Organisasjonenes (årlige) klagesang
MENINGER: Små budsjettendringer har neppe katastrofale konsekvenser utenfor Norge. Men også i år var organisasjonene trofaste mot egne ritualer. Det bidrar ikke til en god debatt.
I sum beriker den rituelle klagesangen i liten grad debatten. Vi får servert overdrivelser i alle vers, og refrenget handler alltid om at det brukes for lite penger på et eller annet
Regjeringen Støre har lagt frem sin tilleggsproposisjon for statsbudsjettet og med det sitt forslag til bistandsbudsjett. I Bistandsaktuelt 8.11 får vi servert de private bistandsorganisasjonenes reaksjoner. Det er et årlig ritual i bistandsdebatten og organisasjonene er trofaste mot formen:
Korte nikk til det de finner positivt, høyrøstet kritikk av det de oppfatter som negativt.
Generalsekretær Birgitte Lange i Redd Barna mener at «det [er] helt uforståelig at Støre-regjeringen snur ryggen til skolebarna.» Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, synes det er «dypt urettferdig at Norges klimaregning med dette budsjettet blir sendt videre til verdens fattige.» Og generalsekretær i Strømmestiftelsen, Erik Lunde, hevder at «det er et dårlig signal til verdens fattigste at regjeringen Støre foreslår å kutte i bistandsbudsjettet.»
Klager, tross økning
En professor i retorikk kunne nok analysert disse uttalelsene mer elegant enn meg, men det er klart selv for en lekmann at én ting de har til felles er overdreven og misvisende språkbruk. Regjeringen foreslår et bistandsbudsjett på over 41 milliarder kroner. Det tilfredsstiller angivelig den tverrpolitiske målsettingen om å bruke én prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI) på bistand. Det skal være en økning på tre milliarder kroner fra saldert 2021-budsjett, eller åtte prosent.
Hvordan klarer organisasjonene å krisemaksimere når det foreslås en betydelig økning? Det første trikset er å fremstille det som en reduksjon. Det er mulig fordi den nye regjeringen legger seg omtrent 750 millioner kroner under det den utgående regjeringen foreslo. At ingen vet hva vedtatt budsjett hadde vært hvis Erna Solberg hadde fortsatt som statsminister, eller at vi fremdeles er blant verdens mest generøse land når det kommer til bistand, spiller ingen rolle.
Muligheten dette virtuelle kuttet gir må gripes, for selvsagt vil organisasjonene ha et størst mulig budsjett. Man skal lete lenge etter en organisasjon som ikke ønsker å vokse.
De sårbares representant?
Det andre retoriske grepet som benyttes, er å fremstille seg som representant for sårbare grupper: Skolebarna, flyktninger, de fattige. Det gir kritikken legitimitet, for ingen spør hvorvidt organisasjonene faktisk kan påberope seg å representere disse gruppene, til tross for at representasjonen i beste fall er svært indirekte.
Det er ikke til å komme forbi at dette er uttalelser fra norske organisasjoner, og at selv de som er en del av medlemsbaserte internasjonale nettverk sjelden eller aldri er i direkte organisatorisk forbindelse med de mest sårbare gruppene. Kontakten kommer eventuelt gjennom arbeidet som utføres, noe som gjør det litt uklart om organisasjonene snakker for sin syke mor.
Det er jo henne de lever av.
Det tredje grepet som ofte benyttes, er å trekke inn Norges status som en humanitær stormakt og påstå at den vil skades på grunn av kutt og omprioriteringer. Denne gangen er det bare Erik Lunde som eksplisitt drar dette kortet, selv om lignende synspunkter kan skimtes hos andre. Han skal ha kudos for at han innrømmet overfor meg på Twitter at verdens fattigste ikke følger den norske budsjettdebatten og jeg har lyst til å understreke at hans uttalelse bare er et av mange eksempler på hybrisen som ofte preger norsk bistand: Vi er så viktige at mye står og faller på oss.
Da er det opplagt en global krise hvis vi gjør mindre på et felt og det blir derfor lagt merke til over hele kloden. Jeg stiller meg tvilende til at mange utenfor bistandsindustrien speider etter norske signaler med argusøyne, og tipper at selv på innsiden hever de færreste øyebrynene over tilleggsproposisjonen.
Forutsigbare flaggsatsinger
Det neste poenget mitt er nært knyttet til det forrige. Endringer fremstilles alltid som om de har direkte implikasjoner for verdens mest sårbare grupper. Men norsk bistand består ikke utelukkende av kontantoverføringer til de fattigste av de fattige. Vi vet verken hvor mye av den som faktisk når mottakerlandene eller hvor mye som brukes på ulike tidligere steg i den svært lange kjeden fra budsjettbevilgninger til de som i siste instans legitimerer innsatsen. Og vi vet dessverre fremdeles lite om resultatene som eventuelt skapes. Det er imidlertid klart at de i stor grad påvirkes av faktorer utenfor vår kontroll, som hvor mye bistand andre land gir, politikk og institusjoner i mottakerlandene og svingninger i den globale økonomien.
Det burde også mane til moderasjon i språkbruken når vi snakker om mindre endringer i et forslag til bistandsbudsjett, enten det er opp eller ned.
Det er helt legitimt å mene at Norge burde bruke mer penger på bistand. Det er også helt legitimt å være uenig i den til enhver tid sittende regjerings prioriteringer. For de er bestemt av en salig miks av blant annet behov ute i verden, norske nasjonale interesser og hvordan regjeringen velger å sette sitt preg på bistandsbudsjettet.
Like forutsigbart som at organisasjonene årlig klager på forslagene, er det at en ny regjering har en egen «flaggsatsing.» Stoltenberg hadde vaksiner; Solberg utdanning; det siste tilskuddet av statsministere med etternavn som begynner på S, klima. Det er vel grunn til å tro at vi kunne tjent på mer kontinuitet ikke bare i ønsket om å bruke én prosent av BNI, men også hva vi bruker den på. Men siden fokusering vanligvis bare betyr at det brukes noe mer på noe annet enn det forrige regjering hadde klistret sin største merkelapp på, er det sjelden store skift i absolutte summer allokert til ulike felt og tiltak. Det meste mellom himmel og jord «prioriteres» i norsk bistand, uavhengig av regjering. Så også nå. Den gode nyheten er at det medfører at endringene som faktisk skjer neppe har katastrofale konsekvenser utenfor landets grenser.
Det burde også bety at innestemme hadde vært mer passende for realitetene enn toneleiet organisasjonene legger seg på.
Beriker i liten grad
I sum beriker den rituelle klagesangen i liten grad debatten. Vi får servert overdrivelser i alle vers, og refrenget handler alltid om at det brukes for lite penger på et eller annet. Siden det er et ritual og alle sangere går opp i fistel når de synger om sine hjertesaker, er det svært lite informativt for oss som tilhørere.
Det er mulig at dette er en uunngåelig konsekvens av organisasjonenes konkurranse om både privat og offentlig finansiering via oppmerksomhet i media. Og det skal innrømmes at de dessverre ikke er alene.
Kritikken fra dem som for øyeblikket tilhører den politiske opposisjonen svinger seg også opp mot den høye C: SV er nå skuffet og den avgåtte utviklingsministeren synes det er intet mindre enn «vanvittig» at den nye nedskalerer budsjettforslaget. Det må likevel være lov å ønske seg andre toner fra organisasjoner som disponerer store summer på vegne av både skattebetalere og private givere.
