Uganda – et flyktningparadis?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Over 1,5 millioner flyktninger og asylsøkere befinner seg i Uganda i dag. Noen har vært i landet i flere tiår, mens nye flyktninger fortsetter å strømme til fra nabolandene på grunn av politisk ustabilitet i regionen.

De fleste som kommer til Uganda fra tilgrensende konfliktland får opphold, og flyktninger blir tilbudt et stykke land de kan dyrke og slå seg ned på. Flyktninger kan også ta seg jobb, og de har tilgang til tjenester som helse og utdanning på lik linje med ugandere.

Denne typen flyktningpolitikk skiller seg ut, både i den afrikanske regionen, men også ellers i verden. Uganda blir derfor i mange sammenhenger trukket frem som et foregangsland, og som et «flyktningparadis». Situasjonsbeskrivelsen blir også i noen tilfeller brukt for å styrke argumentasjonen om at man i stedet for å ta imot flyktninger i Europa bør støtte land i nærområdene.

Men hvordan har egentlig flyktningene det?

Det er riktig at Ugandas flyktningpolitikk er gjestfri og progressiv sammenlignet med politikken mange andre steder. Likevel møter flyktninger i Uganda en rekke utfordringer. 

Det økende antallet har hele veien vært på grensen til hva lokale, nasjonale og internasjonale aktører kan håndtere.

Nå forverres situasjonen av økonomiske nedgangstider og ytterligere kutt i humanitær bistand. FNs høykommissær for flyktninger rapporterer faktisk at Ugandas flyktningrespons er blant de mest underfinansierte i verden.

Til tross for at den globale bistanden var rekordhøy i 2022, ble en økende andel av den offisielle utviklingsbistanden (ODA) brukt til å finansiere nyankomne flyktninger til egne land. I tillegg mottar også Ukraina en betydelig andel av ODA-midlene, som resulterer i redusert støtte til verdens minst utviklede land, inkludert de som tar imot et stort antall flyktninger.

På grunn av betydelige kutt i støtte har mange organisasjoner i Uganda, slik som Verdens matvareprogram, sett seg nødt til å innføre strenge prioriteringstiltak der assistanse blir tildelt basert på flyktningers sårbarhetsnivå.

Slik bestemmes sårbarhetsnivået

Sårbarhetsnivået defineres ut i fra demografi, boforhold og tilgang til ulike fasiliteter som utdanning, helsetjenester, markeder og økonomi.

Denne typen kategorisering utelater i vår mening viktige dimensjoner som har å gjøre med hvordan flyktninger navigerer sin hverdag gjennom sosiale nettverk over tid.

Uganda har i lang tid hatt fokus på flyktningers kapasitet til selvberging (self-reliance). Tildeling av land, og retten til å søke arbeid har vært viktig i denne strategien.

Samtidig er ressurstilgangen begrenset, og flyktninger fortsetter å være avhengige av ekstra støtte. I takt med at humanitær bistand kuttes, må mange i økende grad hente denne støtten gjennom sine lokale og flernasjonale sosiale nettverk.

Økonomisk, materiell og psykologisk bistand fra naboer, venner og slektninger fjernt og nært har alltid spilt en viktig rolle i flyktningers liv. Denne hjelpen er likevel på ingen måte stabil eller utømmelig.

Sosiale nettverk er innvevd i sosiale hierarkier der kjønn og interseksjonalitet, altså diskriminering basert på flere faktorer, som klasse, etnisitet, alder og status på samme tid, spiller viktige roller.

Relasjoner er også situasjonsbestemte, og kan svekkes når de blir belastet over lengre perioder. Dette aspektet blir ofte oversett i sårbarhetsvurderinger, da det er vanskelig å fange opp og måle støtte fordelt gjennom sosiale nettverk. I tillegg er de fleste vurderinger av sårbarhet øyblikksvurderinger, noe som kan være problematisk.

Flyktninger kan for eksempel ha tilgang til støtte gjennom nettverkene sine over lang tid før den plutselig blir avbrutt på grunn av uforutsette hendelser. Dette kan være dødsfall i familien, endringer i ekteskapsordninger eller forverring av situasjoner i hjemland og diasporaland. Bånd kan også brytes hvis flyktninger ber om for mye støtte fra slektninger, venner eller naboer.

