Nei, vi bør ikke «bare slette utviklingslandsgjelda nå»

I et innlegg i Bistandsaktuelt i mai i år skrev Attac-leder Hege Skarrud at et «enkelt og rettferdig tiltak» for å lette byrden for gjeldstyngde, fattige land som rammes av både covid-19, miljøkrise og global ulikhet vil være å slette hele gjelden, først som sist.

Dessverre er et slikt tiltak verken enkelt eller rettferdig, og jeg tviler på at Skarrud egentlig mener det hun skriver. Innlegget hennes synes snarere som et gigantisk varskorop om at verden er på vei i feil retning.

Situasjonen for mange av verdens fattige er allerede desperat, og kan bli verre, og det er dypt urettferdig at noen banker, investorer og spekulanter - og deres medløpere - blir stadig rikere på næringsvirksomhet i de fattigere delene av verden.

Men bør ikke Attac Norge ha en mer analytisk tilnærming som grunnlag for sine politiske råd og kampanjer?

Verken rettferdig eller enkelt

Forslaget om å slette all utestående gjeld for alle (fattige og gjeldstunge) utviklingsland er verken enkelt eller rettferdig, dessverre. Det er ikke rettferdig at de landene som har tatt opp den største gjelden, er de som skal få størst internasjonal støtte når all gjeld slettes.

Da ser en bort fra om gjelden er legitim eller illegitim, om lånene er investert godt for folk flest i landet, eller sløst bort til prestisjeprosjekter og korrupte statsledere.

Videre ser en bort fra hvor store utgifter landene faktisk bruker på å bekjempe korona-pandemien og miljøødeleggelser. Hva med land som har lånt på ansvarlig vis, investert og tilbakebetalt, de skal altså ikke få noe, for de har jo ingen gjeld?

Det er heller ikke enkelt om en ser hvor sammensatt utviklingslandenes gjeld nå er blitt. Utviklingslandenes gjeld er et resultat av både statlige og kommersielle lån, og kreditorene kommer fra både vestlige institusjoner, arabiske land og diverse kinesiske banker og kredittinstitusjoner.

I tillegg er flere av de større og rikere utviklingslandene kommet på banen med kommersielle lån og kreditter, som Sør-Korea, Tyrkia, Brasil, Israel, Sør-Afrika og andre. Alle disse må også delta i den allmenne gjeldsslettingen, for at den skal bli effektiv. Men enkelt blir det ikke.

Mange land taper inntekter

Det er riktig at mange fattige land har fått en stor ekstra byrde med korona-utbruddene; både direkte for et skrantent helsevesen, og indirekte når økonomien rammes. Det gjenstår imidlertid å se hvor omfattende konsekvensene faktisk blir, og hvordan utgiftene fordeles mellom land og innenfor hvert land.

Vi kan uansett være enige med Skarrud om at de rikere land i verden har et etisk ansvar for å bistå de fattigere landene med å redusere de negative følgene av pandemien, som kommer på toppen av andre eksterne utfordringer. Men hvordan?

Mye tyder på at den internasjonale bistandsinnsatsen blir redusert heller enn økt i den nærmeste framtid, med økonomisk nedgang i de industrialiserte land - hør bare debatten her i Norge, der nasjonalproduktet synker og dermed også en-prosenten av denne. Private givere som Bill og Melinda Gates og kinesiske Jack Ma kan neppe kompensere for dette.

Mange utviklingsland får lavere inntekter fra sine migrantarbeidere, ettersom det er vanskelige tider og færre arbeidsplasser også i USA, Europa og Midtøsten. Det kan bli færre nyinvesteringer og vanskeligere med lån og kreditt, når internasjonale investorer blir enda mer bekymret over manglende lønnsomhet i fattige land.

Når ønsket om å beskytte egen produksjon fører til at våre land ikke lenger vil kjøpe «langreiste» produkter fra Afrika, Sør-Amerika og Asia, får utviklingslandene heller ikke solgt sine varer til eksportmarkeder i nord. Hvordan skal disse da få styrket sin økonomi, skape arbeidsplasser og sørge for bedre helse for befolkningen?

Jeg noterer at Skarrud ikke vil at Etiopia skal eksportere sine «luksus-roser». Skal de da heller ikke eksportere sin kaffe, fra kaffens eget opprinnelsesland?

