Meninger
Bidrar forskning til utvikling?
MENINGER: Nordiske land bruker store summer på å fremme høyere utdanning og forskning om og i utviklingsland. Målsettingen om at det skal bidra til utvikling er utfordrende, både å gjennomføre og synliggjøre. Men uten utviklingseffekter kan bruk av bistandspenger til forskning vanskelig forsvares, skriver Inge Tvedten.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Bidrar forskning til utvikling? Jeg har gjennom et langt arbeidsliv kombinert akademisk og anvendt forskning med fokus på fattigdom og likestilling, og har de siste årene gjort en rekke evalueringer av bistandsfinansierte forskningsprogrammer. Svaret på spørsmålet ovenfor er – dessverre – at det vet vi egentlig lite om.
er pensjonist / antropolog
Norsk bistand til forskning for utvikling
Nordiske land bruker store summer på å fremme høyere utdanning og forskning om og i utviklingsland. Viktige norske aktører er Norad/NORHED, Forskningsrådet/NORGLOBAL, Diku/NORPART og UD gjennom mer fokuserte programmer i regioner og enkeltland.
Målsettingen om at forskning skal bidra til utvikling er utfordrende både å gjennomføre og synliggjøre, men uten utviklingseffekter kan bruk av bistandspenger til forskning vanskelig forsvares.
Inge Tvedten
Programmene har to sentrale siktemål: Å bidra til kompetanseutvikling og forskning av høy kvalitet, og å bidra til utvikling gjennom relevant kunnskap og effekt («impact») på sentrale utviklingsspørsmål – med noe ulik vekt på de to. Ambisjonene er høye, som uttrykt i programmenes overordnete målsettinger:
«Forskningsbasert kunnskap av høy kvalitet om fattigdomsreduksjon og bærekraftig utvikling som bidrar til utviklingspolitikk, utviklingsprogrammer, investeringer i private sektor og videre forskning» (NRC 2017: 5). Utviklingsmålene er presisert i delmål om forventet effekt på offentlig politikk, i privat sektor, i sivile organisasjoner og i samfunnet for øvrig (se for eks. Norad 2020: 21).
Resultatene av forskningskomponenten vet vi en god del om, men bidragene til utvikling vet vi langt mindre om. Programdokumentene for «flaggskipene» NORHED 1 & 2 og NORGLOBAL 1 & 2 viser økte forventninger fra UD/Norad til relevansen/effekten av forskning utover akademia, men det er få og til dels utdaterte evalueringer (se Herman et al. 2016 og Norad 2018 for de siste) og de har overraskende lite informasjon om i hvor stor grad slike resultater oppnås.
Begrenset utviklingseffekt
Svensk bistand til høyere utdanning og forskning er mer omfattende enn den norske og effekten er mer systematisk fulgt opp. Evalueringer av Sveriges støtte til forskningssamarbeid mellom svenske universiteter og universiteter i utviklingsland (Tvedten, Bisiaux et al. 2021) og direkte støtte til det pan-afrikanske forskningsrådet CODESRIA (Kruse, Tvedten et al. 2022) synliggjør noen av utfordringene.
Den overordnete konklusjonen i evalueringene er at programmene har gode resultater å vise til i forhold til kompetanseutvikling (målt gjennom master- og doktorgrader etc.) og til en viss grad også i forhold til forskningens relevans (målt gjennom tematikk) og kvalitet (målt gjennom ulike akademiske indikatorer) – men de har langt mindre å vise til når det gjelder programmenes effekt på utvikling.
Den grunnleggende logikken bak forskningens relevans for utvikling er uttrykt omtrent som følger: Støtte til kompetansebygging, forskning og økt kunnskap → skal formidles til relevante beslutningstakere og opinion i utviklingsland → som igjen skal føre til bedre utviklingspolitikk, varer og tjenester → som så på sikt skal bidra til å nå bistandens overordnede mål om fattigdomsreduksjon og bærekraftig utvikling.