Familien brøt kontakten

En kvinne vi intervjuet i Kampala i 2022, som en del av forskningsprosjektet AidAccount, beskrev hvordan en av hennes slektninger sluttet å svare på familiens telefonsamtaler etter hennes mange forespørsler om hjelp.

– Hun begynte å distansere seg fordi hver gang jeg ringer er det et problem. Du ringer og sier «jeg er syk», du ringer, og det blir for mye. Så hun bestemte seg for å distansere seg fra oss.

Humanitær politikk og praksis overser ofte viktigheten av støtte gjennom sosiale nettverk for flyktninger, samt kontekstuelle faktorer og maktforhold som påvirker hvordan denne støtten er fordelt.

Dette kan føre til både under- og overvurdering av flyktningers sårbarhet, og gjøre det vanskelig å forutsi langvarige effekter av bistandskutt.

Dette ble for eksempel tydelig da finansiering ble kuttet for liberiske flyktninger i Budumburam-leiren i Ghana. Flyktningene var antatt å kunne klare seg selv, men som dokumentert av Naohiko Omata ved University of Oxford, fikk kuttene dramatiske konsekvenser. Dette understreker vanskeligheten med å vurdere flyktningers reelle sårbarhet og den skjeve virkningen av bistandskutt som ofte blir synlig over tid.

Humanitære kutt i Uganda: en tikkende tidsbombe?

I sommer ble rasjonene i de fleste av Ugandas flyktningleirer kuttet ned til 30 prosent av antatt dagsbehov. Samtidig vil nyankomne flyktninger bare få full matrasjon for de tre første månedene i leirene.

Dette førte til protester i blant annet Ugandas største flyktningleir, BidiBidi, og mye angst og usikkerhet blant flyktninger. Nyhetsbyråer melder om en markant økning i selvmord i flyktningleirer, som knyttes til kutt i matrasjoner og dekningen av grunnleggende behov.

Som dokumentert av en av artikkelforfatterne, Emmanuel Viga, snakket flere av deltakerne i en begravelse for en flyktning som hadde begått selvmord i BidiBidi-leiren i juli, om hvordan selvmordene var konsentrert blant antatt selvbergede flyktninger – de som hadde blitt kategorisert som minst sårbare av bistandsorganisasjonene.

Flere flyktninger tar også sjansen på å reise tilbake til utrygge situasjoner i mangel på et levebrød.

Kutt i humanitær bistand til flyktninger i Uganda, enten fra internasjonale aktører eller Ugandas regjering, har alvorlige konsekvenser. Det skader ikke bare flyktningene på kort sikt, men svekker også deres langtidsutsikter til selvstendighet.

Viktige økonomiske og sosiale bånd til naboer, vertssamfunn og diaspora, som er essensielle for flyktningers velferd, kan bli permanent ødelagt. Dette legger ekstra sten til byrden. 

I vurderingen av Ugandas flyktningrespons må det også nevnes at flyktninger ikke kan oppnå ugandisk statsborgerskap, noe som vanskeliggjør en fullverdig fremtid i landet. 

Ugandas åpenhet i å ta imot flyktninger bør berømmes. Samtidig er det viktig at ordningen ikke romantiseres. 

Ugandas regjering har oppnådd stor anerkjennelse som en av verdens ledende mottaksnasjoner for flyktninger. Dette imaget støttes aktivt av vestlige regjeringer som søker en løsning på flyktningkrisen som fraskriver dem ansvaret for å ta imot flyktninger. Da er det viktig at løsningen fungerer.

Som understreket av Flyktninghjelpen i deres vurdering av Ugandas finansieringsgap, gir det kommende Global Refugee Forum i desember 2023 det internasjonale samfunnet en mulighet til å fornye sitt løfte om å støtte Ugandas flyktninginnsats.

Hvis appellen ikke lykkes, står mye av grunnlaget for Global Compact on Refugees i fare, med store konsekvenser for flyktninger både i og utenfor Uganda.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.