Meninger:
Må vi gi opp utvikling?
Forsøk på å inkludere gode formål i et utviklingsbegrep – som «bærekraftig utvikling» – har mislyktes så totalt at man snarere enn utvikling snakker om overlevelsesstrategier.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
Professor, Senter for utvikling og miljø, UiO
Professor, Senter for utvikling og miljø, UiO
De siste ukene har ledere i det globale sør vært samlet til Brics-møte i Johannesburg og G77+Kina-møte på Cuba. Fra begge møtene har det kommet erklæringer om felles innsats for vekst og utvikling, og krav om at Vesten finansierer og de globale reglene endres.
Det er vanskelig å unngå å se ironien i dette i en tid der vekst og utvikling er under sterk kritikk i Vesten. Et av verdens store paradokser er at de få gruppene som fremdeles forsøker å fremme solidaritet med det globale sør – aktivister, akademikere og studenter – i stadig større grad tar avstand fra tanken om vekst og utvikling. Her er utvikling assosiert med kolonialisering, klimautslipp, reduksjon av biologisk mangfold og brudd på urfolksrettigheter.
Forsøk på å inkludere gode formål i et utviklingsbegrep – som «bærekraftig utvikling» – har mislyktes så totalt at man snarere enn utvikling snakker om overlevelsesstrategier i en global tilstand som noen karakteriserer som «antropocen» (der naturen er grunnleggende påvirket av mennesker), og andre som «kapitalocen» (der naturen er grunnleggende formet av kapital). Å tilføre mer kapital vil bare gjøre skaden verre, ødelegge mer natur og slippe ut mer klimagasser.
Dalende interesse
Er det i det hele tatt mulig å snakke om utvikling i en slik kontekst? Dette er et av de spørsmålene vi stiller i boka Handbook of International Development and the Environment, nylig utgitt på Edward Elgar forlag. Utgangspunktet er bekymringen for en stadig mer polarisert debatt. Blant studenter og aktivister ser vi at interessen og engasjementet for det globale sør går ned. I den grad man har et globalt engasjement, dreier det seg om å hindre at våre egne forbruksmønstre og produksjon ødelegger klima og natur i sør. Det er godt utgangspunkt, men gir oss ingen bedre forståelse av hva som skjer med land og folk utenfor vårt nabolag, utover at de er ofre for vårt eget overforbruk og våre klimautslipp.
På den andre siden fortsetter en nærmest ukritisk utviklingsoptimisme i næringslivet og globale institusjoner som om man aldri skulle ha hørt om verken naturkrise, urfolksrettigheter eller kunnskapskolonialisering. Det konkurreres om å skape «grønn vekst» i sør. Planene lansert på G20-møtet i India i forrige uke for infrastruktur og handelsavtaler som skal skape en økonomisk korridor fra India til Europa for å konkurrere med Kinas belte- og vei-initiativ, er et eksempel på det. Begge initiativene har møtt jubel fra ledende land i sør.
Mens verden går mot regionalisering og strategiske investeringer drevet av sterke staters geopolitiske målsetninger, fortsetter vestlige aktivister å kritisere «nyliberal globalisering». Samtidig har vi, med Kina i spissen, begynt å snakke om «utviklingsland» igjen, etter at det begrepet var plassert på gravplassen for nedlatende stereotypier for flere tiårsiden.
Svaret vi gir i boka på om vi fortsatt kan snakke om utvikling, er at ja, men da må vi tørre å ta fatt i både paradoksene som ligger under ideen om utvikling og utviklingskritikken.
Umulig å ignorere
Ideen om «utvikling» – at samfunn beveger seg i en ønskelig retning via modernisering, teknologi-utvikling, industrialisering og økonomisk vekst – har vært dominerende i Vesten siden opplysningstiden. I etterkrigstiden ble den utgangspunktet for et globalt bistandsengasjement, basert på ideen om at et «vi» i Vesten bør fremme endring i fattige land for å forbedre og forlenge liv. Kritikken av utvikling er nesten like gammel: Først kom kritikken om at utviklingsintervensjoner var med på å utbre global kapitalisme, som skaper underutvikling, snarere enn det motsatte. Denne «avhengighetskritikken» ble etter hvert kombinert med miljøkritikken i «Limits to growth»-rapporten og den latinamerikanske «Barilocherapporten» på 1970-tallet.
