De som ikke kommer tilbake til skolen

Mens norske barn så smått har begynt å returnere til skolen, er skolene fremdeles stengt for nesten tre av fire elever i verden. Totalt utgjør det 1,3 milliarder elever og studenter i 186 land ifølge Unesco, som også melder at 63 millioner lærere har måttet omstille seg til en ny undervisningssituasjon. Jo lenger situasjonen varer, jo større sannsynlighet er det for at barn og unge vil droppe ut av utdanningsløpet for godt. Særlig jenter, barn med nedsatt funksjonsevne og de aller fattigste står i fare for å aldri komme tilbake på skolen.

En varig krise

Studier fra blant annet Verdensbanken viser at mange familier ser seg nødt til å ta barna ut av skolen i kjølvannet av store kriser. Under ebola-krisen i 2013 opplevde fem millioner elever at skolene stengte, og mange mistet undervisningen i mer enn et halvt år. Antallet barneekteskap og tenåringsgraviditeter økte i denne perioden, noe som setter en stopper for videre utdanning for mange jenter.

IMF varsler nå den største økonomiske nedturen på nesten hundre år. På det afrikanske kontinentet frykter en at flere vil dø av sult enn av viruset. Mange barn og unge vil måtte bidra til å skaffe mat på bordet, og dermed ikke kunne gå tilbake på skolen når den åpner igjen. Utdanning er dessuten en stor utgiftspost for mange av verdens fattigste. I lavinntektsland bidrar husholdninger med så mye som en tredjedel av de totale kostnadene til utdanning; en kostnad som rammer de fattigste hardest.

Aldri før hadde så mange jenter og gutter gått på skolen som før korona-pandemien startet; ni av ti barn og unge i verden hadde tilgang til utdanning. Tross utfordringer med kvalitet i skolen og med tilgang til skole for de som fremdeles står utenfor, har vi sett store framskritt for retten til utdanning. Nå står vi i fare for at flere igjen havner utenfor skolen.

Norge kan ta en viktig rolle for global utdanning

Med Erna Solberg i spissen har Norge vært en viktig pådriver for retten til utdanning og vist et særlig engasjement for finansiering av utdanning, for utdanning i krise og konflikt og for barn og unge med funksjonsnedsettelser. Nå må Norge ta på ledertrøya igjen. Vi savner en samlende, mobiliserende global kraft for retten til utdanning i og etter korona, og utfordrer Erna Solberg og Dag-Inge Ulstein til å skape den. Her er tre konkrete første steg:

For det første må vi beholde utdanningsbistanden på et høyt nivå: Utviklingsministeren har vist handlekraft i møte med korona-pandemien. Revidert nasjonalbudsjett i mai vil vise store omdisponeringer som følge av krisen. Vi er glad utviklingsministeren har gitt forsikringer om å ha utdanning høyt på agendaen og ber om at utdanningssatsingen skjermes i revidert budsjett, og at ministeren oppfordrer andre givere til å gjøre det samme.

For det andre må vi skjerme partnerlands utdanningsbudsjett: Mange land er på vei inn i en økonomisk nedtur, og utdanningsbudsjett kan stå i fare for kutt som følge av den store og helt nødvendige helsedugnaden. Vi ber utviklingsministeren og statsministeren sette utdanning på agendaen når de møter sine kolleger i partnerland og bidra det de kan til at nasjonale utdanningsbudsjetter opprettholdes og styrkes gjennom krisen. Norge må ta tydelig til motmæle mot eventuelle krav om kutt i utdanningsbudsjetter eller lærerlønninger som måtte komme gjennom IMFs og Verdensbankens krisefinansiering.

For det tredje er det viktig å bygge på eksisterende initiativ. Erna Solberg er med i FNs pådrivergruppe for bærekraftsmålene. Vi oppfordrer til å bruke denne rollen til å samle verdens ledere til et krafttak for retten til utdanning. Vi foreslår å mobilisere til en global tilbake-til-skolen- kampanje til høsten for få alle barn og unge tilbake på skolebenken og sikre at land har finansiering til å nå bærekraftmålet om at alle skal lære av inkluderende utdanning.

Dette er tre ting som vil være en ledertrøye verdig, og som kan forhindre at koronakrisen blir en varig krise for retten til utdanning.