Organisasjoner hemmeligholder hvor mye du betaler for å bli vervet som fadder

Du møter dem på gata. Unge menn og kvinner som verver faste givere for norske humanitære organisasjoner. Å få tak i nye faddere ved å snakke med folk ansikt til ansikt, er den klart mest effektive måten for organisasjonene å få nye givere på. De store organisasjonene henter inn millioner av kroner på å bruke «face-to-face» som metode, men ingen av dem ønsker å fortelle deg hva vervingen koster.

Bistandsaktuelt har spurt SOS-barnebyer, Plan Norge, Redd Barna, Strømmestiftelsen, Care og Flyktninghjelpen om hvor mye de betaler per faste giver som blir vervet av kommersielle selskaper. Svaret er det samme:

Det kan de ikke oppgi på grunn av «konkurransehensyn».

– Det er problematisk at organisasjonene ikke er ærligere overfor sine givere. Kostnaden burde ikke være hemmelig, sier Tarje I. Wanvik til Bistandsaktuelt.

Han har bakgrunn som Seksjonsleder for kampanje, media og fasteaksjonen i Kirkens Nødhjelp og er svært kritisk til hemmelighetskremmeriet rundt kostnader til verving.

Koster opp mot 3000 kroner

Synspunktet deles av en lang rekke kilder Bistandsaktuelt har snakket med, tidligere og nåværende ansatte i norske bistandsorganisasjoner og folk med erfaring fra og kjennskap til innsamlingsbransjen. De færreste ønsker å tre fram med sin kunnskap, men bildet som tegnes er ganske klart:

• Å få et kommersielt selskap til å verve en fadder koster opp mot 3000 kroner
• Pengene du betaler inn «det første året» går til å dekke kostnadene knyttet til vervingen, ikke til formålet

Tallene ble bekreftet av Seth Piper i konsulentselskapet b.bold under et fag-seminar tidligere i høst. Gjennom mange år som innsamlingsansvarlig i store organisasjoner og som arbeidsgruppe-medlem i Innsamlingsrådet kjenner han markedet for fadder-verving bedre enn de fleste. Selv om Piper er positiv til gateverving, er han kritisk til bruk av kommersielle aktører som «kan være fordyrende».

I presentasjonen pekte han på kommersielle byråer, eksemplifisert gjennom et kostnadsanslag, som opererer med priser rundt 3000 kroner per vervede fadder. Dét betyr at du som ny fadder må betale 250 kroner i tolv måneder, før organisasjonen går break-even på investeringen.

• Les også: Ekspertens anslag: «3000 kroner per verving»
  

Det er variasjoner i avtalene norske organisasjoner inngår med selskaper som Switch Communication og Face2Face, og noen av kildene Bistandsaktuelt har snakket med mener kostnadene per verving også kan være enda høyere enn Pipers anslag. Men siden en slik «fadder» vanligvis fortsetter å støtte organisasjonens arbeid i fem til åtte år, er dette likevel en svært viktig inntektskilde for organisasjonenes humanitære arbeid.

Men burde giverne – norske forbrukere – også få kunnskap om verve-kostnaden?

– Kan være lovstridig

Ja, mener både Forbrukerombudet og en ekspert på markedsføringsloven.

– Dersom slik informasjon har betydning for avgjørelsen om man blir med som støttespiller for en organisasjon, kan utelatelse av informasjonen føre til at praksisen blir lovstridig, sier Monica Viken, førsteamanuensis ved Institutt for rettsvitenskap ved handelshøyskolen BI.

Fagdirektør Tonje Hovde Skjelbostad i Forbrukerombudet mener det er problematisk om den som blir vervet ikke får relevant informasjon om hva pengene vil gå til.

– Dersom noe av summen en enkeltperson gir ikke når formålet og man ikke opplyser om hvor mye som går til annet enn formålet, kan forbrukeren føle seg lurt. Det er problematisk, sier Skjelbostad til Bistandsaktuelt.

Hun mener at det handler om etikk: Folk burde kunne forvente at organisasjonene opplyser om kostnader forbundet med verving.

– Vi kan ikke forvente at alt går til formålet, det koster å drive innsamling også. Men av respekt for giverne bør det være åpenhet rundt dette – dét tenker jeg er veldig heldig både for forbruker og organisasjon, sier Skjelbostad.

– Må etterstrebe åpenhet

Leila Valvik Raustøl jobbet tidligere som leder i kommunikasjons- og innsamlingsavdelingen i Kirkens Nødhjelp. Etter mange år i bistandsbransjen er hun nå direktør ved Randsfjordmuseene og også styremedlem i Innsamlingskontrollen.

– Alle organisasjoner må etterstrebe en så stor åpenhet som mulig. Dersom gate-verving nå har de samme utfordringene i forhold til dyre mellomledd som vi tidligere har sett ved telefonsalg, er det en utfordring.

Som styremedlem i Innsamlingskontrollen er hun opptatt av åpenhet om det bidragsyterne gir, hva innsamlede penger faktisk brukes til og er sterkt kritisk til dyre mellomledd.