Det er ikke slik at forestillinger om vekst og utvikling utelukkende er en vestlig idé.
Sistnevnte viste hvordan global kapitalisme skaper utplyndring både av mennesker og natur i sør. Post-utviklingskritikken og tanken om at «utvikling er kunnskapskolonisering» som «konstruerer» folk i sør som «fattige» og «trengende», kommer på 1980-tallet. Men anerkjennelsen av at det faktisk finnes reelle behov for «utvikling», svekket kritikken: Man trenger strøm, veier, broer og havner for å faktisk skaffe mat, helsehjelp, utdanning og beskyttelse til en økende befolkning. Dette er ikke konstruert. Snarere ble post-utviklingskritikken kritisert for å konstruere det uberørte og bli til «det siste skjulested for den noble barbar»
At krikken mot global kapitalisme og kravet om avkolonialisering av kunnskap kommer tilbake med full kraft 20-30 år senere, har åpenbart å gjøre med klima- og naturkrisens konsekvenser både for nord og sør. Det er umulig å ignorere den ekstremt skjeve fordelingen av fordelene og ulempene ved den økonomiske veksten verden har sett de siste årene. Vi kan ikke heller ignorere hvordan utvinning av både fossil energi og fornybar energi (vannkraft, vindkraft, solenergi), og mineralene som muliggjør den, har potensial til å overkjøre lokale interesser og hindre lokal bruk av land og vann – og i ytterste konsekvens bidra til jordran. Kritikken mot vestlig utviklingskunnskap har også vist seg å treffe i mange tilfeller, uansett hvor mange fremskritt den også har bidratt til.
Veien videre
Hva er så veien videre? I boka viser vi hvordan flere av narrativene som utviklingskritikken bygger på, i seg selv generaliserer og forenkler, og dermed begrenser alternative fortellinger. Det er ikke slik at globale markedsbaserte initiativer nødvendigvis er en kolonisering av urfolk og natur – snarere finner vi mange eksempler på at de brukes strategisk lokalt – også av småbønder og utfolk.
Det er heller ikke slik at forestillinger om vekst og utvikling utelukkende er en vestlig idé. I boka viser vi hvordan forestillingen om utvikling har vært sentral blant annet i latinamerikansk nasjonalisme og anti-imperialisme, og i kinesisk tankegods om «økologisk sivilisasjon», som i dag spres gjennom kinesiske investeringer til det globale sør.
Vi kan heller ikke trekke et skarpt skille mellom kunnskap produsert i det globale nord og det globale sør. Kunnskap foregår i en konstant og rask utveksling mellom ulike kunnskapsmiljøer. Imidlertid er det riktig å anerkjenne at det finnes barrierer mot kunnskapsutveksling, både barrierer som er resultat av beskyttelse av eiendomsrettigheter, og økende barrierer for å beskytte geopolitiske interesser.
Boka viser også hvordan konflikter rundt det såkalte grønne skiftet rammer alle land med et visst minimum av demokratiske institusjoner, inkludert vårt eget, gjennom at man tar opp spørsmål om rettigheter, fordeling og rettferdighet. Vår felles utfordring ligger i hvordan å styrke institusjonene for å håndtere dem.
For å komme videre må vi unngå at nye, overgripende historier som overser mangfoldet i både nord og sør, får feste seg. Vi må forstå ulikheter innad så vel som mellom land og hvordan ulike gruppers interesser blir ivaretatt eller overkjørt når vi forsker på og støtter utvikling. Og på den bakgrunn finne ut hvordan å gjøre mer gavn enn skade.
Og vi må innse at vi ikke kan gi opp utvikling. Men vi kan prøve å motarbeide «vekstfetisjismen» og stille spørsmål ved hvem som egentlig tjener på megavisjoner for utvikling. Uansett hvem som fremmer dem.