Bør bygge på tidligere erfaringer

Det synes som om Skarrud, og kanskje flere med henne, har misforstått tidligere erfaringer med gjeldslette på 1980- og 90-tallet. Krisa som ble manifestert i Mexico i 1982 og etterfulgt av blant annet mange afrikanske land, skyldtes en kombinasjon av fallende råvarepriser, økte oljepriser, billige petrodollar (lån fra oljeproduserende stater, red. anm.) og dårlig økonomisk politikk i mange av landene.

Gjennom 1970-tallet hadde strenge statlige markedsreguleringer, ulønnsomme stats­bedrifter og økende offentlig byråkrati ført til omfattende korrupsjon og svartebørshandel mens offentlige tjenester forfalt i mange utviklingsland. Dette skjedde lenge før kravene fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) ble utformet.

Da de kriserammede landene søkte om gjeldslette, ble det stilt krav fra kreditorene under ledelse av Verdensbanken og IMF om at de måtte føre en politikk som skulle gjøre det mindre sannsynlig at de havner i ny gjeldskrise om kort tid.

Disse såkalte struktur­tilpasnings­programmene som ble utformet på 1980- og 1990-tallet, la i første omgang ensidig vekt på markedsliberalisering og bedre balanse i statsbudsjettet, og tok lite hensyn til sosiale effekter eller stimulering av økonomisk vekst.

Men denne ensidige kondisjonaliteten ble endret på slutten av 1990-tallet, etter iherdig innsats fra kritikere, blant annet vår daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson. Da fikk de fattige landene med stor gjeld nesten total gjeldslette under HIPC-ordningen (Heavily Indepted Poor Countries).

Forutsetningen under HIPC-ordningen, er at landene først må vedta en troverdig politikk for fattigdoms­reduksjon, og deretter vise over tid at denne politikken faktisk blir gjennomført. En ny omgang med gjeldslette bør derfor bygge på de positive erfaringene fra HIPC-perioden, tilpasset dagens situasjon.

Bør ikke få ubetinget gjeldsslette

Jeg har selv fulgt utviklingen nært i Zambia, som rundt 1990 var et av landene i Afrika med størst gjeld. Zambia fikk gjeldslette gjennom HIPC-ordningen, og mellom 2004 og 2005 ble nesten hele den statlige utenlandsgjelden slettet.

Fram til ca. 2012 klarte de seg rimelig godt med høy økonomisk vekst, balansert økonomi, framgang innen helse og utdanning, men alt for svak nedgang i fattigdommen.

Fra 2012 begynte de igjen å ta opp lån, først fra det private eurodollar-markedet der rentene økte raskt. Deretter har de lånt fra både Midtøsten, Israel og India, men først og fremst fra Kina.

Deler av lånene har blitt brukt til å bygge veier, kraftverk og annen infrastruktur. Noen av pengene har imidlertid også blitt brukt på kostbare prestisjeprosjekter, og det er sannsynlig at deler av lånene har havnet i private lommer.

Nå er Zambia svært nær en ny gjeldskrise. De har lenge forhandlet med IMF om et nødlån. Landet har imidlertid ikke klart å overbevise om at de har full oversikt over egen gjeld, og at de har en troverdig politikk for å unngå nye gjeldskriser.

Nylig har de appellert for gjeldslette på grunn av korona-epidemien. Jeg kan ikke se at de bør få slik gjeldslette uten en mer troverdig politikk for fattigdomsreduksjon og vekst, bedre økonomisk styring og mindre korrupsjon.

Trenger mer pragmatiske løsninger

Attac var i sin tid kjent for å anbefale skattlegging av internasjonale finansoperasjoner og av annen virksomhet som benytter seg av fellesgoder i det internasjonale rom. Dette var riktige ideer som dessverre aldri er blitt realisert.

Her ligger det et stort potensial for skattlegging av verdens rike land og folk; de som forurenser luft, hav og biologisk mangfold; de som sender alle slags satellitter ut i rommet, og som vil utnytte arktiske områder, havbunnen og andre felles ressurser. Enkelt? Neppe. Men rettferdig? Absolutt!

Inntil de ideelle og rettferdige mekanismene lar seg gjennomføre, bør imidlertid både Attac og andre lete opp mer pragmatiske og realistiske mekanismer for å mobilisere internasjonale ressurser for å støtte opp om korona-rammede fattige land.

En av mekanismene kan gjerne innebære gjeldslette, men da for land med troverdig politikk for fattigdomsreduksjon og bærekraftig utvikling. Samtidig må vi i hvert fall ikke slutte å kjøpe de varene de produserer og vil tjene penger på.