– Giverne har rett til å vite hva de gir penger til og hvordan disse pengene blir brukt, sier Valvik Raustøl til Bistandsaktuelt.

– Dyre avtaler

En tidligere ansatt i en av Norges største organisasjoner bekrefter også bildet som tegnes om kostnader per vervede fadder. Han ønsker ikke å uttale seg offentlig om et ømtålig tema, men vedkommende satt tett på prosessene da organisasjonen hens vurderte å satse på et eksternt byrå for å verve støttespillere.

– Avtalene med byrået Face2Face så veldig kostbare ut på papiret. Vurderingen den gang var likevel at inntektene fra bidragsyterne på sikt ville veie opp for de store kostnadene. Dilemmaet for organisasjonene er at selv om avtalene er dyre, vil de kunne generere store og stabile inntekter på sikt, sier kilden.

Vedkommende forteller at hen selv var kritisk til at avtalene skulle inngås, både fordi de var dyre og fordi hen var skeptisk til at utrente ungdommer, uten nødvendig kunnskap om organisasjonens arbeid, skulle være et ansikt utad. Vedkommende bekrefter at det var en heftig intern debatt, med stor uenighet.

– Den store debatten den gang var rett og slett om det var verdt det. Jeg var veldig motstander da, men er blitt mer pragmatisk nå. Det var sånn det ble, og det er det mange grunner til.

– Ikke til kommersielle aktører

Truls Gulowsen, leder for Greenpeace Norge, bekrefter de høye kostnadene ved å bruke et eksternt kommersielt selskap. Etter mange år i organisasjonslivet har han god oversikt over prisnivået i verve-markedet.

– Å få et ferdig vervet medlem fra byrå koster, ifølge våre kilder, et sted mellom 1800 og 3000 kroner. Dette er selvfølgelig avhengig av byrå og hvilke tjenester som tilbys, sier Gulowsen.

Greenpeace har valgt å gjøre vervejobben selv og har et eget team som er ansatt i organisasjonen. Gulowsen fremholder at det er viktig med engasjerte medarbeidere, at de som verver for Greenpeace har tatt et aktivt valg og faktisk søkt jobb i Greenpeace.

– For oss er det viktig at alle penger våre støttemedlemmer gir, faktisk går til Greenpeace og ikke til kommersielle aktører. I tillegg får vi merverdien av å ha full kontroll og at våre ververe er spesielt dedikert til miljøarbeid. Vi tror den faste tilknytningen gjør dem mye bedre i stand til å representere organisasjonen ute blant folk, og at det også bidrar til at personer vi møter på gata kan gjøre informerte valg om de ønsker å støtte vårt arbeid.

– Kan slå tilbake på bistandsbransjen

En sentralt plassert kilde som fortsatt arbeider i en toneangivende norsk organisasjon er svært kritisk til de kommersielle selskapenes inntog på verve-arenaen:

– Nøkkelen her er at organisasjonene ikke har kostnader før det har skjedd en verving. Det betyr at de som verves også betaler for at det står ververe på gata. At vanlige folk betaler. I tillegg er det slik at det for mange organisasjoner er vanskelig å se for seg å inngå langvarige kontrakter med ververe. Da blir det dårlige kontrakter; kortids-kontrakter, og gjennom å sette dette ut slipper organisasjonene lite fordelaktige medieoppslag om useriøse arbeidsforhold:

– Det er rett og slett tryggere å outsource til selskaper som Switch og Face2Face.

Vedkommende er svært kritisk til den provisjonsbaserte modellen de kommersielle selskapene bruker for å verve faddere til norske humanitære organisasjoner.

– Det er et press for å få salg – og dét er rett og slett uetisk.

– Bistand koster penger

Tarje I. Wanvik er nå doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen, men har altså bakgrunn fra kampanjearbeid i Kirkens Nødhjelp.

– Det er et faktum at det å samle inn penger og verve givere er dyrt, og det er flere grunner til at dette er underkommunisert i bransjen. Men det er problematisk at de som blir vervet ikke får vite om kostnaden, sier Wanvik.

Han karakteriserer retorikken rundt administrasjonskostnader i bistanden som «syk». At den har vært det lenge. At bistandsbransjen må tørre å snakke om at god bistand koster.

– Å mene at det å drive bistand ikke også skal koste penger er overraskende naivt, og dette gjelder ikke bare overfor private givere og enkeltpersoner. Dét manglende kommunikasjon rundt kostnader ved verving dypest sett er et bilde på, er at bistandsorganisasjonene må lære seg å håndtere diskursjen rundt administrasjonskostnader på en ny måte.

– Det må bli mulig å snakke om at god bistand er krevende, at det koster penger å samle inn penger, og at en effektiv bistandsbransje forutsetter kyndig administrasjon. Kravene til lave administrasjonskostnader presser organisasjonene til å pumpe penger inn i private selskaper, sier Wanvik.

• Les også: Altfor slappe regler for innsamling i Norge
• Les også: Organisasjonenes svar; «Avtalene er konfidensielle»
• Les også: Switch Communication og Face2Face svarer
• Les også: Andre organisasjoner; «Bedre med fast tilknyttede ververe»