Nye muligheter i eget land
Høyere utdanning i Afrika var lenge et privilegium for de få. Noen fikk muligheten i USA, Storbritannia eller Norge. I dag er mulighetene flere, både i eget land og i et større antall andre land.
Vincent Subbey delte i Bistandsaktuelt nylig sine erfaringer og refleksjoner rundt betydning av høyere utdanning i utlandet. Han tok sin mastergrad i Norge på 90-tallet, og beskriver hvordan oppholdet ga han nye perspektiver som gjorde at han så på sitt eget samfunn med nye øyne. Subbey beskriver hvordan utenlandsoppholdet har preget hans livs- og karrierevalg siden.
Og, hans historie er ikke unik. Historiene er mange om enkeltindivider som fikk utdanningsmuligheter i utlandet, og som besitter ledende posisjoner i egne hjemland. Reiser du til land som Tanzania, Uganda, Zambia eller Etiopia vil du kunne møte personer som har sine master- og doktorgrader fra Ås, Oslo, Tromsø og Bergen. De kan ha sentrale funksjoner i sine land, i regjeringsapparat, på sykehus og skoler, blant universitetsledere.
Men, det finnes også mange historier om enkeltindivider som kom tilbake med erfaringer og kompetanse som de ikke fikk brukt. Kanskje var ikke kunnskapen fra den nyervervete mastergraden i Norge eller andre land relevant for deres samfunn. Kanskje manglet det både utstyr og ressurser til å fortsette det man hadde påbegynt som student. Eller kanskje var det ingen som var interessert.
Professor Mahmood Mamdani fra Uganda var blant de første fra sitt land som fikk mulighet til å ta utdanning i utlandet. Han beskrev de første utreisende som følger: «Half of us never returned. The other half became misfits in our own societies»
Få muligheter
Alle jeg har møtt i Uganda som har høyere utdanning og er over 50 år, har sin utdanning fra utlandet. Gjerne USA, kanskje Storbritannia, noen også fra Norge. Selvfølgelig er det sånn, det fantes få muligheter i eget land. Universitetene i Afrika var aldri tiltenkt å få en rolle som institusjoner hvor forskning, samfunnsdebatt og kritisk tenkning ble utøvd. Enkelte av institusjonene ble etablert som forlengete armer av europeiske universiteter. De mest privilegerte fikk muligheten til å reise ut. Enkelte land, blant annet Norge, har bidratt til at noen flere har fått mulighet. For eksempel en del kvinner, som aldri hadde fått tilsvarende muligheter hjemme. Det er et resultat som ofte trekkes frem i forbindelse med norske studentstipender til afrikanske studenter.
Men, situasjonen er i endring. Jo bedre landene lykkes med å utdanne større andel av befolkningen på lavere nivå, jo flere ønsker og forventer muligheter til å ta høyere utdanning. Jo bedre landene utvikles, dess mer kompetanse og teknologi trengs. Dyre stipendordninger for de få, kan ikke møte dette behovet alene.
Styrker fagmiljøer
Professor Mamdani og mange av hans kollegaer ønsker å bygge sterke fagmiljøer i sine egne land. Fagmiljøer som kan utdanne neste generasjon profesjonsutøvere og akademikere. Norge støtter noen av disse fagmiljøene.
På helseområdet støtter Norge gjennom NORHED-programmet fagmiljøer som kan tilby utdanning for jordmødre, kirurger og barneleger i land som har svært høy barnedødelighet og hvor altfor mange kvinner dør i barsel.
Norge støtter også miljøer innen statsvitenskap, journalistikk og andre samfunnsfag, fag som ikke alltid har vært så populære blant statsledere i en del land. I Malawi, hvor et fag som statsvitenskap var forbudt helt frem til 1994, støtter Norad et utdanning- og forskningssamarbeid innen offentlig administrasjon og forvaltning mellom Universitetet i Oslo og Universitetet i Malawi.
Subbey fikk muligheten til utdannelse i Norge, og har brukt sin karriere til å jobbe for utvikling i sitt eget hjemland Ghana. Han snakker varmt om betydning av internasjonal erfaring og eksponering til andre kulturer og tenkemåter. Internasjonale nettverk og internasjonal mobilitet er en viktig del av forskning og høyere utdanning. Derfor legger Norad opp til internasjonale nettverk og samarbeid i våre utdanning- og forskningsprosjekter. Dette gir mulighet for utenlandsopphold for studenter og ansatte, for utvikling av felles prosjekter, og for gjensidig erfaring- og kunnskapsutveksling.
Samtidig er det viktig i 2015 at afrikanske studenter kan avlegge universitetsgrader også i egne hjemland. Som Professor Mamdani understrekte i min samtale med han:
«Vi må vekk fra tanken om at utdanning er noe vi får, at kunnskap er noe vi mottar, at teori alltid hentes utenifra. Det handler om å delta i kunnskapssamfunnet som likeverdige, ikke som mottakere av kunnskap produsert i og for en annen kontekst enn vår».
