtalen helt klart legitimitet blant mange sudanere. Dette svekker den unge regjeringen og ikke minst Hamdoks legitimitet som statsminister. I tillegg vil den trolig styrke de kreftene som ikke ønsker et demokratisk Sudan. Mange er redde for at de militære nå posisjonerer seg til å kuppe regjeringen. Den nye avtalen styrker disse mektige reaksjonære kreftene gjennom å øke deres økonomiske makt.
Dette vil dessverre bidra til å sikre dem fortsatt stor innflytelse i Sudan i årene som kommer.