En utfordring er at logikken dette er bygd på er spekket med forutsetninger («assumptions») som ikke i tilstrekkelig grad gjøres greie for i prosjekt-planleggingen, tas hensyn til i gjennomføringen og følges opp i evalueringen av programmer. Logikken forutsetter også en relevant kontekstanalyse, teorier om samfunnsendring, presisering av de kanaler/målgrupper som er mest aktuelle og klare formeninger om hvordan forskningen skal formidles.
En annen utfordring er oppfølgingen av relevante aktører og kanaler for effektiv påvirkning. De fleste programmer/prosjekter angir offentlige, private og sivile institusjoner de ønsker å nå og kanaler de ønsker å bruke (med «policy briefs» som en klassiker), men evalueringene viser at «impact» krever en langt mer målrettet involvering av relevante aktører både i planleggingen, gjennomføringen og formidlingen av forskningen skal den nå fram.
En tredje utfordring ligger i det begrensede fokuset på effekten av forskning fra forskningsmiljøene selv: I realiteten er det publisering i anerkjente tidsskrifter som gir status og som teller for posisjon og opprykk både på universiteter og i instituttsektoren. Eksemplene på prosjekter med gode resultater for utvikling er ofte drevet fram av forskere fra utviklingsland, både fordi myndigheter og forskningsinstitusjoner forventer det og fordi de lever nært på problemstillingene det forskes på.
En fjerde og siste utfordring er kraften i den pågående globale debatten om dekolonisering spesielt innen samfunnsforskningen. Stadig flere forskere i utviklingsland insisterer på en sterkere rolle i internasjonale forskningsprogrammer enn de tradisjonelt har hatt, og en stor del av «brukerne» forskningen ønsker å nå er i økende grad skeptiske til «gode råd» fra forskere i nord og ønsker å forholde seg til forskere med perspektiver fra sør.
Må fokusere på teori- og metodeutvikling
Min egen erfaring tilsier at de svenske utfordringene diskutert ovenfor er like aktuelle for norsk bistand til forskning og utvikling. Målsettingen om at forskning skal bidra til utvikling er utfordrende både å gjennomføre og synliggjøre, men uten utviklingseffekter kan bruk av bistandspenger til forskning vanskelig forsvares.
For å nå målene må denne delen av forskningen få et større fokus i programmers og prosjekters teori- og metode-utvikling, det må utarbeides klarere verktøy for oppfølging og evaluering av resultater på dette området, og universiteter og forskere i utviklingsland må få en større innflytelse på forskningsfokus, forskningsformidling og hvordan midlene brukes.
Referanser
Herman, Joost, S. Pantuliano and J.S. Sörensen (2016). External Review report of the Norwegian Humanitarian Policy Research Activity (HUMPOL) of the Research Council of Norway. Groningen University, ODI, University of Gothenburg.
Kruse, Stein-Erik, I. Tvedten et al. (2022). “Evaluation of the Council for the Development of Social Science Research in Africa (CODESRIA) 2017-2021”. Sida Decentralised Evaluation: 2022: 1. Stockholm: Swedish International Development Cooperation Agency.
NFR (2018). NORGLOBAL 2. Work Programme 2017-2024. Oslo: The Research Council of Norway.
Norad (2018). “Mid-term Review of the Norwegian Programme for Capacity Development in Higher Education and Research for Development (NORHED)”. Norad Collected Reviews 03/2018. Oslo: Norwegian Agency for Development Cooperation.
Norad (2020). NORHED 2 (2021-2026). Programme Document. Oslo: Norwegian Agency for Development Cooperation.
Tvedten, Inge, R. Bisiaux et al. (2021). “Evaluation of Sida’s Model for Bilateral Research Cooperation”. Sida Evaluation 2021:1. Stockholm: Swedish International Development Cooperation Agency.
