Unyansert om bistand, men det kan være en nødvendig debatt
MENINGER: Den senere tids debatt i NRK og Bistandsaktuelt om bistand og dens effekt har reist en rekke interessante spørsmål. Samtidig har den bekreftet behovet for en nyansert debatt om tilnærmingen til kompliserte kontekster og utfordringer. Mye fokus i debatten har vært rettet mot demokratibistand. Det er positivt at denne tematikken kommer opp på den norske agenda.
Debatten som er reist har også handlet om hva som må komme først - fred, stabilitet og så demokrati, eller demokrati som en del av å skape eller legge til rette for fred og stabilitet.
Mye forskning de siste årene har pekt på at demokrati kan være en tilrettelegger for fred og sikkerhet hvor det trekkes frem at demokratier er mindre utsatt for borgerkrig, intern uro og usikkerhet sammenlignet med autoritære regimer.
Demokratier er oftere bedre rustet til å håndtere uenighet ved at det finnes institusjoner, prosesser og prosedyrer som kan redusere risikoen for intern konflikt gjennom fredelig konflikthåndtering. Samtidig viser forskning at land i en overgangsfase til et demokrati er de mest sårbare for intern konflikt. Dette viser viktigheten av å støtte og bidra til å styrke politiske og demokratiske institusjoner for å bidra til langsiktig utvikling, fred og stabilitet.
Resultat, risiko vurdering, evaluering, læring og justering
Har vi hatt for høye ambisjoner om hva vi kan oppnå av resultater? Kan det være at vi glemmer hvilken fase i demokratiutviklingen et land er i når man tenker resultat og resultatoppnåelse? Det kan i debatten som har vært reist neste se slik ut.
Helt essensielt blir å tenke risiko knyttet til gjennomføring av et arbeid og hva som må legges til grunn for å oppnå resultater. Å arbeide med politiske institusjoner vil måtte forholde seg til maktstrukturer, posisjon og innflytelse. Barrierer og muligheter til endring må sterkere defineres i dialog med lokale partnere. Man må heller ikke være redd for å si at et program blir for risikofullt.
Politiske systemer er stadig i endring. Derfor må program også endres for å kunne svare til behovet i den lokale kontekst. Resultatoppnåelse skjer kun dersom man har fleksibilitet i gjennomføring av et program som er basert på den lokale konteksten, ikke en rigid log-frame. Lærdommer identifisert i gjennomføringen må også bli inkludert. Dette er helt essensielt.
Den lokale konteksten
Utviklingsarbeid må baseres på den lokale kontekst. For mye blir planlagt uten aktiv deltakelse av partnere i samarbeidsland. For mye skjer med andre ord i Oslo eller for langt fra de som skal ha eierskap til sin egen utvikling. Det er forståelsen av den lokale konteksten og lokale aktørers ønske for sin demokratiske utvikling som må legges til grunn.
Tilnærming og metode
Arbeid med demokrati er sensitivt og krever derfor stor respekt for lokale tradisjoner, systemer og prosesser. Det kreves mye ydmykhet for å lykkes. Vestlige land kan ikke komme med sitt system og forvente at det skal ukritisk bli adoptert av landet. Det er helt essensielt at det er lokale partnere som må definere hva slags endring man ønsker og hvordan oppnår den. Alt arbeid må derfor utvikles og gjennomføres i tett samarbeid med lokale partnere.
Langsiktighet og helhet
Demokratisk utvikling og å bygge og styrke demokratiske institusjoner tar tid. Det norske systemet er også konstant i utvikling og må forsvares hver eneste dag. Norges demokratiutvikling kan spores tilbake til 1700-tallet. Det har med andre ord aldri vært forventet at Norge burde ha klart å bygge det demokratiet vi har i dag på 30 år. Det burde vel derfor ikke forundre noen at arbeid med demokrati andre steder tar tid. Langsiktighet og tålmodighet er viktig. Enkelttiltak virker er nevnt i debatten. Det er viktig å understreke. Hovedpoenget må være at enkelttiltak som virker er en del av en helhetlig tilnærming.
Målet må være at debatten bidrar til at viktige prinsipper blir diskutert og videreutviklet slik at Norge og norske aktører gjennom samarbeid med partnere styrker demokratisk utvikling.
Om Oslosenteret:
Oslosenteret har jobbet i Somalia og i andre kompliserte kontekster med å styrke politiske institusjoner ved å tilrettelegge for og bidra til å styrke en lokal demokratisk visjon definert av lokale behov, kontekst og demokratiske ambisjoner. En slik tilnærming bidrar ikke bare til lokalt eierskap og bærekraftighet, men også styrke politiske partier, sivilsamfunnet, og institusjoner.