Hvordan kan man oppnå suksess med innovasjon i bistandssektoren?

“Innovasjon redder liv og skaper nye muligheter for å hjelpe mer effektivt i krig og konflikt." Denne uttalelsen viser at den digitale utviklingen gir nye muligheter til å bidra i samfunnsbygging, skaffe seg kunnskap og få tilgang på hjelp. Behovet for innovasjon i bistandssektoren har fått økt fokus, og ansees i dag som et strategisk valg. Det gir en stor mulighet for samarbeid mellom privat næringsliv og hjelpeorganisasjoner. Likevel ser vi at bistandssektoren henger etter andre sektorer på innovasjon og utvikling - hvorfor?

Mange assosierer kanskje innovasjon med dyre konsulenter og radikale teknologiske nyvinninger. Men som poengtert av Marianne Vik fra Redd Barna handler ikke innovasjon kun om teknologisk utvikling, for også for eksempel nye og forbedrede måter å gjøre ting på. Det handler om å tenke nytt, både rundt prosesser, produkter og tjenester. Med mål om å skape verdi rundt menneskelige, sosiale, globale, bærekraftige og økonomiske perspektiver. En overordnet utfordring med innovasjon i bistandssektoren er at det ikke finnes gode nok systemer til å ta imot nye idéer, da de ofte ikke passer inn i de eksisterende rammene. Innovasjon er ingen rask løsning, og for å oppnå suksess må man ha rom for å prøve og feile, uten at dette går utover de sårbare i situasjonen. Hovedgrunnene til at organisasjoner ikke klarer å prioritere innovasjon og utvikling er et behov for trygge rammer og mangel på økonomisk støtte. Innovasjonsprosesser krever at man trenger tid på utvikling og testing, noe som ofte fører til at organisasjoner ikke ser den umiddelbare nytten. Dette bidrar også til at gode idéer kan bli stående fast i pilotfasen hos enkelte hjelpeorganisasjoner, uten mulighet til å skalere og bidra med den innvirkningen som er tiltenkt. Det er derfor viktig at både næringsliv og hjelpeorganisasjoner viser gjensidig tillit og forståelse for ulike bedriftskulturer.

Hvilket behov skal man prioritere?

Som en del av det private næringslivet - hvordan kommer man frem til de problemene som har størst behov for innovasjon og utvikling? Bærekraftsmålene adresserer de viktigste behovene, men de oppleves ofte som lite konkrete og uoppnåelige, noe som gjør de vanskelige å måle. De har likevel vært med på å øke oppmerksomhet, og gitt en ny måte å fremme utvikling på. Per i dag finnes det heller ingen god måte for hjelpeorganisasjonene å kommunisere behovene de kartlegger til det private næringslivet. I tillegg burde disse behovene ha kommet direkte fra brukere, uten hjelpeorganisasjoner som en “mellommann”.

Å koble behov med idé

Hjelpeorganisasjoner er likevel der som mellommann mellom næringslivet og de med behov for bistand. De ser ofte kun problemet og leter etter eksisterende løsninger. Dersom man skaper gode koblinger mellom disse kartlagte utfordringene og næringslivet, kan innovative bedrifter finne nye og bedre løsninger organisasjonene ikke selv har tenkt på. Som en del av det private næringslivet etterspør jeg gode møteplasser for å kunne skape disse koblingene. Ikke bare vil det bidra til at mennesker med kunnskap om reelle behov blir koblet til smarte hoder. Det kan også bidra til å skape en gjensidig tillit og forståelse for ulike kultur. For eksempel er det viktig at organisasjonene i slike samarbeid har i bakhodet at bedriftene må være kommersielle for å overleve.

Stordriftsfordeler og høythengende midler

Selv om det finnes økonomisk støtte til innovasjon i bistandssektoren, er disse midlene høythengende for nye innovative aktører på grunn av krevende søknadsprosesser. Ansvarliggjøringen og sikring av resultater innen en tidsramme som ikke samsvarer med innovasjonsprosesser naturlige “prøve og feile”-stadier bidrar til å svekke innovasjoner og hindrer at nye tanker og krefter kommer til. Videre ser man også eksempler på utfordringer tilknyttet tilskuddsordninger fra for eksempel Norad, hvor ordninger er tilknyttet omfattende regelverk og retningslinjer og er lite fleksibelt. Dette gjør det vanskelig for nye aktører å søke slike tilskudd, og slike ordninger favoriserer på den måten indirekte de med størst kapasitet og erfaring med slike typer søknader.

Det fantes tidligere veiledningskontoret, men som i 2017 ble lagt ned på grunn av mangel på behov. Kanskje ikke så rart, da de med behov for veiledning aldri når helt opp. Vi ser likevel utvikling på denne fronten, da UD nå bidrar med midler til et nytt pilotprosjekt administrert av Innovasjon Norge, ved navn Humanitær Innovasjon. Gjennom dette programmet har hjelpeorganisasjoner tilgang til mer fleksible innovasjonsmidler til å drive behovsdrevne innovasjonsprosesser. Jeg anser at denne ordningen er et viktig steg i retning innovasjon i bistandssektoren, men programmet er fortsatt høythengende for nye aktører.

“Innovasjon må komme i tillegg til, og ikke i stedet for humanitær bistand”

Innovasjon er ingen rask løsning. For å oppnå suksess må vi utvikle, teste, feile og lære raskt og gjentatte ganger, før vi kan oppnå effektive og fleksible løsninger som er bærekraftige og nyttige for dem det gjelder. Samtidig som innovasjon skaper nye muligheter, utfordrer det også regjeringen til å tenke nytt i sitt samarbeid med organisasjonene. Et viktig eksempel er behovet for prøving og feiling i innovasjonsprosesser. Med innovasjon må man også tørre og prøve, uten frykt for å feile. I arbeidet hjelpeorganisasjonene gjør, er det viktig at dette ikke går på bekostning av de sårbare. Det er hjelpeorganisasjonenes ansvar å utvikle innenfor trygge rammer, som gir regjeringen et ansvar for å bygge trygge og økonomiske rammer for innovasjon. Marianne Vik fra Redd Barna poengterer at: “Innovasjon må komme i tillegg til, og ikke i stedet for humanitær bistand”. For at innovasjon skal være vellykket må den styrke den humanitære bistanden. Man må heller ikke glemme brukerens tilnærming som en viktig del av innovasjonsprosesser, og derfor viktigheten av å faktisk utvikle på brukernes premisser.

Hvordan oppnå suksess?

Til tross for at vi ser behov for endring for å kunne oppnå suksess med innovasjon i bistandssektoren, tror jeg vi har mye å lære av de som faktisk har gjort en fremgang. Respons Innovation Lab er et eksempel på dette. Suksessfaktorer man kan bite seg merke i her er at de ofte jobber ut fra lokale definisjoner på problemet og har nærhet til de som opplever problemene. De jobber ofte med lokale bedrifter, men også nytenkende oppstartsbedrifter. Med fokus på at en løsning som funker i ett land ofte kan fungere i andre, bidrar de til skalering og utvikling av bærekraftig innovasjon. Likevel er alle innovasjonsprosesser individuelle og må tilpasse sluttbrukers behov. Men med gode samarbeid, rom for å prøve og fokus på de det gjelder - tror jeg man kommer en lang vei!

(Takk til Marianne Vik (Redd Barna), Emilie Skogvang (Innovasjon Norge) og Jørgen Ringvold Ljønes (Effektiv Altruisme) for innspill)