En tredjedels kutt i utdanning betyr noe

I Bistandsaktuelt 17/11 trekker professor Rune Jansen Hagen opp en debatt som Redd Barna ønsker velkommen. Er det noe vi trenger i Norge, så er det mer og ikke mindre debatt om hvordan pengene brukes. På dagen et statsbudsjett (eller tilleggsproposisjon) legges frem er det sjeldent rom for å komme på i media med de grundige analysene som ligger bak kritikken og rosen, og vår respons kan derfor bære preg av å være spiss eller unyansert. Gårsdagens kritikk fra Hagen gir oss derfor en god mulighet til å utdype.

Ritual eller reelle konsekvenser?

Hagen antyder i sin kommentar «Organisasjonenes (årlige) klagesang» at det er snakk om minimale kutt uten noe som helst betydning, og at vi «klager, tross økning». Han spør retorisk om hvordan man klarer «å krisemaksimere når det foreslås betydelig økning?».

Redd Barnas kritikk av Støre-regjeringens tilleggsbudsjett handler om barns rett til grunnutdanning. Hagen bruker også dette som eksempel i sin kommentar. Vi har ingen problemer med å si at vårt hovedmål er at den til enhver tid sittende regjeringen prioriterer investeringer i samfunnets viktigste ressurs, barn og unge. Men vår kritikk knyttet til utdanningsbistanden handler ikke om at vi er skuffet over for liten økning eller over minimale kutt uten betydning.

Årsaken til at vi «krisemaksimerte» da vi leste tilleggsbudsjettet, er at den nye regjeringen foreslår å kutte nærmere 700 millioner kroner til utdanning, eller 32,4 prosent av hele utdanningsposten. Størsteparten av dette kuttet skal tas gjennom en halvering av støtten til Det Globale Partnerskapet for Utdanning (GPE). GPE er det eneste globale fondet med hovedformål om å bygge opp fattige lands offentlige utdanningssystemer, og både sivilsamfunnet, lærerorganisasjoner og selvfølgelig landets myndigheter i disse landene er tett på når det fattes beslutning.

Utdanningskuttet påvirker 2,4 millioner barn

Barn verden rundt opplever nå en utdanningskrise uten historisk sidestykke. Nedstengingen under pandemien gjorde at skoleportene ble stengt for 1,6 milliarder barn og unge. De økonomiske konsekvensene av pandemien gjør at mange utviklingsland vil slite enda mer med å finansiere gode offentlige skoler og utdannede lærere i årene fremover.

GPE har beregnet at midlene som er foreslått kuttet i norsk støtten fra 2021-2025 kunne bidratt til å utdanne nær 100 000 lærere, bygge 3400 klasserom og at 2,4 millioner barn fikk tilgang til en utdannet lærer. Grunnen til at de har kunnet regne på dette, er fordi GPE, sammen med utviklingsland selv, allerede hadde lagt planer for bruken av midlene som nå er foreslått kuttet av Støre. Det er fem måneder siden Norge lovet å støtte GPE med 3,7 milliarder kroner i perioden 2021-2025. Lovnaden, som kom fra Solberg-regjeringen, ble gitt med Stortingets (inkludert Arbeiderpartiet og Senterpartiets) enstemmige støtte under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett før sommeren. I november så gjaldt ikke denne forpliktelsen lenger. Og når utviklingsministeren ikke klarer å svare Stortinget om kuttet utover at «utdanning er viktig» og andre giverlandland bør bidra mer» blir vi forundret og overrasket.

Så ja, det er uforståelig, og ja, Redd Barna er skuffet. Ikke på vegne av oss selv, men på grunn av en tapt mulighet for å innfri flere barns rett til utdanning. Planene for disse bistandskronene var ikke minimale, selv om Rune Hagen sier det.

Noen må tale barnas sak

Hagen antyder at organisasjoner som Redd Barna benytter oss av et retorisk grep når vi søker å representere sårbare grupper (slik som skolebarn), siden vi «sjelden eller aldri er i direkte organisatorisk forbindelse med de mest sårbare gruppene».

Det bør ikke komme som noen overraskelse at Redd Barna reagerer når Norge prioriterer bort barn i bistanden. Vårt hovedmål er en verden der barns rettigheter innfris, og utdanning er en av Redd Barnas hovedsatsninger. Når vi snakker om hva god utdanning betyr så gjør vi det med utgangspunkt i barnekonvensjonen, våre erfaringer fra å jobbe med utdanning, og barns egne tilbakemeldinger.

Debatten om bistandsbudsjettet skiller seg sånn sett litt ut fra debatten om statsbudsjettet for øvrig. Når regjeringen ikke innfrir på løftet om feriepenger til folk som har mistet jobben så vil politikere og media kunne få direkte og erfaringsbasert kunnskap om hva dette betyr, fra de som rammes. Slik funker det ikke med bistanden. Barn som opplever konsekvensene av prioriteringer og nedprioriteringer i bistandsbudsjettet bor langt unna, og det er sjeldent media spør dem hva de tenker om at for eksempel færre lærere vil utdannes. Da er det åpenbart for oss at noen må tale barnas sak, og minne både politikere og andre på hva bistanden kan bety, og hvilke konsekvenser bistandskutt har for barn.